Mitt første bekjentskap med denne Bergensbanden var via splitt-cd-en "Punk in disguise", som ble omtalt her i Rockeweb i februar 2004. Greenland Whalefishers var ett av fem punkinfluerte band som presenterte musikken sin på den plata, og de beste bidragene til Greenland Whalefishers er hentet fra denne plata fra 2001, "Loboville".

Banden har holdt det gående helt siden 1994, da de slapp ep-en "Mary B." Etter det har de gitt ut 4 ep-er og 3 album, med fjorårets "Streets of salvation" som foreløpig siste utgivelse. Jeg har valgt meg ut "Loboville" som den skiva jeg ønsker å skrive litt om, fordi den utrolig bra.

Greenland Whalefishers er altså fra Bergen, og de spiller folkrock. Men de spiller ikke folkrock med utgangspunkt i norsk folkemusikk. Derimot spiller de britisk folkrock, eller nærmere bestemt subgenren keltisk rock, som er punk og alternativ rock med sterke innslag av irske og keltiske instrumenter - og man kommer jo ikke utenom Shane MacGowan og The Pogues i en slik sammenheng. Greenland Whalefishers fra Bergen ligner utrolig mye på 80-talls heltene i The Pogues, og spesielt det vokale er så og si identisk.

Ja, hvordan Arne Grov har fått en røst som er så til forveksling lik stemmen til Shane MacGowan kan man bare lure seg blå over, men faktum er at de fleste som hører denne skiva vil tro at det er The Pogues man hører på. Og da snakker vi ikke bare om stemmen til Grov, men også om kvaliteten på det som blir fremført. "Loboville" er nemlig på høyde med alt det The Pogues gjorde, minus "If i should fall from grace with God" fra 1987, som er en klassiker svært få skiver når opp til, uansett genre. Det er derfor imponerende så det holder at alle låtene på "Loboville" er egenkomponerte, og de er skrevet av makeløse Arne Grov alle som en, minus et par låter som er co-skrevet sammen med bror og bandens eneste kvinnelige innslag, Agnes Skollevoll - som forøvrig var så gavmild å sende meg denne skiva.

Greenland Whalefishers har absolutt ikke fått den oppmerksomheten de fortjener hjemme i Norge, men flere utenlandske anmeldere er imponert over det de har fått høre. Det har ført til flere turneer for bandet rundt omkring i Europa - spesielt etter slippet av "Loboville" - og i fjor reiste de på turne til England og Polen. Det er ganske morsom lesning å gå gjennom diverse anmeldelser av bandets skiver og konserter via hjemmesida til bandet - prøv du også.

"Loboville" er kjemisk fri for dårlige låter. Den åpner med den korte gladlåten "Loboville", hvor Agnes spiller "tin whistle" og Grov synger som...Shane MacGowan. Dagsorden er satt.
Neste ut er "Johnny Lee Roth", som er platas beste. Den bygger seg opp helt fenomenalt fra det rolige og enkle, til å bli en skikkelig kanonkule av en låt, med Agnes Skollevoll på sang i starten av låta, Odin Røssland på fele, og med noen sjømannsaktige allsangpartier smurt inn mellom Grov sin gnistrende gode synging. Dette må da være bandets svar på "Fairytale in New York", som The Pogues lagde sammen med Kirsty MacColl. Historiene Grov har skrevet er forøvrig ganske mørke og tankefulle selv om musikken for det meste er oppløftende og glad.

Jeg kan jo nevne to låter til nå som er jeg er så godt i gang, og begge er rolige flotte låter. "Janes tragedy" er så avgjort ingen gladlåt, men er fortryllende vakker, og spesielt effekten som skapes mellom fløyta til Skollevoll og vokalen til Arne Grov gjør låta til noe helt spesielt. Bandet er i det hele tatt veldig flinke til å fylle låtene med fine detaljer. Mandolinen og banjoen til bror Gunnar Grov kan lett bli litt borte hvis man ikke hører godt etter, men når du først har blitt kjent med skiva så utgjør de instrumentene en viktig del av helheten.

"The thirsty cave" er også svinaktig godt skrevet. Det er en sånn rolig behagelig mimrelåt som demper stress og fjerner dårlig humør. Igjen er det fløyte og vokal som skaper søt musikk.
Fenomenalt flotte og mektige "Hole in our hearts" avslutter en skive man kan spille om igjen og om igjen i det uendelige - og helt til slutt på låta er det sekkepipene som får lov til å briljere.

Fantastisk, en norsk klassiker dette, som vandrer i alenehetens, men ikke ensomhetens, dal.

Rock Engh Roll 16 februar 2006 (oppgradering)