|
Av en eller annen grunn sto skivene
til Dipsomaniacs mellom Dead Kennedys og Dead Moon i platesamlinga. Fikk
rydda opp i det nå. Men nå går jeg og klør meg i hue om hvorvidt jeg
skal sette denne soloskiva til Øyvind Holm, grunnlegger, låtskriver og
sanger i nettopp Dipsomaniacs, sammen med Dipsomaniacs-skivene eller la
han stå alene lenger ut i alfabetet.
Godeste Holm er altså kromtappen i det trønderske psychpop-bandet
Dipsomaniacs. Bandet har siden 1997 gitt ut 6 album og en drøss med
ep-er og singler. Det siste albumet bandet leverte kom ut i 2003, het "Praying
winter", og var tidvis en oppvisning i interessant og fengende pop. Ja,
kanskje ville bandet i år fått et massivt gjennombrudd med sin smarte,
litt innviklede, Beatleske, psykedeliske pop, men slik ble det altså
ikke, for frontmannen ville prøve seg på egenhånd, vel, nesten på
egenhånd da.
Holm gjør det meste sjøl her, men har fått hjelp av Tüssleren Even
Granås på trommer, Dipso-kollega Thomas henriksen på tangenter, Andreas
Aase fra Sambandet på lap steel, en Robin Barstow på lydeffekter, og
sist men ikke minst har han fått med seg motorpsykopaten Bent Sæther som
co-låtskriver på 2 av totalt 10 låter. Plata er forøvrig spilt inn i
Nidaros Studio og label er friske Cutwater Records, begge med tilhold i
Trondheim selvsagt.
Er det så noen forskjell fra moderbandet å spore? Ja, det er vel det.
Det komplekse og psykedeliske er tonet noe ned til fordel for en lettere
popvariant som sneier innom flere forskjellige stilarter, som countrypop,
folkrock, indiepop eller melankolske ballader. Det er likevel
umiskjennelig Holm, ikke rart selvsagt da han var både låtskriver og
sanger i moderskipet også. Men viktigst, Holm har fremdeles solid teft
for fengende løsninger som blir sittende i tenkeapparatet lenge etter at
melka har blitt sur. Det er ikke så mange som har det.
Av de 10 låtene finnes noen briljante,
noen ordinære, men ingen direkte svake som irriterer deg, og den lille
hjelpen han har fått av sine gode venner bidrar kanskje med det lille
løftet som løfter skiva opp til en trygg plassering i en overfylt
cd-hylle. Det er nemlig mange små detaljer som åpner seg opp for deg
etter flere lyttinger her, det kan være smarte hooks, Lennonske
sangfraseringer, småintrikat pianospill, lap steel-finesser fra Granås
og søte klangpaletter som smyger seg innpå deg etter noen runder i
spilleren.
Jeg har selvsagt mine favoritter her: Kremlåta pr. nå er låt nr. 6, den
eminente "(a good taste of) everything",
som virkelig må være noe av det flotteste Holm har mekka til nå. Det er
avansert pop for "lyttere" og XTC-fans. "Cut me loose" vokser seg også
stor. Holms stemme og innlevelse gjør mye godt, dessuten trår gjengen
til med en deilig groovy rytme og kliner til med et lekent piano som
triller rundt inni lydbildet og lager fest. Munnspillåpninga på "Sunday
church bells chime" minner sterkt om en viss her Springsteen, men
åpningsstrofene er bare en snerten og leken frøken på luretur. Låta blir
riktig så fin etter hvert, en aldri så liten trivelig folkrocker.
En overraskelse er også den melankolske balladen "The skeleton key pt.
2". Sannelig om ikke den starter som en av låtene på fjorårets flotte
Keane-skive, med vokal, piano og bass dynket i tårevåte blå toner, og vi
er også så heldige at vi får høre fioliner. I forhold til
tidlig-Dipsomaniacs er dette virkelig ekstremt. Direkte etter får vi lap
steel og country. Du verden, overlever han dette da?
Når det motorpsychobefengte tittelkuttet til Sæther og Holm avslutter
moroa har jeg gjort plass i hylla. Jeg kan love Holm at den blir stående
der, fortjent nok, men jeg likte nok den siste Dipso-plata hakket bedre
lell. Men det er kanskje mest fordi jeg har en svakhet for psykedelia og
skrudd pop. I tillegg savner jeg det gamle kompet hans i Dipsomaniacs.
Rock Engh Roll 8
april 2005 |
