Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
JAMES BAND
It's harder to land than to crash but it's mostly the same
Bushda Records
Cd - 2006
 James Band: Anders S. Helle, bass - Trond Breen, låtskriver, produsent, vokal, gitar, synthesizer - Erlend Sørensen, trommer, perkusjon
Genre: Norsk Progrock - Progmetal
Låter: In out of the rain - MP - Up shit creek - Idiot world - Nothing more - Worth the wait (keeping my mouth shut) - Blood shot eyes - Already found - To whom it may concern - D
I Rockeweb: 2006 - 00-tallsrock - Norsk - Progrock
Webreferanse: James Band
James Band er redusert til en trio etter at Louis Holbrook har slutta i bandet, men bandets kreative akse og multiinstrumentalist, Trond breen, er etter en lengre pause fra studioarbeid tilbake i kanonform med 10 nye mektige låter som ruver i progterrenget. Med Holbrook ute av bandet har lydbildet dreiet mer mot seig progmetall, og jeg er ganske sikker på at de vil få flere tilhørere enn tidligere. De får også en skikkelig fin mulighet til å vise frem sitt nye alter ego på Quartfestivalen til sommeren.

I disse iPod-tider er det oppmuntrende å kunne registrere at det finnes såkalte albumartister, som gir ut en plate med 10 låter og en spilletid på snaue timen - forhåpentligvis kommer også denne på vinyl - uten at det finnes et fnugg av singlemateriale, og hvor samtlige låter står frem som jevngode og solide komposisjoner ledsaget av sterk musisering. Disse gutta er samspilte så det holder og plata bærer preg av timer på timer med jamming i studio.

Plata er spilt inn "live" i bandets hjemmestudio, soundet er mindre komplisert enn tidligere, noe som gir rom for at detaljene kommer bedre til sin rett. Bandets sound er skrapet inn til beinet kan vi vel kanskje si, det er ganske kompakt i forhold til for eks. "My electric eel"... fra 2004. Men, selv om Holbrook er borte så er det nok av tangentlyder likevel, og vi hører også klanger fra andre ting, som fløyte, sitar, erhu, bouzouki og steelgitar. De har også med seg et par kvinnelige gjestevokalister som utmerker seg med nydelig synging.

De fleste låtene har et mye mer rocka komp enn vi er vant til fra James Band. De som er glad i tunge riff kan fråtse her, og i tillegg finnes det låter med vannvittig flotte refreng og vakre passasjer. De går heller ikke av veien for å flette inn lange soloer (sjekk ut "Idiot world"), noe som kler bandet perfekt, for nå hører man virkelig hvilken kraft bassist Anders Helle og trommis Erlend Sørensen er i besittelse av. Hovedtyngden av bandets nye materiale kan plasseres i prog- eller progmetal-båsen, men de er også innom bluesrock og Trond Breens vokale prestasjoner er meget sjelfylt, noe som ytterligere forsterkes av de eksellente gjestevokalistene (hør på Tara's vokal på "D").

Som nevnt så er det forholdsvis vanskelig å trekke frem enkelte låter fremfor andre, da alt er kanonbra, men etter at plata har rulla fra start til mål et dusin ganger har jeg funnet noen personlige favoritter. En perle av de sjeldne er låt nr. 7, "Blood shot eyes". Den består av majestetisk gitarspill, et rått groovy komp hvor bassen kommer tindrende klart frem og er funky som en Bootsy Collins i knallform, salig godt vokalarbeid, og ikke minst, et aldeles nydelig refreng, et refreng som ikke slår inn før langt inn i låta og når et klimaks når Ida supplerer Trond vokalt. Forøvrig bygger låta seg opp og ned på typisk progmaner og varer og varer nesten inn i evigheten. Dette er stooor musikk!

James Band har ikke gitt ut noen lystig plate. Tekstene virker veldig personlige, og gir tildels utrykk for at bandets medlemmer er eller har vært frustrerte over livet i perioder. En av tekstene er spredd utover mange sider i cd-coveret ledsaget av bilder av bandet som er knipsa live. Vi får et par tre setninger på hver side, og vi leser og hører ting som: "closed off and shut in and frightened and alone - either drunk or nervous - it slowly turns to hate before it dies and fades away" osv osv. Det siste tyder på at årsaken til de mentale utfordringene kan skyldes at det er, eller rettere har vært, et kvinnfolk involvert. Musikken Breen har laget er perfekt akkompagnement til tekstene, men graver du deg for dypt inn i det kan du kanskje bli litt preget av stundens alvor.

