Vrooooom - lyden av noe stort!

Elverumlingene i Jaqueline har holdt på med sitt i en eller annen form helt siden 1995 faktisk, da Wærhaug og Ryen Berg var 12 og 11 år gamle, under andre navn dog, som Editor, Amperage, Tapewormblitzer, Gaffeltruck og endelig under navnet Dharma Garage fra årtusenskiftet, og det var først i mai i fjor de fikk Jaqueline-navnet. Dharma-navnet begynte kanskje å brenne under føttene til trioen, det fantes et band til med det navnet. Jaqueline er uansett det vakreste navnet trioen har hatt, de har fått en viktig platekontrakt som gir dem innpass hos såvel Cdon som Platekompaniet, for å nevne et par, de høster ovasjoner i pressen for sitt debutalbum allerede, og er i dette øyeblikk på veg til nok en ny spillejobb. Men hva er det med dette bandet som får alle hårene til å reise seg på hodet i samlet flokk og bukke ærbødig hos så mange nøkterne musikkmette norske rockskribenter? Kanskje jeg kan forklare?

Morten "Wærsting" Wærhaug er en av mange rockfanatikere som har frekventert gjesteboka i Rockeweb opp gjennom åra og akkurat denne gitarspillende poden har lirt av seg endel navn på artister og band han har satt stor pris gjennom sin ungdomstid. Jeg vet han liker ting som Motorpsycho, Neil Young, Turboneger, Smashing Pumpkins, lo-fi, grunge, psykedelia, stoner og spacerock. De andre to guttene liker sikkert mye av det samme pluss noe annet, i tillegg har de foreldre som er unge nok til å ha inspirert dem med masse eldre snadder. Når de så skal lage sin egen musikk så blir resultatet selvfølgelig noe som går på kryss og tvers av alt dette, som til slutt blir malt i guttenes favorittfarger og tilsatt ungdommelig friskhet og fandenivoldskhet.

Nå viser det seg at Jaqueline ikke er en rendyrket powertrio som jeg først trodde, i alle fall ikke på plate, disse gjestene som er med og musiserer har ganske omfattende oppgaver, først og fremst en herr Jon Øyvind Nordby, som spiller bass på alle låtene minus introduksjonen. En gammel overløper fra bandets fortid er også med og spøker her, Tord Ø. Knudsen, som tidligere spilte bass og sang, er nå med som gjestegitarist på et par låter og bidrar også med cello. Ikke bare det, men han har også co-skrevet musikken på plata sammen med Jaqueline. I tillegg er Hans Jørgen Støp med som korist og er mannen bak det vemmelige, men humoristiske åpningsinnslaget som fremføres av en "space echo tweaker". Sistnevnte er også hovedmannen bak den gode lyden på skiva.

Vi nærmer oss selve anmeldelsen nå. Selvsagt har jeg tatt plass i sofaen med en kald pils i hånda. Ved min side har jeg ikke en bitteliten dingseboms med plass til flere tusen låter og hele album uten noe info, men et massivt teksthefte som også inneholder kolossalt med informasjon og en takkeliste lang som et bratt fjell. De takker blant andre en herr Olympus Mons der. Vel, jeg kan lese at disse gutta synger på engelsk, eller Wærsting synger sine egne tekster på engelsk. De får en ekstra fjær i hatten for å trykke tekstene, de fleste av oss som er glad i rock vet hva det betyr å kunne sette seg ned å høre på en skive med tekstheftet tilgjengelig i ene hånda og pilsen i den andre.

Så hva er det denne kjekkasen fra Elve Rum og kjøkken har valgt å synge om på denne 45-minutter lange skiva. Jeg kan informere om at denne Wærhaug er en ganske dyp mann. Hør bare på låta "Hellbound", som du forøvrig kan høre på via mp3-linken over:

-" I can't stand this centrifugal force/ like a vortex drowning me/ lukewarm piss and gibberish talk/ to my knees hear the buzz of vultures up above/ waiting for the great collapse/

Dette er gutter som har hyla innpå noen whiskydrammer og våknet opp mangt en morra på taket av en lodden dame med tom lommebok og nerver så tynne som emballasjen på inkassokravet fra psykologen til naboen.

