Goldenboy
Right kind of wrong
Fastmusic/Coldfront
Records
Cd - 2004
Kjøp |
Goldenboy:
Torkel Hofslett Thowsen (Toke), gitar, vokal
-
Bjørn Tore Taranger (bt), trommer & perkusjon
-
Nils Flåm, bass, vokal
-
Jostein Røen Hauge, gitar
Genre:
Norsk Poppunk
Låter: (Not) going home alone
-
The Challenge
-
In a year or two
-
What if, what not
-
56
-
Pink
-
Once again (you don't deserve this)
-
Guide to modern life
-
When the summer turns to fall
-
You'll do it again
I Rockeweb:
Diverse artister: Punk in disguise
Webreferanse:
Goldenboy
 |
Goldenboy er omtalt i
denne weben tidligere i forbindelse med en split-cd, hvor 4 av 5 band
var fra Bergen, alle spilte punk i en eller annen form, og hvor Goldenboy hadde med 3 fine låter. De har også tidligere gitt ut 3 ep-er, og er nå ute med sin
første langspiller.
Dette iherdige bergensbandet er uhyggelig bereist og
skyr ingen midler i forhold til selvpåført smerte for å få det lydresultatet de ønsker. Etter en voldsom
turne i USA i sommer - den tredje eller fjerde i rekka for bandet - som
strakk seg fra øst til vest og tilbake igjen, har de fått gitt ut plata
si på selskapene Fastmusic, New Haven, Connecticut, og Coldfront Records,
Berkeley, California - begge særdeles punkorienterte selskaper.
Plata er spilt inn i Rec90 Studio i Bergen, produsenter var Perry
Leenhouts og Vincent Koreman fra bandet Travoltas, forøvrig et av
favorittbandene til sanger, gitarist og teksforfatter Toke Thowsen,
enn videre ble den mikset i Point Break Studio i Tilburg, Nederland, av nevnte herrer fra
Travoltas, og...puh...mastret i Belgia, i Suite 159, Wernhout, av P.
Delabie og D. Heemstede. Jeg regner med at de har vært på alle disse
plassene også, noe som betyr at de har brukt uhyggelig med ressurser i
form av tid, krefter og penger i transportering og overnatting av seg
selv og medbrakt materiale - kanskje mødrene var med også, for å skyve
unna klåfingra kvinnfolk. Altså har de
gjort et realt forsøk på å lage en bra skive, det kan ingen ta fra dem.
Bandet spiller såkalt Poppunk, en stil som
sto opp en gang på 80-tallet i California, og som i starten fikk navnet
skatepunk, noe som helt sikkert henspeilte på ungdommer som skatet
nedover strandavenyer i kystbyene. Los Angeles-baserte Bad Religion var
et av de første og beste banda i genren, selv om de var mye sintere enn
de fleste bandene som skulle følge etter. Likevel, etter hvert var det
et flertall av hip hop-lyttende ungdom som skatet så navnet skatepunk
ble mer og mer droppet. Men slik musikk er fremdeles veldig populær i
mange kretser i statene. Det er sikkert derfor Goldenboy jobber så hardt
med å få innpass i diverse amerikanske kanaler.
Goldenboy spiller mer pop enn punk, og lydbildet er temmelig snilt også,
slik at muligheten for å få en hit et eller annet sted bør være god -
hvis det er det bandet ønsker seg. Kanskje de heller ønsker å være et
sultent, møkkete kultband som få har hørt om? I så fall må de legge om
stilen og bli mye mindre polerte. Jeg for min del skulle gjerne sett at
de ble mindre polerte, men faen heller, de vil jo gjerne leve av dette,
og det er ikke mange møkkete kultband som lever av musikken sin alene, i
alle fall ikke her hjemme. Får de noen lusekroner, noen pils,
overnatting og litt varm mat er de fleste fornøyd, men det er altså ikke
noe levebrød, for det meste utgifter, men de har det oftest kolossalt
moro. Moro har sikkert Goldenboy det også, og man får dømme dem etter hva
de er, ikke hva en skarve anmelder ønsker at de var. For det skal de ha,
Goldenboy, de skriver pokker så fengende melodier!
Flere av låtene her bør nå høyt opp på diverse lister verden rundt, som
åpningssporet "(not) going home alone". Det går fort unna selvsagt, og
vi hører munter allsang-pop, både i vers og refreng. Trommisen bt hamrer
for harde livet. Det er sommer. Det er sol. Joda. Låt 2, "The Challenge",
fortsetter i samme sporet, med en fiffig liten gitarsolo som skaper
variasjon i mengden av lik lyd.
Problemet er ikke disse fengende innledende
låtene, problemet er at det ikke er nok av dem til at plata forblir
spennende til enden. Selve hitlåten på skiva er låt 5, "56", som har et
refreng som går utenpå det andre på plata. Den blir en radioschläger!
Ellers er det linjær, lettfattelig melodisnekring som verken irriterer
eller gleder stort, men er der og er hyggelig. En ting som ofte gleder
her er derimot gitarsoloene, som den i "When summer turns to fall".
Kanskje er det den nye gitaristen Jostein Røen Hauge som briljerer.
Gitarsoloen i avslutningsslåta, "You'll do it again", er et morsomt
innslag; de har rett og slett rappet gitarsoloen på Clapton-klassikeren
"Wonderful tonight", fra albumet "Slowhand" fra 1977, og speeda den opp.
Summa summarum har Goldenboy gitt ut en skive som sikkert vil bli spilt
ofte, godt likt, og få gode kritikker i sitt rette nedslagsfelt, og
etter all den reisingen de har drevet med hadde det vært storveis om de
fikk suksess med en type musikk som har lett for å havne mellom to
stoler, den er ofte for poppete for punkere og for punkete for poppere.
Rock Engh Roll 26 juli 2004 |
|