Skal jeg trekke frem ett spor til må det være den episke drageren "To whom it may concern". Det er et bloddryppende, seigt, muskuløst gitarinferno som gir full uttelling på gåsehudskalaen på ryggen, med Breens desperate vokal plassert oppå en seig riffvegg av elektrisk gitarstøy. At Motorpsycho har infiltrert norsk rock helt ned til Kristiansand er nå bevist til fulle, for her smaker det "Demon box", "Timothys monster" og "Trust us" lang vei. Ellers er det ikke mange referanser å peke til lenger. James Band har finni et utrykk som de enn så lenge kan dyrke aleine. Det er nå en ting, men enda bedre er det at James Band har gitt et album som gnistrer fra start til mål, og som har den egenskapen at selv om jeg spilte plata 7 ganger i går så er det første jeg tenkte på da jeg sto opp i dag at jeg ville høre skiva på nytt. Et must til platesamlinga di!

 Rock Engh Roll 4 april 2007
JAMES BAND
The Electric eel has got me by the brain banana
Bushda Records
Cd - 2004
 James Band: Louis A. S. Holbrook, hammond, rhodes, wurlitzer, synthesizer - Anders S. Helle, bass, perkusjon - Trond Breen, låtskriver, produsent, vokal, gitar, piano, perkusjon, synthesizer - Erlend Sørensen, trommer, perkusjon, vokal
Genre: Norsk Progrock
Låter: The love song of J. F. Sebastian - Still breathing - Nothing song - Take a stress pill and think things over - Dodgy (the colour of of the sun) - Ignorance is bliss - Closer to the end - More ignorance - Uhmm - Another quote - James is dead - Coaster
I Rockeweb: 2004 - Norsk
Trond Breen, kan du ta ett skritt frem? - du fortjener å stå der alle kan se og høre deg!

Slik starter altså denne anmeldelsen, og "The electric eel has got me by the brain banana" fyller rommet mens jeg skriver. Det er den 6.utgivelsen til disse progressive rockerne fra Kristiansand, men bare det andre som foreløpig finnes på cd.

Men nok om det, nå gjelder det den nye skiva til James Band, som bandet har jobba lenge og vel med. De har også turnert massivt og fått tilbakemelding på at bandet er veldig forskjellig på plate i forhold til den utgaven som presenteres på scenen. Det har de nå gjort noe med. De har brukt de redskapene de fant i studio til å forandre på saker og ting. Men fremdeles liker bandet å bruke velbrukt analogt utstyr. Det gjør de med bravur for lydbildet er veldig 70-tall, som passer perfekt til bandets musikk, og hvis man setter på en gammel skive med Emerson, Lake & Palmer, Jethro Tull, Pink Floyd, Yes, Deep Purple eller andre gamle sagnomsuste band så hører man at spesielt tangentlyden er usedvanlig grandios, ekte og lekker, og minner ikke så reint lite om lyden de banda hadde i sin tid. Sånn lyd er sjelden å høre i nåtidens digitale lydbilder.

Det er Trond Breen som er bandets store forse. Han lager låtene, produserer, spiller gitar, synger og trakterer tangenter, om enn i mindre grad enn Holbrook. Trond Breens musikkverker hører inn under progrock, men man aner påvirkning fra psykedelisk rock, så vel som heavy metal, folkrock og blues. Brygget til Breen er i det hele tatt uhyggelig spennende fra start til mål.

Moroa starter med den over 19 minutter lange hyllesten til J. F. Sebastians kjærlighetssanger. De er vel innom halve rockehistorien på den låta, en låt som sikkert er litt av en totempæl live. Ellers synes jeg personlig de er best når de blander metal inn i musikken sin, som på den utrolig feite Jon Lord- og Deep Purple-inspirerte "James is dead". Groovet og dynamikken de skaper på "Another quote" er også av en slik støpning at volumknappen stadig må berøres - kan liksom ikke bli høyt nok.

 "Nothing to say" viser at bandet digger Motorpsycho også, som igjen digger King Crimson, som sikkert i sin tur var påvirket av Zappa og The Mothers Of Invention. Alle disse artistene er fenomenalt gode, og det er så avgjort også James Band. Ofte er det bare noen få detaljer som skal til for å skille kremen fra de anonyme. Orgellyden, gitarspillet og overgangene i denne låta er utrolig effektfulle, spesielt når det tar av litt. 2 minutter ut i låta dundrer det inn en sologitar som nesten umiddelbart får meg til å stemple skiva som en klassiker - men så roer det seg ned både her og der og jeg bestemmer meg for å vente litt med akkurat det.

