Howlin' Mama
5 Howlin' tracks
Borderline Records
Ep
-
2005
Rock Engh Roll 17 juli 2006 |
Anmeldelse:
Denne hylende partykvartetten fra Halden har stått og øvd i en nedsvetta
og termittbefengt trekjeller i sentrum av byen et par år nå før de slapp
flasset ut av hårbunnen. Resultatet av øvinga er bandets første
innspilling, "5 Howlin' tracks", som er produsert av Kai Andersen og spilt
inn i Athletic Sound Studio, Halden i juni 2004, og gitt ut på den nye
lokale labelen Borderline Records i 2005.
Ikke en kjeft i hele verden hadde klart å lage en så grom plate som "5
Howlin' tracks" etter kun et par års øving, heller ikke Howlin' Mama.
Medlemmene har da også lang erfaring fra rockeband tidligere, blant annet
fra The Basement Brats og The Squareheads. Gutta har vært med på mye moro,
og sikkert bært tungt utstyr i mange bratte trapper, men har også hatt tid
til å lytte på mye stor rock. Inspirasjonskildene tyder på det, og de gir
også en god indikasjon på hva de har knadd sammen på plata si, jeg nevner
favoritter som Reigning Sound, Motörhead, Dead Moon og Heartbreakers
(Johnny Thunders).
Bandet består forøvrig av Petter Jensen på vokal, gitar og munnspill;
Robert Eriksen på bass, vokal og orgel; Nils Tempo på gitar og Kim
Andersen på trommer og cymbaler. Disse 4 utgjør et rått, organisk,
svingende, brummende, punkete og hyperentusiastisk garasjeband, som
stikker som en veps om høsten og klyper som en rød maur som har forvilla
seg under dyna di på hytta og har tatt tak i dine edleste deler.
Lyden på plata er riktig. Som betyr at det høres akkurat så møkkete,
upolert og eksplosivt ut som det skal gjøre. Med sånn utsøkt lyd de lager
i Halden-studioet er mye på plass før bandet begynner å spelle til og med.
Når man da i tillegg får plassert et band der som lager sånne låter som
Howlin' Mama så er det bare nødt til å bli storartet rock av det. Og det
har det blitt, men de ligner ikke alltid på sine inspirasjonskilder.
Navnet gir assosiasjoner til blueshelten Howlin' Wolf. En av bluesens
store, og kjent for sin feeling. Howlin' Mama gjør ikke skam på navnet
sitt når det gjelder feeling. Vi hører også noen duggfriske gitarsoloer
som like gjerne kunne vært plassert på en Howlin' Wolf-plate, hør bare på
den superbe soloen i åpningslåta "Howlin' Mama".
Plateomslaget gir assosiasjoner til The Cramps, og musikalsk har de også
noe til felles med den gærne gjengen, for det er
60-talls-garasjeinspirert, lekent og drivende, men der The Cramps ligger
nærme punk og rockabilly ligger i stedet Howlin' Mama nærmere bluesrock og
hardrock. Som for eksempel i energiske "Breakout". En låt som minner om en
høyoktanutgave av 70-tallsheltene i Bachman-Turner Overdrive. Det er
bemerkelsesverdig hvordan synginga til Jensen minner om Randy Bachman's.
Oj, jeg må ikke glemme å skrive litt om den fjerde låta, "Give it up", som
er den eneste låta som ikke er skrevet av Jensen/Howlin' Mama, men av
Eriksen/Tempo/Howlin' Mama, og som samtidig er den eneste låta Eriksen
synger på. Jeg håper jeg ikke sår en kime for litt intern krangel i
bandet, men etter min mening bør Eriksen synge mer! Låta er fantastisk,
med et utrolig smittende refreng som sitter dønn i planeten tvert. Og for
en fantastisk musnnspillsolo servert av Jensen.
Dra hjem for et hylende partyband dette er! |
