Det hele startet med en rastløs vandrende sjel i LA`s gater. Hans navn var Jeffrey Lee Pierce. Etter å ha vokst opp i Montebello, El Monte og Reseda i California fant unge Jeffrey ut at Los Angeles var byen etter hans hjerte. Et sted hvor glamour, bestialitet, grådighet, dop, og sex går hånd i hånd i en slags pervers stemningsfull symbiose. Disse temaene, sammen med Jeffreys interesse for det okkulte (voodoo), danner grunnstammen i tekstene til Pierce på dette mesterverket fra 1981. Tekstene om drap, sex, og okkulte fenomener går ekstremt godt sammen med bandets skitne psychobilly, og punka blues rock.

Før Jeffrey begynte å satse på sin musikerkarriere var han skribent for Slash Magazine hvor han skrev omtaler av konserter og band som spilte på de lokale klubbene. Fire Of Love skulle senere bli gitt ut på restene av dette magasinet, Slash Records. Selv var Pierce stor fan av Blondie, og var faktisk president i fanklubben deres over en periode, men han var også svært inspirert av band som X, Television og The Cramps. Etter å ha møtt Kid Congo Powers (Brian Powers) tidlig på åttitallet fant de to ut at de skulle starte band. Powers som spilte gitar ble en viktig makker for Pierce, men dessverre for ham så forsvant Kid Congo. Til fordel for The Cramps hvor han var med på deres fantastiske utgivelse Psychedelic Jungle, også den i 1981. Men før det rakk han å danne bandet Creeping Ritual sammen med JLP, et band som etter kort tid skiftet navn til the Gun Club (Powers ble gjenforent med JLP og Gun Club ved en senere anledning). Sammen spilte de på de lokale rockeklubbene i Los Angeles; Whisky A Go Go, Wongs, Starwood osv. før bandet endelig bestemte seg for å gå i studio og lage The Fire Of Love sammen.

Plata, som best kan beskrives som en symbiose av punk, psychobilly og dirty sørstatsblues, ble spilt inn i løpet av få dager, og reflekterte et band med masse energi, men også et band som berørte temaer som død, bestialitet og seksuell perversitet. Sammen skapte de et sound som var helt enestående i deres samtid, som ellers var preget av mainstream og glætt synthpopmusikk. Soundet deres inspirerte mange band, som endte opp i en slags ”ku-punk” bås. Fire Of Love, og spesielt låta For The Love Of Ivy reflekterer JLPs utagerende oppførsel på scenen. Ofte pisse-drita, krabbende, skrikende, fallende, som en gal Jim Morisson fra helvete.

I den nå så omtalte låta For The Love Of Ivy er det en tekstlinje som går slik: ”…I was hunting niggers down in the dark, but all of a sudden I had a better thought!” Dette skapte selvsagt debatt. Det ble hevdet at JLP var rasist og ondsinnete rykter mer enn antydet at han var medlem i Ku Klux Klan. Alt bare tull selvfølgelig. Det har senere kommet frem i diverse tiddskrifter og diskusjoner på nettet at JLP kledde seg i en skikkelse og spilte en rolle i alle låtene sine. Som en ond og pervers mann på jakt etter mørkhudede i jungelen kommenterte Pierce samtiden med et kaldt ironisk slør i tekstene sine.

Den frenetiske slidegitaren, den rullende torden-bassen, og trommearbeidet får The Gun Club til å låte som et helvetes tight og bra rockeband. Alle låtene på denne skiva er kanongode. Det finnes ikke dårlige spor her, selv om noen av dem tar lengre tid å fordøye enn andre. Umiddelbare favoritter som Sex Beat, For The Love Of Ivy, og Preaching The Blues må ofte vike plass for mer tidkrevende låter som Fire Spirit og Goodbye Johnny på toppen av favorittlista. Denne skiva holder seg nemlig bemerkelsesverdig godt også over tid. Mest av alt er Fire Of Love et slags roots-punk album du kan spille om og om igjen.

