Oslo-bandet Gluecifer ble startet av Captain Poon (Arne Skagen) og Raldo Useless (Frithjof Jacobsen) i 1994. De leverte sin første singel i 1995 med "God's chosen dealer", sin første 12-tommer i 1996 med "Dick disguised as pussy", og albumdebuterte i 1997 på den svenske labelen White Jazz Records med "Ridin' the tiger".

Bandet spilte de første åra knallhard, upolert, gitarrock så intenst og rått at bandet umiddelbart fikk en haug med fans, spesielt i Oslo-området, hvor de tidlig fikk et renommé som et aggressivt og spennende liveband. Midt på 90-tallet var det ikke så mange bra norske band som spilte musikk i grenseland mellom punk og metal, de to andre som gjorde det veldig bra var Turbonegro og "boogie till you puke"-kongene Backstreet Girls. Sistnevnte er nok en av de største inspirasjonskildene til Poon & co., sammen med protopunk-band som The Stooges, MC5, The New York Dolls og tidlig The Who, samt klassisk hardrock representert ved Motörhead, Aerosmith og Ac/Dc.

"Ridin' the tiger" er beinhard rock fra start til mål, den gir deg ikke ett sekund pustepause, og inneholder et konstant øs med rock ’n’ roll fra en fersk gjeng som sikkert ikke hadde klart å spille verken hardere eller fortere selv om de hadde prøvd. Det er tøft, men skiva inneholder ikke de helt store låtene. Lyden er også temmelig grøtete og bandet har vel indikert at de ikke var veldig fornøyd med oppfølginga fra plateselskapet. Vokalen er for eksempel mikset så lavt at selv om det hadde vært tøffe partyrefrenger tilstede så ville de vært vanskelige å oppdage. Jeg synes likevel skiva er bedre enn oppfølgeren "Soaring with eagles at night to rise with the pigs in the morning" fra 1998. Lyden på den er enda verre og bandet mangler noe av kruttet de hadde på debuten, og de har fremdeles ikke funnet kilden til de gode låtene. Likevel, det er fremdeles så beintøft og rocka at det gjør godt å sette på skivene på max volum og la det stå til.

Selv om tida rundt "Tender is the savage" fra 2000 sikkert ikke bare var en god tid for Gluecifer – de hadde nemlig fått nok av White Jazz og den bejublede signaturen hos Sub Pop var ikke verdt papiret den var skrevet på – så leverte de med den skiva sin første klassiker. De var fremdeles djevelsk tøffe og denne gang hadde de skrevet en håndfull klassiske rockelåter også. Selv om amerikanerne i Sub Pop ikke skjønte at åpningslåta "I got a war" hadde hit potensial så  var europeerne med på notene. Bandet var nå i ferd med å vokse seg store i Europa og turnerte massivt med suksess overalt. "I got a war" var sammen med knakende gode rockelåter som "Ducktail heart", "Sputnik Monroe", "Rip-off strasse" og "Chewin’ fingers" med på å sette Gluecifer i en helt egen divisjon, og utlendingene begynte å snakke om en egen sjanger ved navn "Scandinavian rock". Det andre norske laget i divisjonen var Turboneger som akkurat hadde gitt ut fabelaktige "Apocalypse dudes".

Oppturen fortsatte for bandet idet de fikk fotfeste hos plateselskapet Sony og nå skulle bandet lanseres ordentlig på verdensbasis. I år 2002 slapp de så "Basement apes" på Sony og førstesingelen "Easy living" viste bandet fra en mye mildere og melodiøs side. Plata inneholdt det vanlige stoffet de hadde blitt kjent for, men de eksperimenterte også både med orgeltoner, poporienterte saker og ballader, i tillegg til at de på flere låter stilmessig lignet på garajerockband fra 60-tallet - bare at garasjelyden manglet. Ja, lyden var reinere enn tidligere, men var faktisk litt penere enn Gluecifer hadde godt av. Plata inneholder endel bra, men er nok den skiva jeg spiller minst av de fire første. Ikke for det, låter som den Stooges-influerte "Brutus" og "Black book lodge" er noe av det tøffeste de har gjort så langt. Sistnevnte kunne sklidd rett inn på Nirvana's "Bleach" fra 1989. Plata er i det hele tatt en orgie av forskjellige musikalske hardrockretninger, og står igjen som en ganske utypisk Gluecifer-plate, men likevel den definitive Gluecifer-skiva.

