Goin' Ape
This is a countryalbum
(hope you like it!)
Fuel Records/
Rundbrenner
Records
Cd
-
2004
Kjøp |
Goin' Ape: Roy Botten, hovedvokal,
akustisk gitar, harmonica, perkusjon, bakvokal, mandolin på låt nr. 9
-
Janis Bastakis, elektrisk gitar, bakvokal, mandolin
-
Barsle Nordli, ståbass, bakvokal, hovedvokal på låt nr. 9
-
Lars Engebretsen, trommer, bakvokal
Genre:
Norsk Autentisk Rockabilly
- Countryrock
Låter: Sick, sober and sorry
-
Just wanna watch TV
-
You can't stop me from dreaming
-
The lonely sound of the prairie
-
Bad boy Roy
-
Back in the saddle again
-
My mexican boots
-
Never been kissed like that before
-
This is a country song (hope you like it!)
-
HoneyBoy
-
I love how you love me
-
Too many crazy boys around
-
My poor dog
-
Bonusspor: I go ape
I Rockeweb:
2004
-
Norsk
Webreferanser:
Goin' Ape
-
Rundbrenner Records
 |
I min blaute ungdomstid
hørte jeg på mye gammel musikk på samfunnshus rundt om i distriktet der
jeg bor. Jeg fløyt rundt pære dritings og prøvde å sjekke opp damer med
spy rundt munnvikene og "hostesaft" på innerlomma mens band som prøvde å
spelle glatt Country herja på scenen. Ofte huska jeg ikke hvem som hadde
spelt, men hadde bare noen vage inntrykk av ekle låter og at jeg hadde
fått avslag uansett hvor jeg ramla ned, og selvsagt var jeg dårlig, hadde
fylleangst, jeg var lei meg og jeg var klin edru igjen. Slik var det.
Goin' Ape fra Romerike, som ledes av unikumet Roy Botten, også kjent fra
indieselskapene Fule Records og Rundbrenner Records og diverse andre løse
bandsammenhenger, synger om slike ting, i åpningslåta "Sick, sober and
sorry", en herlig levende og ekte Hazelwood/Hutchison-låt. Det er sånn
rockabilly og country skal gjøres, rått og med sjel, ikke glatt og
livløst.
Goin' Ape er et rockabillyband som prøver å lure folk til å tro at de er
et countryband ved å spille countrylåter i rockabillydrakt - og de gjør
det svinaktig godt! Jeg har en cd med de fra før, "The chicks can't get
enough of", fra et par år tilbake, og det er også veldig morsomt. Det
ruller og gynger, musikken gliser fra øre til øre, og bandet koser seg for
de vet at lytteren kommer til å elske musikken deres, det er nemlig party
party party. Jeg er en slik såkalt lytter og jeg gliser, så enkel kan
verden faktisk være noen ganger. På den skiva var det rytmene som tok meg
med storm, men melodiene, som var laget av bandet selv eller hentet fra
rockens store arkiv, klarte ikke å fremtvinge de helt store ovasjonene for
min del.
Men det gjør de denne gang, for sannelig siger jeg eder at låtene bandet
har laget selv er like sprudlende, vitale og underholdende som låtene de
har hentet i arkivet, og arrangementene er som skapt for en kveld på
lokalet med drekking, dansing og moro. De har også klart å få frem denne
deilige livestemninga på plata, det er en fryd å høre på, og jeg har det
gøy når plata avspilles. Små detaljer som samplinger fra gamle
cowboyfilmer, rullepiano, felegnukk, ståbass og småsyk koring og uling
slår kloa i deg og man blir forelsket i denne musikken med de deilige
jordnære rytmene. Denne gang gir de ikke ut skiva i monolyd, såvidt jeg
kan se, men jeg håper de gir den ut på vinyl, for dette er perfekt
vinylmusikk.
Selvsagt har jeg fått mine favoritter her, åpningssporet er nevnt
allerede. Botten's egne "Just wanna watch TV" er fremragende, høres ut som
om T-Bone Burnett gjør en Jerry Lee Lewis-låt. Ellers er det mye herlig
hillbillycountry, som Autry/Whitley's "Back in the saddle", og
countryblues, som Botten's egne "My mexican boots". Botten har jo virkelig
skrevet fremtidige klassikere til denne skiva! - som "Never been kissed
like that before".
I "HoneyBoy", som er nok en Botten-låt, hører vi sannsynligvis inspirasjon
fra The Cramps. Det er tidløst og jeg klarer ikke å sitte stille. Fingre,
armer, bein, skuldre og tær blir presset til å bevege på seg i alle
retninger.
Så roer det seg med en gammel kjærlighetsballade, den nydelige "I love how
you love me", skrevet av Kolber/Mann. En ny sterk Botten-sak dukker opp i
"Too many crazy boys around" - og Leon Redbone rir plutselig forbi vinduet
mitt ute på gata.
Nesten til slutt kommer "My poor dog", en låt skrevet av Engebretsen/Bastakis/Botten,
altså hjemmelagd, og så vidunderlig vakker at det bør bli den siste låta
som spilles på alle fester i bygd og by de neste 20 åra. Det er noe med
refrenget der, litt J.J. Cale-laidback og perfekt tilpasset et følsomt
hjerte, spesielt på slutten av en lang kveld når du danser rolig tett i
tett med kveldens utkårede.
Så har de hivd på et rocka lydspor til slutt som er tatt opp live på Karl
P i Lillestrøm, sannsynligvis bandets hjemmebane hvis man skal konkludere
etter publikums morsomme partyskråling.
Rockabilly med vokal i countrydrakt har gjenoppstått på Romerike, kanskje
Elvis likevel ikke er død?
Rock Engh Roll 5 januar 2005 |
|
