Historien bak prosjektet Herr Nilsson er som følger: Bergenseren Terje Bringsvor Nilsen fikk en datamaskin og oppdaget at det var koblet en mikrofon til den. Bergenseren Terje Bringsvor Nilsen begynte å kalle seg Herr Nilsson. Denne svært så musikalsk begavete gutten med aliasnavnet Herr Nilsson sveiva i gang bandet Herr Nilsson i forbindelse med Galant Records' "No more hifi"-samler i 2003. Med sin lekenhet, scenekarisma, melodiske styrke og innholdsrike instrumentering - som inneholder alt fra banjo og xylophone til diverse lekeinstrumenter - har de blitt omtalt som et liveband man bør få med seg og som et band helt utenom det vanlige. Bandet satte da også spor etter seg på by:Larm i 2004, og har etter den tid jobbet knallhardt og målretta med sitt debutalbum.

Bandnavnet Herr Nilsson er et artig påfunn, og det skulle ikke forundre meg en søt blå drue om navnet kan sees i sammenheng med at bandets humorist, låtskriver, lekeinstrumentalist, supertalent, sanger og initiativtaker heter Nilsen til etternavn. Eller kanskje er samme Nilsen så glad i Harry Nilsson at han har lånt navnet hans til bandet sitt. Harrys lekne og smårare solskinnspop er faktisk også en liten referanse å nevne musikalsk sett. Men vi er inne i en bolk med navnerelasjoner her og tittelen på skiva får også hjernen til å jobbe litt fortere enn ellers. "I'm no Elvis" heter debutskiva til dette pussige bandet altså, og hvorfor gjør den det tro? Det kan i alle fall ikke være fordi musikken ligner på Elvis, verken Elvis Presley eller Elvis Costello. Kanskje ligner ansiktet til Nilsen på Elvis, eller kanskje hele bandet ligner på Elvis, eller liker elvis, Eller kanskje Herr Nilsson synes det er en morsom tittel. Og det er det jo.

Neida, Elvis har egentlig ingenting å gjøre i denne omtalen, men vi skal ikke så langt frem i tid fra superperioden til Elvis for å finne musikk Herr Nilsson virkelig er i dypt slektskap til. Noen har sagt at Herr Nilsson har knabbet scenebevegelsene til Håkan Hellstrøm, men på plate har de lånt litt av helt andre artister. Harry Nilsson er nevnt, jeg hører Steve Harley & The Cockney Rebels her, jeg tenker på britisk music hall-tradisjon representert så fabelaktig av The Kinks og The Beatles på 60-tallet - hør på "Roger Moore", og flere av låtene minner om flere eldre artister også, noe jeg skal komme tilbake til seinere. Med bruken av banjo og munnharpe får de også et amerikansk folkrock-preg over seg, og med inkluderinga av diverse lekeinstrumenter som lekeorgel og leketrekkspill blir alt herlig muntert og fornøyelig.

Men alt avhenger jo av at låtene er av en slik kvalitet at det ikke bare blir dumt og latterlig. Plata varer i 40 minutter og inneholder 13 låter, noen er veldig bra, noen er bra, men noen er også temmelig tynne. Plata er altså svært ujevn kvalitetsmessig, men også veldig variert, og man må høre skiva en drøss ganger for å finne alle låtenes innerste vesen.

Det starter vanvittig bra: "Number one" er en langsom, skeiv og småtrist poplåt med herlig vokal og koring. Minner meg litt om Grandaddy faktisk. Så kommer et par av disse lekepoplåtene med masse tullekoring, horn, lekeorgel, og låtene blir som en lekegrind full av morsomme ting hvor ikke alt er like morsomt å leke med. En låt å nevne er "Father Seb has a story to tell". Nilsen er helt tydelig fascinert av Paul McCartney som låtskriver. Denne låta viser det veldig tydelig. Sett på "Mother nature's son" fra "The White album" 1968 så hører du likheten i måten å komponere på. Men dette er ikke negativt, for hvis man har noen av de samme egenskepene som McCartney til å skrive låter med evigvarende refreng så bør man være lykkelig som nylaget Camembert. Og refrenget i "Everything fun is now allowed" har akkurat et sånt refreng. En fantastisk låt. På "The rain song" slår banjo-effekten inn for fullt og man skulle nesten tro det er Sergeant Petter som spiller, bortsett fra at vokalen til Nilsen er mye skeivere og morsommere enn Petters. På "When i get old i will stay up all night" er vi et eller annet sted i albumet "Sgt. Pepper's lonely hearts club band"

Rockelåta på skiva er "Around the bends". Det pussige med denne plata er at mange av låtene ligner så utrolig på andre artister, og det er snakk om flere helt forskjellige artister. Denne låta ligner for eksempel svinaktig mye på T-Bone Burnett, spesielt gitarspillet og deler av vokalen. Men Nilsen og co. klarer stort sett hele tida å tilføre så mye av sitt eget ego at det ikke blir kopier. Refrenget på låta har de forøvrig lånt av Leonard Cohen, og låta "Dance me to the end of love". På neste låt høres de ut som Alex Chilton i Big Star, i sin roligste utgave.

Den snåle vokalen til Nilsen kan redde en hel låt alene, som han gjør i "New toy keyboard". Og når godnattdama gjesper, helt til slutt på skiva, viser han sin fortreffelighet som låtskriver igjen. "Neon lights" er en praktfull melodi. Det er en sånn låt som dukka opp på skivene til The Kinks på 60-tallet som man satt på om og om igjen, gjerne før man gikk på skolen eller jobb om morran, og den holdt deg glad gjennom hele dagen. Samme effekt har også låta "Stupid cowboy song", med tekst som starter sånn: I had a dream about Clint Eastwood the other night, he was pale and a tear was falling...

Dette er en plate som får deg i godt humør, en lykkepille du kjøper en gang, og som kan settes på hver gang du føler deg ille til mote. En billigere løsning en lykkepiller og psykologer. Tenk om livet var så enkelt, uansett godt at vi har folk som herr Nilsson, gledesprederne våre.

Rock Engh Roll 25 juni 2005