Selv uttalte Jeffrey lee Pierce at han synes Fire Of Love var heller dårlig: ”It was just punkrock, recorded in a couple of days”, sier han, og fremhever Miami, bandet andre album, som deres definitive klassiker. Jeg kan på mange måter gi han rett i at Miami er en klassiker, faktisk på linje med debutskiva deres, men de stiller i to forskjellige kategorier. Denne plata viser fremfor alt et band i støpeskjeen med overskudd av energi, mens Miami viser et mer voksent band som har utviklet seg både musikalsk og tekstmessig. Begge er obligatoriske!

Konklusjon: har du ikke denne må du se å skaffe deg den fort som svint! Her nytter det ikke å vente på at julenissen skal komme med leveransene.. du kan forresten dra med deg alt du finner av Gun Club mens du først er i butikken. Er du heldig finner du også Miami, Early Warning, Las Vegas Story og Death Party. Alle de har nemlig blitt gjenutgitt av de elskverdige og generøse menneskene i Sympathy For The Record Industry i år. Og er du så heldig å ha samtlige av Gun Clubs skiver på vinyl, samt Jeffrey Lee Pierces soloplater Ramblin`Jeffrey Lee og Wildweed har du to ting å gjøre: 1: pris deg lykkelig over at du er en ”lucky bastard”, og 2: be meg hjem på lytterbesøk og en øl… Snarest!!

Rune Riff 16 desember 2004

Jeffrey Lee Pierce: gitar, vokal, Ward Dotson: gitar, Rob Ritter: bassist, og Terry Graham på trommer, altså den samme besetningen som på debutplata Fire Of Love, spilte inn dette ultimate oppfølgeralbumet til et av tidenes viktigste og beste album. Selv om bassist Rob Ritter forlot Gun Club etter at innspillingen var ferdig (han er ikke avbildet på coveret) rakk han å bidra med sine karakteristiske ”bass-licks” også på dette albumet. Selv om besetningen var den samme, fikk bandet hjelp av flere gjesteartister, som Jeffreys idol, og venninne, Debbie Harry (oppført som ”D.H. Lawrence”) som sang bakgrunnsvokal på to-tre av sporene, blant annet på Watermelon Man.

Der Fire Of Love på mange måter var en ren punka affære, tok Miami over som et mer fullvoksent rockealbum. Forgjengeren solgte bra, til en indieskive å være, og anmeldere og forståsegpåere hadde mange godord å si om den skiva. Personlig tviler jeg på at Gun Club, og da spesielt Jeffrey Lee Pierce, følte alt for stort oppfølgerpress, i hvert fall er det umulig å spore på denne plata som formelig strutter av selvtillit og gode låter. Produsent Chris Stein ville forandre litt på den noe spinkle miksen som var tilfellet på Fire Of Love, og bestemte seg for å legge instrumentene på ett plan, og Jeffreys vokal på ett annet, noe hevet over instrumenteringen. Dette førte selvsagt til at vokalen fikk en tydeligere og bedre plassering i bandets lydbilde. Det var lettere å høre hva JLP sang, og tekstene kom mer til sin rett i dette lydbildet. Teksttemaene var, naturlig nok, av rimelig lik karakter, men voodoo fascinasjonene er noe nedtonet her, fra å være hovedtema i mange av låtene (og ikke minst det kunstneriske preget på coveret) på forgjengeren.  

Herligheten åpnes av Carry Home som sammen med flere av de andre låtene har en klart mer melodisk oppbygning enn hva tilfellet var tidligere. Jeg synes dette fører til at bandet kan til tider kan minne litt om sine samtidsmusikere i The Replacements. Andrespor, Like Calling Up Thunder er et tilbakeblikk til gamle bedrifter igjen der JLP messer ut sitt budskap i snerre/skrikemodus. Lekkert! Slik går det slag i slag plata gjennom. En coverlåt i form av Run Through The Jungle av Creedence Clearwater Revival har de også gjort plass til. Heldigvis. Det er nemlig en utrolig kul versjon som gruser originalen langt ned i cowboybootsene til John Fogerty. Lydbildet på Miami har blitt beskrevet som countrymusikk som møter postpunk i et avmagret ørken landskap, en blodig kamp utspiller seg, før de to bestemmer seg for å holde sammen og utgjøre et perverst bra lydbilde i et slags ”slangetemmer-rock” sammensurium som gjør sitt til at Gun Club fremstår som The Cramps slemme fetter.   

