Noen av dere har kanskje fått med dere at undertegnede er stor fan av The Strokes. Da kommer det helt sikkert ikke som noen overraskelse av at jeg denne gangen har plukka opp The Halcyon band sin utgivelse ”Sirocco” til en liten analyse. Du som har hørt Halcyon Band kan helt sikkert skrive under på at likheten mellom The Strokes og dette habile rockebandet er slående. Sammenlikningen med britiske The Libertines er heller ikke helt ueffen. Med andre ord har vi også her å gjøre med et av disse retro-rock gitarorienterte banda å gjøre. 

Rockeglade gleder seg i disse dager over at det nesten ukentlig blir sluppet et kvalitetsstemplet rockealbum. Dette gjør det selvfølgelig vanskeligere for oss som liker god rock å følge med, men på en annen side kan man jo bare slappe av og nyte mye av de gode platene som blir sluppet som perler på en snor om dagen, og heller godta at vi ikke får med oss alt. Så neste gang du titter innom platebutikken i ditt nabolag kan du jo plukke opp Sirocco. 

Det hele sparkes i gang med den meget Strokes inspirerte ”Machine gun fire”. Hvis du husker Strokes sine smått geniale gitarriff fra ”last nite” og ”barely legal” er du ikke langt fra å kunne tenke deg hvordan dette låter heller. Det hele stinker rip-off lang vei, men la deg ikke skremme, dette er på ingen måte et rent Strokes kopiband. De er like, men ikke plagsomt like. Det er flere slike låter som høres ut som ting man kan ha hørt før, men Halcyon Band kjører også sin egen greie. Det som først og fremst skiller The Halcyon Band fra mange av de andre ny-rock banda er blandingen av fet riffrock og ballader. Der Strokes, Pattern, Libertines, og alle de andre velger å kjøre safe på den streite gitarrocken, har Halcyon Band valgt å legge inn små ballader for å prøve å variere plateuttrykket sitt. Dessverre er dette ikke like virkningsfullt som kanskje gutta i bandet hadde håpet på.  

Nå lurer du kanskje på hvorfor denne plata ikke fikk bedre enn 4 gitarer. Det kan jeg selvsagt prøve å forklare, i hvert fall hva jeg synes burde vært gjort på en annen måte, eller som kanskje kunne forbedres. Først og fremst vil jeg nevne dette med balladene som dessverre ikke funker 100%. Personlig er jeg mer fan av denne litt brutale, enkle og fuzza gitarrocken fremfor sviskete ballader (det er jo ikke SÅÅ mange av dem da, men det trekker litt ned..). Det dumme er også at noen av låtene blir i overkant anonyme. Det kunne kanskje en litt mer rufsete produksjon ha kamuflert. En type produksjon som vi husker fra for eksempel Launderettes og White Stripes hadde sannsynligvis kunnet være med på å løfte dette albumet. Jeg føler at Sirocco med et slikt ”polert” lydbilde som her kan falle litt igjennom i stedet for å klatre helt opp i retrohimmelen der Strokes og Jack White skåler i brennhet whisky og spiller knoke-poker med småstein.

Rune Grønåsen 20 mars 2006 (oppgradert)