Så starter plata med denne vemmelig echo-lyden som kjapt overlappes av forsiktig bassing og tandert gitarspill. Trommer vispes forsiktig inn og vi introduseres for Elverums nye fantomband, som egentlig bare har foretatt et hamskifte. Introen glir direkte over i en låt som viser at disse guttene har hørt mye Motorpsycho på sine eldre dager. "Timothy's monster" er monsterflue på veggen mens trykket bygger seg opp og hele veien blir vi servert rykende hotte lekkerbiskener som ender opp i en grotesk velplassert riffsekvens. Når utløsningen kommer etter drøye tre minutter med et supert gitarspill er jeg helt betatt allerede. Kan dette fortsette?

Ja, det kan det, men gutta har vært i garderoben og tatt på seg grungeklær før de drar i gang "Run piggy". Vi snakker om tidlig grunge ala Screaming Trees, Mudhoney og Green River. Dette er sterkt gutter! Jeg koser meg verre, heldigvis slipper jeg å analysere plata i hjel, jeg bare nyter! Så dropper tempoet noen hakk, men det er seigt, tungt og frenetisk, akkurat som Melvins i praktslag, og vi får høre Jaqueline i det neo-psykedeliske hjørnet, de vrir og vender både på vokal og musikk, en cello er med, og utover låta høre vi at stonerinfluensene har tatt tak i ballene til gutta. Liker du Thulsa Doom og El Caco liker du dette.

Så kommer balladeavbrekket, med søt koring, psykedelisk fingerspill på gitaren, cello - jeg tenker på spacerock fra 70-tallet representert ved Hawkwind eller Pink Floyd på sitt mest rocka. Låta glir inn i stadige dypere spor og det etableres en seig metallrytme før låta avsluttes med fading av basstrengen på gitaren til Drogsås Hagen.

På spor 7, den fenomenale "Slow motion", kjenner vi igjen en av gjengens store influenser, Dinosaur Jr. Bortsett fra stadige likhetstrekk med Motorpsycho er nok denne låta den som i størst grad ligner på ett spesielt band gjennom hele låta.

På "Hellbound" er vi midt i et debuterende Weezer-land. En av de kjappere låtene på plata, og en kort og effektiv en. Denne skiller seg ut ganske mye faktisk, den er ikke typisk for bandet, så de bør legge ut noen flere mp3-filer på sida si som er mer typiske. På nest siste låt, "Mountain", får vi høre Drogsås Hagen på vokal også. Låta er omtrent i samme lendet som et tungtrockende Smashing Pumpkins tolkende Neil Young anno 1990 og favoritten "Ragged glory", hm..., jeg tenker også litt på en kranglete utgave av Built To Spill. Man vet aldri hva som venter bak neste sving med disse gutta i førersetet på motrockende bil. Låta er en av mange favoritter på skiva og har noen gitareffekter som er beint ut sagt fremragende

Plata avsluttes med enorme "Idiots". Det er veldig Motorpsycho, sein 90-talls Motorpsycho. Nydelig gitarspill og vokal, nydelig melodi, og gutta virker svært så modne og fulle av selvtillit. De tør å prøve ut masse nytt, når trommene setter inn har de tatt steget inn i den alternative countryrockens verden, ikke ulikt et avdempet Tüssler, og låta avsluttes med en seig drager av en gitarsolo som ledsages av suggererende koring fra samtlige, og når en Neil Young-skurrende gitar avslutter plata er jeg ganske fornøyd der jeg sitter i sofaen og ikke har lagt merke til at ølet er blitt daft og ekkelt. Sånn går det når musikken er så bra at du glemmer å drekke.

Vrooooom - takk for masse godlyd!

Rock Engh Roll 29 mars 2005