Green Carnation er et av Norges mest kritikerroste band, i utlandet. Jeg har bare hørt ett av bandets tidligere album, husker ikke hvilket, men husker at det var veldig bra, veldig gotisk, veldig metal. Så, etter at bandet har opparbeidet seg ry som et av landets beste rockeband, uansett genre, en prosess jeg stort sett har gått glipp av, får jeg tilsendt bandets femte album for omtale. Mer tung, gotisk nam nam fra Kristiansanderne tenker jeg... men gjett om jeg ble overrasket da laseren traff de digitale kodene?

Green Carnation har gitt ut et akustisk album! Akkurat hvorfor de gjør det veit jeg ikke, men bandet har jo bytta dress en del ganger siden de ble stiftet i 1990, så det er ikke et sjokkerende trekk, egentlig. Derimot er det et velkomment trekk, for plata er fin, ordentlig fin. Den er også den første utgivelsen på det nye selskapet til vokalist Kjetil Nordhus og gitarist Tchort - som mange vil huske fra det verdenskjente Notodden-bandet Emperor. Selskapet, som heter Sublife Productions, har skaffet seg samarbeidsavtaler og distribusjon verden rundt, og sammen med en bebudet Europa-turne og en USA-turne vil nok "The Acoustic verses" sørge for at Green Carnation vil fortsette sin seiersdans i en stund til.

"The Acoustic verses" kunne vært et "unplugged"-prosjekt fra femtetten, med akustiske versjoner av eldre låter, men er ikke det; her er det nye låter, og noe av styrken til bandet er at de har flere låtskrivere, ja til og med en låtskriver som ikke er med i bandet. Hvordan vil jeg beskrive musikken disse gutta presenterer? Vel, glem metal - det finnes ikke snev av metal her. Men tre av låtene er ekstraordinært fine, og jeg har lyst til å bygge denne omtalen rundt de låtene.

Som nevnt tidligere skriver flere av bandets medlemmer låter til denne skiva, som bassist Stein Roger Sordal. Blant en håndfull relativt likelydende, dog ikke kjedelige, låter, reiser tre av dem seg som bautasteiner over de andre, og en av dem heter "The Burden is mine... alone", skrevet nettopp av Sordal. Låta har en magisk atmosfære, den er vanvittig fin. Alt stemmer, den har fylde som en gammel rødvin, den er sørgmodig vakker, nydelig akustisk gitarspill - fingerspill: det er musikk til å drømme seg vekk i. Teksten handler om å elske, elskingen, tiden etter elskingen, når det er over og man leter etter svar, svar på hvorfor dette fantastisk deilige tok slutt, og man bebreider seg selv - the burden is mine.

Albumets nøkkelspor er likevel "9-29-045: My greater cause", som drar seg utover 15 minutter og er delt opp i flere deler - sannelig er det ikke Sordal som har skrevet den også. Ikke uten grunn er det lett å sammenligne denne nye versjonen av Green Carnation med 70-talls-helter som Pink Floyd, men man hører også mye Anathema her, og album som "A fine day to exit". Etter min oppfatning er Green Carnation et langt sterkere band enn Anathema så de bør passe seg vel for å ligne for mye på de fremover, men denne plata var vel bare et mellomprosjekt - kanskje.

Den tredje låta jeg vil fremheve befinner seg så langt unna metal som mulig: vi snakker om musikk som ville passet ypperlig i bisettelser og begravelser. Låta heter "Child's play", og er laget av denne mannen som ikke er medlem i bandet, Bernt Andre Moen. Jeg hadde sikkert funnet ut hvem han var var hvis jeg foretok litt research, men nå er han i alle fall nevnt. Vi er godt innenfor rammene av klassisk musikk, og sånn sett ikke så langt unna progrock på 70-tallet, representert ved for eksempel Emerson, Lake & Palmer og deres "Pictures at an exhibition", av Mussorgsky, men likevel mye tristere enn den var. Såpass trist og tårevåt at du ikke bør være altfor nedtrykt når du spiller den, men du verden, det er så vakkert så vakkert. Og det er et relativt anonymt medlem frem til denne låta som gjør verket: keyboardist Kenneth Silden, med sitt fargerike og sørgmodige orgelspill, som altså ville passet ypperlig ved andre, mer sakrale anledninger.

Om denne stilendringen er fremtidsretta for bandet vet jeg ikke. Jeg vil nok heller se på det som en utfordrende avveksling, før de drar til igjen med tung, gotisk metal, som vi trenger mer av, men alle trenger også litt fred og ro innimellom, også tungrockband, og deres lyttere. Et salig album har det uansett blitt, balsam for sjela, for alt det er verdt.

Rock Engh Roll 22 april 2006