Sanger, gitarist og låtskriver Dag Vagle uttalte for en tid tilbake i et eller annet tv-intervju at debutskiva til bandet hans var bedre enn ep-en "Lost highway" fra 2002. Nå er "Directors cut" ute og det er bare å erkjenne at Herr Vagle ikke farer med fjas.

Helldorado har sin musikalske forankring i amerikansk gitarbasert undergrunnsrock fra tidlig 80-tall. Det var på den tida en oppblomstring av nye stilarter og band som rocken knapt har sett hverken før eller seinere, for punk og new wave fjernet alle grenser for hva som var lov og rett i rock 'n' roll. Spesielt i sørstatene dukket det på den tida opp band som har betydd veldig mye for utviklingen av rock som kunstform. Banda tok med seg energien og fandenivoldskheten til punken, og la til en dæsj country, blues, rock & roll eller godbiter fra musikkulturen og livsstilen i Texas og Mexico. Noen av de beste banda som har sett lyset oppsto der og da, som Texanerne Butthole Surfers, Leroi Brothers og The Fabulous Thunderbirds, eller Arizona-banda Wall Of Voodoo og Green On Red, R.E.M. fra Georgia, The Blasters fra L.A., eller absolutt formidable band som Camper Van Beethoven, The Gun Club, The Cramps, Los Lobos, Violent Femmes, Rank & File og Jason & The Scorchers.

Helldorado er kanskje ikke påvirket av disse banda selv - jeg har ikke snakket med dem om det, men bandet høres ut som om det ble født på grensa mellom Texas og Arizona i 1982. Som alle andre geniale rockeband så har imidlertid Helldorado noe som skiller dem ut fra alle de andre, noe helt egenartet. Forøvrig, hadde du vært meg hadde du kjøpt plata på bakgrunn av det som allerede er skrevet, men er du fremdeles ikke overbevist så får du mer kjøtt på beinet ved å lese videre.

I Dag Vagle har Helldorado en garantist for en spennende og forhåpentligvis trygg økonomisk fremtid i rockebransjen. Han skriver nesten uten unntak oppfinnsomme og sterke låter, spiller både gitar, banjo, orgel og bouzouki, og har en stemme som virkelig tar av og som gir stereoen din noe å jobbe med. Han messer frem teksten som en ung, sint Nick Cave i The Birthday Party, ofte med en mørk, mektig og dyster undertone i stemmen. Tekstene hans handler da også oftest om død, tragedier, depresjoner, kvinnfolk som drikker til de stuper, ublide fengselsopphold, bøtting av whisky, tørrlagte elver og øde landeveier med ørken på alle kanter, kun avbrutt av skitne byer fulle av barer med villige damer kledd opp med lange svarte strømper og høyhælte sko.

Det ekstremt samspilte bandet Helldorado - med det Hell-vetes tøffe navnet -  har også Angeli Kvartetten med seg på denne skiva. De sørger med sine violiner, cello og viola for at Helldorado kan spille på nok en vallak fremover. Helldorado ligner litt på Tindersticks i de roligste partiene når violinstrengene fyker veggimellom.

Plata åpner forøvrig med en Stan Ridgway-aktig halvhard sak, og vi kan konstatere fort at bandet ikke har forandret seg mye siden "Lost highway" – heldigvis. Etter en kort pause dukker låt nr. 2 opp. Angeli Kvartetten spiller opp og vi koser oss, men så braker det løs med et blytungt, nesten symfonisk stoner-riff hvor hele gjengen øser på med feit lyd. Så synger Vagle en flott melodi og bandet korer med en innlagt forsinkelse i bakrommet. Prosessen gjentas flere ganger. Kanskje platas beste låt, den heter "Lucy & Mary", og teksten er dyp, tragisk, ja nesten religiøs i sin drepende voldsomhet når våre to damer brenner opp i ildhavet mens vår helt tømmer nok en whiskyflaske. Nick Cave kunne umulig ha vært langt unna når Vagle skrev denne låten.

Så fremfører bandet den skikkelig feite rockelåta "Payrolled" som gynger frenetisk mens Vagle småskriker med en skjelvende intens stemme. På "Diesel and bones" har de fanden sjøl i hælene, og de høres ut som en mellomting mellom Fu Manchu og The Doors. Riffet på denne låta bør gitarist Bård Halsne ta patent på! Videre har vi "Dead river", som er en lekker Tex-mex-låt med violiner og det hele - en låt som hadde passet ypperlig inn i en Tarantino- eller Morricone-film og kunne vært skrevet av Sir Douglas Quintet; vi får "Id waited for this day", med Martin Hagfors syngende i bakgrunnen; så kommer det litt country med "Killer on the highway", og så er vi atter tilbake i Helldorado-land i den tøffe rockelåta "Teenage queen", som har et herlig skyv, en Stooges-lignende start og et Ramones-aktig refreng. Tida er så moden for litt psychobilly med låta "Women shouldn't drink", og skiva avsluttes så med den episke og mektige "Roadhouse", som sammen med "The snake girl song" også var på "Lost highway". "Director's cut" er forøvrig produsert av Johnny Skalleberg i hans studio sommeren 2003.