I 2004 feirer bandet 10-års jubileum og 26 januar slapp de sitt femte album, "Automatic thrill". Og la det være sagt med en gang: "Automatic thrill" er en av de beste skivene jeg har hørt innen hardrock. Denne gang er alt optimalt. Bandet har funnet sitt lydbilde og er nå på et selskap som gir dem lyden de vil ha. Det er mørkt, garasjepreget, hardt, tungt og befriende rått og usminket. Noen få sekunder ut i åpningslåta - som også er tittellåta - leverer Raldo Useless et riff som han bør ta patent på. Det er laget gitarriff i over 50 år, men jammen har ikke mannen klart å pønske ut et som høres nypressa og ferskt ut. I resten av låta kan bare gutta følge på med øs pøs rock 'n' roll, og når de i tillegg serverer oss et refreng som sitter rett i planeten øyeblikkelig er det bare å bøye seg i støvet. Bandet har henta frem igjen intensiteten fra debutskiva og satt til de beste melodiene de er kar om å lage - og vips så har de en klassiker. Andresporet er nesten like bra: "Take it" har litt Turboneger over seg, akkurat som "Car full of stash" har en boogierytme som bringer tankene tilbake til Backstreet Girls og "Boogie till you puke" fra 1988 - med allsangrefreng og det hele.

Så roer de ned litt - de høres nesten ut som Audioslave på lavt gir - før de drar i gang med et helt overdeilig suggererende refreng akkompagnert av et voldsomt påtrykk fra de fire andre. Hva har skjedd med dette bandet? De har alltid vært bra, men nå er de plutselig i verdensklassen også på plate. Låt 5 og jeg begynner å lure på om nedturen kommer snart. Neida, ingen grunn til å frykte nedturer nei, for nå får vi fremført god gammeldags heavy metal med nok et refreng som vil få folk til å juble i kor live. "Dindong thing" er prima vare det også! "Call from the other side" er førstesingel og sikkert allerede en etterspurt låt live. Jeg synes den har litt Marilyn Manson over seg i refrenget - eller kanskje Alice Cooper.

En annen låt som må nevnes er garasjerockeren "Freeride". Etter 10 år i rockens tegn har de nå også på plate latt seg inspirere av garasjerock-band som Dr. Feelgood, Roky Erickson og The Sonics; alle som en artister som har gitt ut låter Gluecifer's medlemmer har omtalt i smigrende vendinger. Hvem skulle forresten trodd Gluecifer ville bruke en sitar på en plate, men det har de altså gjort. Avslutningslåta "Good times used to kill me" forteller det meste om hvilken veg Gluecifer går. De går nemlig sin egen veg, langt unna oppgåtte stier og traseer, og de skaper norsk musikkhistorie underveis. Kanskje jeg liker det så godt fordi det kan minne litt om en tidlig utgave av Mark Lanegan og hans Screaming Trees, men mest liker jeg det fordi "Automatic thrill" er et oppkomme av gode varierte låter som er solid fremført, og bygd på en såle av helstøpt ekte svettende rock 'n' roll.

The Kings of rock is back with a vengeance!

Etterord: Gluecifer fikk nok av artistlivet i oktober 2005 og sa takk for seg. "Automatic thrill" ble deres svanesang. Godt at de rakk å gi ut et av tidenes beste norske rockeskiver før de ga seg.

Rock Engh Roll 10 februar 2006 (oppgradering)