De fleste låtene her har jeg også hørt live, og det overrasker meg like mye hver gang hvor godt de kler liveformatet. Bad Indian, Run Through The Jungle, Carry Home, Devil In The Woods og de andre låtene fra Miami får tilført en litt røffere edge live, noe som gjør dem mer like låtutvalget som befant seg på Fire Of Love, noe jeg igjen synes understreker bandets evne til å lage god, skitten og slem rock. De hadde definitivt et helt særegent lydbilde noe flere band har forsøkt å etterlikne (bevisst eller ubevisst), men aldri helt lykkes med. Nærmest kommer kanskje kompisene deres i The Cramps, men også norske Helldorado har et tilnærmet likt lydbilde, bare litt snillere (selvsagt). Skal lure på om de liker Gun Club..?

Mot slutten av albumet finner Gun Club igjen tilbake til sine bluesrøtter i form av låta John Hardy, en Miamis svar på Jack On Fire. Det kan høres at JLP og de andre medlemmene var influert av Robert Johnson og Deltabluesen, men som sagt går det også greit å dra paralleller til Cramps (igjen), Television (i helvetesmodus), og nevnte Replacements (på fleinsopp).

Albumet høstet kanskje ikke den rosen det hadde fortjent den gang det ble sluppet på markedet, men det er hevet over enhver tvil at dette er et knippe gode låter som kommer til å holde seg freshe i årevis fremover, og som (forhåpentligvis) nye generasjoner rockeglade vil finne frem til. Selv holdt JLP frem Miami som Gun Clubs aller beste utgivelse, noe jeg ikke skal bebreide han for i hvert fall. Miami markerer en utviklingsprosess som kulminerte i flere gode album. Bandet hadde vokst seg ut av den tenåringsopprøske punkrocken fra Fire Of Love, og inn til et sabla godt rockeband. Senere skulle det også vise seg at JLP og Co. Ikke var spesielt rede for å eksperimentere, noe neste utgivelse The Las Vegas Story er et bevis på. Her får vi til og med servert noe som kan minne om jazzinfluert rock. Men det er en annen historie..

Rune Riff 17 desember 2004

Jeffrey Lee Pierce er virkelig en av de store artistene som har trasket rundt her på jorden. Det er en skam at han ikke fikk den æren han fortjente mens han levde, nå i ettertid begynner folk å forstå hvilken stor låtskriver og artist Jeffery Lee Pierce egentlig var. Jeffrey og The Gun Club fortjener å bli anerkjent, og ved å anmelde en av deres klassiske skiver: ”Mother Juno”, håper jeg å kanskje verve en ny fan til klubben.

The Gun Club hadde tre glimrende studioalbum bak seg da Jeffrey Lee Pierce gikk solo for å lage ”Wildweed”(1985), hans første soloalbum. Etter en turbulent tre måneders turne i USA, tok Jeffrey en liten pause og begynte å samle sammen The Gun Club, med planer om å mekke ny plate. The Gun Club hadde flere utskiftninger av bandmedlemmer enn noe annet band jeg vet om. Mange dro, eller ble sparket fordi de kom dårlig overens med Jeffrey og hans noe varierende lynne. Så bandoppsettet fra bandets forrige plate ”The Las Vegas Story”(1984) var rimelig utskiftet. Trommis Terry Graham må ha blitt sikkelig uvenn med Jeffrey. På live albumet ”Danse Kalinda Boom” blir Graham ikke kreditert for hans trommespill. På omslaget står det rett og slett: Drums: A Drummer. Iskaldt. Han  ble i allefall byttet ut med Nick Sanderson. Patrica Morisson hadde sett seg lei av Jefferys sjefing og varierende sinnstilstand på turne, så hun forlot gruppa. Jeffreys nye kjæreste Mori Romi tok over bassen. Men den gamle kompisen Kid Congo Powers (som også spilte på ”The Las Vegas Story”) sa ikke nei til å hente The Gun Club tilbake fra hylla. Så Powers fortsatte som lead gitarist.

