Infidels Forever er et band vi har skrevet om tidligere her på Rockeweb, men da under navnet Infidels, på samleren Follo For Faen, og Epen bandet slapp i fjor, kalt Open Channel. I tillegg til disse Rockewebomtalte utgivelsene er Infidels Forever også med på en split 7” med Rhumble In Rhodos, et band som muligens er litt røffere i uttrykket, men som også bærer mange likhetstrekk til Follobandet Infidels Forever.

Infidels Forever er nå klar med sin debutskive som har fått tittelen Like A Thief in The Night, gitt ut på Mas-Kina rekords, består av 9 spor, og befinner seg i et forholdsvis tradisjonelt indierock/emo landskap. Dette må kunne sies å være en utradisjonell greie for norske band å drive med, her hjemme er dem nærmest for pionerer å regne med. Utenlands derimot er det jo flust av slike band som har mye av det samme uttrykket som nettopp Infidels Forever. Det mest kjente av dem er kanskje Quartaktuelle …And You Will Know Us By The Trail Of Dead, som har oppnådd en viss kommersiell suksess, selv om vi langt ifra snakker om noen gigantisk salgssuksess og listepusher her.

Foruten å høre innslag av Trail Of Dead i Infidels Forever sitt sound, synes jeg også å spore storheter som Robert Pollards Guided By Voices luskende i bakgrunn med sin eminente meloditeft, og Sonic Youth’ske gitarutskeielser i kaskader av voldsom vellyd. Dette høres jo i og for seg spennende ut, noe det for så vidt også er. I små doser. Denne skiva er ikke lenger enn en halvtime, noe som egentlig er helt passende. Etter 4-5 låter har man liksom hørt det bandet har å by på, og man vet akkurat hvor landet ligger, derfra og inn klarer dessverre ikke Infidels Forever å overraske meg, eller “fange” meg slik de gjør på de 2-3 første spora. Det hele har på en måte en lei tendens til å repetere seg selv.

Like A Thief in the Night er alt i alt et godt stykke arbeid. Soundet deres er helt “riktig” i forhold til sjangeren de på en måte har peila seg inn på, og jeg synes også at bandet skal ha ros for det “nybrottsarbeidet” de gjør innenfor indierocken i Norge. Som sagt er dette ganske “unorskt”, og da er det godt å se at nordmenn også kan lage allright indierock.

Rune Riff 14 juli 2005
-----------------------------------------------------------

Infidels består av fire karer fra Follo. Det er Lars på gitar, vokal og piano, Øystein spiller gitar, Toy trakterer bassen, og Tommy har fått i oppgave å spille trommer, samt piano.

Disse karene er tidligere medlemmer av andre prosjekter, som The Unmist, Jaded, og Angora Static. Ingen av dem, kanskje bortsett fra The Unmist, ringer noen bjelle i mitt hode, men i følge presseskrivet er disse gutta for veteraner å regne. Noe man egentlig kan høre på denne 5 spors EPen som er gitt ut på det forholdsvis nystartete Mas-Kina Recordings.

Fra før av har Infidels gitt ut en split-7 tommer sammen med årets Zoom-vinnere Rumble In Rhodos. Selv har jeg ikke hatt gleden av å ha hørt denne, men den fikk i hvert fall gode kritikker da den ble sluppet.

Infidels musikk befinner seg et sted i skjæringspunktet mellom indierock og hardcore, og uttrykket deres ligger tett op til band som ..And You Will Know Us By The Trail Of Dead og At The Drive-In. Flotte artister som spiller energisk rock, men som aldri (i hvert fall er det mitt inntrykk) klarer å lage skikkelig gode låter. Så også med Infidels. Det er tøft, tight, og bra, men det er liksom ikke ekstatisk bra. Du har liksom hørt det før, selv om det ikke er mange norske band som befinner seg i det samme musikalske sjiktet som Infidels. Det skal dem ha pluss for. Sammen med band som Dominic, og Desperado, som vi har skrevet om her før, er Infidels med på å dra opp kvalitetssnittet i norsk indierock/hardcore betraktelig. Og det er jo i hvert fall noe å glede seg over.

Av de fem låtene som befinner seg på denne EPen er det egentlig ingen av dem som stikker seg noe særlig ut, kanksje bortsett fra sistesporet som avsluttes med en slags laaaang feedback lyd, men det blir dessverre bare irriterende.

Som sluttstrek kan jeg si at denne EPen funker greit som et fristed for intetsigende og kjedelig pop-melankoli, men forvent deg ingen mind-blowing-experience, men denne EPen er med på å understreke at norsk indie er på rett vei.

Rune Riff 28 november 2004