I never get the world - it doesn't seem to fit me anymore
I never get the girl - cause i don't understand them anymore
Fra "I refuse"

Jeg våger å påstå at Island har flest geniale musikere og låtskrivere i hele verden sett i forhold til folketallet. Kanskje Gisli Kristjansson kunne bidratt ytterligere til at den lille øya med alle de hardføre, hyggelige og kreative menneskene opprettholdt sannhetsgehalten i en slik påstand. Det fikk han ikke muligheten til for foreldrene hans tok med seg det de hadde - inkludert 18 år gamle Gisli - og flyttet med pikkpakket til Norge, og Oslo.

Gisli har spilt trommer siden han var 6 år gammel og ble hyra inn som trommis i Pornshot. Ikke nok med det, men han kuppa også sangerinna i bandet i samme slengen, hu Fiona Sandvik.
Gisli var ikke helt fornøyd med utviklingen i bandet - han hadde en uro i seg som fortalte han at det ble for lite progressivt og oppfinnsomt det som foregikk i Pornshot. Han følte seg ikke vel inne i Pornshot-huset, han ville ut og leke med seg selv. Så han slutta, og mista Fiona i samme slengen. Muligens er det derfor han høres litt nedstemt ut på denne ep-en, men om han ikke alltid er like glad selv så gleder han i alle fall andre med "Passing out".

Den er spilt inn i lokalene til Waterfall Records i Oslo, forøvrig det samme stedet som han bor for tiden. Gisli fikk bo der mot å gjøre enkle vaktmestertjenester, og fikk også bruke utstyret i studioet om nettene da ingen andre var tilstede. Det var visst ikke så mange som hadde noen særlig tro på prosjektet til den emigrerte islendingen, men det var før musikken hans ble presentert for folk i Storbritannia.

Britene falt pladask for denne karen og han har nå signert for EMI Uk, som har fått lisensen for videre salg av Gisli-produkter, noe som sikkert gir ham en inngangsbillett til større markeder. Det samme gjør nok responsen hos det britiske magazinet Q. Står mye fint om han der. For eks. at han ligner på Beck, noe som bør blidgjøre Gisli såpass at han blir norsk statsborger. Men, han trives visst best på Island, når det kommer til stykket.

Så hva slags musikk lager denne Gisli da tro? Ved å nevne Beck så har jeg vel røpet endel. Ved å nevne Eels, Stevie Miller Band, Badly Drawn Boy, Cracker (bandet til David Lowery fra Camper Van Beethoven), Ween og Beastie Boys, så har jeg namedroppa såpass at en dypere utdyping må presenteres. Da har jeg nesten nevnt 10 lignende artister, som Gisli mener at britiske musikkanmeldere gjør når de skal omtale en artist eller plate.

Gisli utgjør hele bandet, spiller alt, og leverer alternativ pop som er inspirert av rock, hip-hop og Singer/Songwriter. Det hele er ganske lo-fi, upretensiøst, eksperimentelt - og litt sært, men han lager også fine, fengende melodilinjer som går igjen som en rød tråd gjennom alle de 13 minuttene saken varer.

Åpningslåta ligner på en avslappet og lett bedugget Stevie Miller-låt fra 1978. Det er herlig sommermusikk som sikkert bløtgjorde engelskmennene en smule. De tenkte nok på en tidlig "Loser"-utgave av Beck, men jeg vet altså bedre, og er så subjektiv som det er mulig å være.
"Go get em tiger" er derimot veldig Beck-aktig, og med tromming som tyter ut på alle kanter. Ja, hele låta virker invadert av en bajas på trommer, som fører til at låta mister helt dynamikk og flyt. Den stopper og starter ustanselig, men blir holdt sammen av et typisk Gislete refreng som klarer å skape orden i kaoset.

På "Know what i sayin'" er vi tilbake på indierockens akustiske veier på 90-tallet. Det er en søt låt som det ble laget tusenvis av i den perioden. Helt grei låt som mest av alt viser at Gisli har en egenartet og spesiell stemme. Han gjør selv en anonym og ordinær låt til sin egen ved måten han synger på. Låta er som et lett preludium til ep-ens kongespor, den absolutt magnifikke
"I refuse", som bør bli en hit for Gisli. Man tenker på Beck, men kanskje enda mer på Eels, og hans bedre komposisjoner - jada, Eels er ett individ, den mystiske Herr E. Som forøvrig ikke har noe å gjøre i denne anmeldelsen.

Så, "Passing out" er en ikke så aller verst sak, som er verdt de få kronene du må ut med for å få den. Kanskje det var det beste for alle parter, for Pornshot har sikkert nå skaffet seg en ny engasjert trommis, og verden har fått et nytt et-manns band som har tatt opp arven etter en ung og frustrert Beck.

Rock Engh Roll 7 april 2004