Inglow fra Oslo spiller en slags speisa rock med metal-preg ispedd en Matthew Bellamy-aktig (Muse) vokal, tunge Incubus-riff, og et rimelig pent produsert lydbilde. Bandet legger seg farlig nær rip-off band som Creed, Nickelback, og The Calling hva deres musikalske uttrykk angår, men heldigvis er de x-antall ganger bedre enn de banda der, og klarer å høres originale ut i en sjanger som mer og mer preges av glætte og kjedelige kopister.

Når jeg hører Inglow ledes tankene mine sporenstreks inn på band som Muse (spesielt på de to siste låtene på denne EP`n), Incubus, Feeder, og deres likesinnete. Men allikevel virker det som om Inglow klarer å snekre sine egne låter uavhengig av sine inspirasjonskilder. De blir liksom aldri fristet til å kopiere dem 100 prosent, men tar det beste fra de forskjellige, og snører det sammen til et tight og tungt lydbilde. Det beste eksempelet på dette er det førstesporet på EP`n, Blended Sherry. En blytung, tempo-, og riffsterk ballesparker av en låt med frenetisk tromming, og et herlig stykke vokalarbeid. Dette er platas klart beste spor, og dessverre blir de andre låtene litt svake i forhold, men ikke dårlige! Dette har kanskje noe å gjøre med nevnte Blended Sherrys umiddelbare forfengelighet. Man kjenner den liksom igjen med en gang. Dette burde vært en radiohit!

Summa summarum vil jeg påstå at Inglow er et friskt pust, og en positiv overraskelse i en sjanger som har lett for å gjenta seg selv.

Rune Riff 13 januar 2005