Kid Congo Powers bodde for tiden i Berlin, siden han hadde spilt en stund med Nick Cave And The Bad Seeds, som holdte til i byen. Så ”Mother Juno” ble spilt inn i Hansaton Studios i Berlin. Der hadde for øvrig Jeffreys store helt Iggy Pop spilt inn et av sine beste album ”Lust For Life” i 1977. Det må også nevnes at David Bowie spilte inn sin Berlin triologi i nettopp dette studioet. I ettertid har studioet også blitt godt brukt, Pixies spilte inn Bossanova der i 1990, og Nick Cave og Einstürzende Neubauten har spilt inn plater der.

Plata starter rått og fengende med ”Bill Bailey”, et godt bevis på at The Gun Club ikke hadde tapt seg noe på årene siden ”The Las Vegas Story”. Mer aggressivt og drivende blir det med gromlåten ”Thunderhead”. En mektig punkrocker som får meg til å tenke tilbake på gruppas første album ”Fire Of Love”(1981).

The Gun Club forlater jazz/postpunk/Americana stilen fra ”The Las Vegas Story”, og entrer et mer rettfram rock lydbilde. Bandet er supertight og kanskje litt mindre sleazy enn før, The Gun Club har progresert, blitt litt eldre og litt mindre punka og blues/country inspirert, men for all del, det kler dem! Bandets særpreg er der fortsatt, Jeffreys sterke og melankolske stemme er fortsatt en sterk og dominerende del av lydbildet.

Singelen ”Breaking Hands” er en nydelig poplåt, som inneholder noe av Kid Congo Powers peneste slidegitar spill noensinne. ”Araby” peiser av gårde, og jeg smiler bredt når jeg hører hvor utrolig velspilt dette er. Den nye rytmeseksjonen sitter helstøpt. Sangen raser av gårde som en flokk ville hester. Americana, punk og rock blandet sammen på den spesielle Gun Club metoden.

Siste låta på originalutgaven av plata(reutgivelsen inneholder to bonusspor) er en virkelig nydelig sak. Port Of Souls ligger høyt oppe blant mine favorittlåter. En tydelig Hendrix inspirert låt, med en tekst som viser Jeffreys låtskrivertalent. ”Dosent matter what you’ve done, you’ll get paid in the port of souls”, syner Jeffrey, og maken til vokalist skal du lete lenge etter. Han synger med hjerte og sjel, og stemmen tilpasser seg tekstene som hånd i hanske. Det er vanskelig å sette Jeffrey Lee Pierce i bås som vokalist, han har på en måte lagd sin egen bås. Skulle jeg forsøke, måtte det bli et sted mellom Jim Morisson og Kurt Cobain.

Jeffrey Lee Pierce og The Gun Clubs musikalske arv vil alltid bety mye for meg, og jeg er utrolig glad for at folka i Symphaty For The Record Industry er så storhjerta og gir ut denne godsaken på nytt. Den har lenge vært ute av lager, siden Red Rhino, plateselskapet som først ga ut plata, gikk konk like etter utgivelsen av skiva. Men nå er denne plata endelig der den burde være: ute i platesjappene til vellyst for folk som setter pris på genial musikk.

Alt i alt, et fantastisk rockealbum fra et Gun Club som ikke har gitt seg. Kjøp den, og spill den høyt!

Bandoppsett: Jeffrey Lee Pierce: Gitar og Vokal/ Kid Congo Powers: Lead gitar/ Mori Romi: Bass/ Nick Snaderson: Trommer. (Blixa Bareld er gjestegitarist på ”Yellow Eyes”)

Simon Vardehaug Nordås 22 mars 2006