Jeg har kanskje skapt et inntrykk av at Helldorado er helt alene om å lage denne type musikk i Norge, men det er nok flere som befinner seg på den samme grenen av rocketreet her hjemme. Bandet som ligner mest på Helldorado er det nye fantastisk flotte Bergensbandet Tuco's Lounge, som har litt mer rockabilly og surfrock i blodårene enn Helldorado. Andre artister er Emmerhoff, Cinnamoon, Midnight Choir, Home Groan (Martin Hagfors) og delvis også Madrugada, samt instrumentalband som Los Plantronics og The Beat Tornadoes. Hvis alle disse artistene klarer å slå gjennom selv samtidig som de bidrar til at folk flest oppsøker heltene fra 80-tallet så har de gjort en musikalsk heltedåd. Hvis du treffer denne gjengen utenfor en konsertsal nær deg iført cowboyhatter, cowboyboots, svarte dresser, kinnskjegg og med et stempel i panna som det står "ekte rock fra oljebyen Stavanger" på, så vet du hva du skal bruke penga på den kvelden.

Det har kommet mye fin musikk fra Stavanger-området. Jeg hadde vel så vidt blitt tørr bak øra da Frode Rønli og Stavangerensemblet herja med oss tidlig på 80-tallet. Lurer på om de har finni finger'n nå? Seinere har Morten Abel levert et høyt antall poplåter av internasjonalt kaliber. I de seinere åra har vi fått Lano Places, Wunderkammer, Thomas Dybdahl, Pawnshop og sist, men definitivt ikke minst - Helldorado.

"Lost highway" er utgitt på et lite indieselskap i Stavanger, men i disse dager arbeides det med en platekontrakt står det å lese på hjemmesida til bandet. Helldorado har nettopp blitt fanget opp av Vox Management (v/Kenneth Andersen) og det kan nok forventes fortgang i økt platesalg og mer media-oppmerksomhet omkring bandet fremover.

Bandet Helldorado er Dag Vagle på gitar og sang. Han snekrer de fleste låtene og liker best å ha en Fender Jazzmaster rundt nakken. Videre er det Bård Halsne på gitar og koring. Han sementerer lydbildet til bandet og leker litt med en "space echo unit". Hans Wassvik på bass og Morten Jackman på trommer sørger for at rogalendingene har Norges sterkeste rytmeseksjon. Sistnevnte var forøvrig med i 80-talls popbandet Colours Turned Red (nei, ikke 3 Colours Red)

"Lost highway" er altså kalt en ep, men den er akkurat like lang som Creedence Clearwater Revival-klassikeren "Green river" fra 1969, så det er vel egentlig i det minste et minialbum. Den inneholder i alle fall seks låter, hvorav to av dem er tatt opp live på Checkpoint Charlie i Stavanger. Bandet har fått solide kritikker for denne plata og vant også Zoom-finalen i 2002, noe som førte til at de fikk markedsført seg godt på mange arenaer både inn- og utenlands på en såkalt Zoom-tour.

Så til musikken: Helldorado finner seg ikke i å bli satt i noen musikalsk bås, men selv kaller de greia si for "indie-rock-western-punk-surf" - med Tarantino (Pulp fiction, True romance m.fl.) lurende i kulissene. Noen kaller det americana, andre kaller det prærierock eller ørkenrock.
Det som i alle fall er helt sikkert er at de spiller alternativ gitarrock av godt merke. Jeg skal ikke plassere dem i noen bås, men kan meget gjerne nevne noen referanser.

Det er spesielt to band jeg hører i Helldorado. Det ene er australsk og var i sitt ess tidlig på 80-tallet. Navnet er The Birthday Party, og huset en av tidenes største rockere, Nick Cave - de gjør forøvrig en veldig fin versjon av Cave's "Jack the ripper". Det andre bandet er amerikansk og heter 16 Horsepower. Stemmen til Dag Vagle ligner veldig på Eugene Edwards. Andre referanser er The Doors, Wall Of Voodoo, The Cramps - spesielt i låta "you sucker", The Gun Club, og i sistelåta, "All my tears", er de ganske countryrock-influerte, og man tenker på en "Copperhead road"-utgave av Steve Earle.

Helldorado er geniale når de forandrer seg fra det langsomt messende til det eksplosive, som i tittellåta. Det er en kanonlåt av de sjeldne. Igjen er stemmen til Dag Vagle formidabel. Han vrenger stemmebånda maksimalt og driver låta videre så svetten renner nedover panna - også på de som hører på. Man føler at det er knallvarmt, selv om regnet pøser ned og det er en typisk møkkasommer med 10 plussgrader ute.

"Roadhouse" ville passet inn på "L.A. Woman" med The Doors, og jeg tenker med ett på låta "Riders on the storm", fra den skiva. Men det er bare det første halve minuttet - så eksploderer det igjen. Låta bygger seg opp og ned, gynger ustoppelig videre i et herlig tempo. Av en eller annen grunn tenker jeg på en forfølgelsesscene fra filmen Terminator - den med trailerne i toern. Absolutt en koloss av en låt.

Har vel fått med det meste nå, synes virkelig denne miniplata fortjente en lang anmeldelse.
Gleder meg veldig til fortsettelsen - og helt til slutt: Helldorado er et genialt navn på et band.

Rock Engh Roll desember 2004

I Rockeweb:
Årslista 2004
Ep-lista 2002

Webreferanser:
Helldorado
Vox Management
CCAP