 Siste låta, "Coaster", som varer i drøye 12 minutter, starter som en Neil Young-klassiker med dødlekkert gitarspill, drar seg over i en tung bluesy atmosfære, men roer seg ned og fortsetter som en Floydsk langstrakt instrumental. Så rocker det og ruller så det er en fryd for øre, hjerte og sjel. En monumental sak.
James Band har levert en skive som vil befinne seg i en av familiens cd-spillere i lange perioder i år, sørg for at du får tak i den før den blir utsolgt.

 Rock Engh Roll 23 juni 2006
James Band
It's been done
Bushda Records
Cd - 2002
 James Band: Erlend Sørensen, trommer, synth, kor -
Louis A. S. Holbrook, orgler, keyboards, kor - Anders S. Elle
 bass, synth, kor - Trond Breen, gitarer, synth, sang, congos, harpe m.m.
Genre: Norsk Progrock
Låter: Waiting for the sun - Hallelujah - Starting - Circles - The man - Forgiven - Over - Postcard - The lake - Rain dance - And - 7 days
 I Rockeweb: 2002

James Band inviterer oss tilbake til begynnelsen av 70-tallet på sin første albumutgivelse på cd. De har tidligere gitt ut sakene sine på vinyl, både i LP-format og diverse singelformat, men dette er altså deres debut-cd. For 30-40-åringer må denne plata være en forsmak på julegavene. Sjelden har jeg hørt retrorock fremføres med større tyngde og selvtillit.

Gjennom en drøy time sitter man å mimrer om gamle dager, den gang artister som Jethro Tull, Pink Floyd, Ten Years After, Steppenwolf, Allman Brothers, Doors, Yes, King Crimson, Procol Harum, Manfred Manns Earth Band, Uriah Heep, Styx, Free, Derek & The Dominoes, Lynyrd Skynyrd, Mothers Finest, 70-talls Zappa, Grateful Dead, Jeff Beck og Emerson, Lake & Palmer ga oss gode vibber foran høyttalerne hjemme i stua, eller på gigantiske konsertarenaer.

James Band har hørt veldig mye på disse artistene, og flere til fra samme periode antar man, etter å ha hørt gjennom skiva utallige ganger. Innflytelsen fra nevnte artister er soleklar, men de har også fått med seg platene til et par andre norske retroband, Bigbang og Cadillac. Man hører også Midnight Choir-stemninger og Motorspycho her. Motorpsychos innflytelse hører man i veldig mange norske plater om dagen, noe som er bra, for Motorspycho er verdens beste rockeband.

James Band har noe i seg som kan gjøre dem til konger på progrockens ås. For de hører hjemme i progrock-båsen, men den båsen blir litt for smal for en god definering av musikken til bandet. De er innom alt fra avantgarde, symforock, bluesrock, folkrock og heavy metal på "It's been done". Alt i alt så er platen meget god fra start til mål. Og dette er altså bare deres debut-cd, selv om jeg herved må ile til å orientere om at mange av låtene er hentet fra tidligere utgitt stoff.

I gamle dager var en spilletid på rundt timen tilpasset en dobbelt-LP, med ca. 15 min. på hver side. Kan minne om at Creedence Clearwater Revival-klassikeren "Green river" varer i 24 min. Når man tenker på at "It's been done" altså varer i drøye timen, uten at det noen gang er i nærheten av å bli kjedelig, så må man bli veldig imponert. James Band kunne reist tilbake i tida og gjort furore på Woodstock eller Rockpalast i Essen, men de er også tilpasset den moderne rockescenen. Årsaken er at de ikke er så stereotype som mange av de nevnte band fra tidlig 70-tall kunne bli, for deres musikalske utrykk er så mangfoldig at det passer som hånd i hanske inn i dagens multimusikalske verden.

I en og samme låt kan James Gang høres ut som Jethro Tull, King Crimson, Bigbang og Pink Floyd uten at det blir patetisk. Enkelte låter peker seg ut som eksepsjonelt bra, som grandiose "Hallelujah", som starter med et orgelspill Rick Wakeman i Yes ville ofra bilen sin for. Bluesfeelingen i "The Man" er storartet, og viser bandets spenn. Ellers er jeg mest fascinert av trioen "Over", "Rain dance" og "7 days", som alle har et rått sug i seg, med orgelspill og gitarspill som viser at dette bandet kan bli veldig store, om ikke i salg så i hvert fall blant musikkritikere og hos musikkelskere som forstår seg på kvalitetsmusikk.

Derimot kan det vel kanskje være vanskelig for bandet å bli populære blant et flertall ungdom, som for tida dyrker nu-metal, rap og glatt r 'n' b. Jeg skal gjøre mitt for at bandet blir kjent. Vil det øvrige stoffet bandet har laget bli tilgjengelig på cd også tro? Vel, ikke så farlig det egentlig, for min del, som er vinylslave.

 Rock Engh Roll 2 april 2004