Noen har dødelig låtskrivertalent uten å hente fortjent suksess. At de likevel er så dedikerte at de jobber jevnt og trutt med sitt materiale er slikt som får en til å huske på hvorfor musikk er det viktigste her i livet. Michael Aston har splittet vei med sin tvillingbror Jay i legendariske Gene Loves Jezebel, men bandet lever videre i beste velgående i to/tre versjoner med samme navn! I 2003 har GLJ, med Michael som frontmann, gitt ut sin beste skive på 10 år!
Vi snakker alternativ gitarrock av beste meloditapning, men før det:

GLJ krever en forklaring: Slav Aryan - som de het da de startet i 1980 i Porthcawl i Wales - var med å definere gothens gitarbaserte gren etter å ha basert seg i London, sammen med Sisters of Mercy, Cure, Cult, Simple Minds, The Birtday Party og The Mission. Med låtskrivertvillingene Jay og Michael som vekselvis skrev sine hypnotiske låter og tekster i mystisk farvann, ofte med ultrafengende riff, særegen vokal og uovertruffent gotisk landskap. De tauet inn sine medmusikere i vakker instrumentering og lekre gitardetaljer. I 1987 ble Michael frustrert over Jays forelskelse i gothpopen, mens han selv ville være mer alternativ rocka. Han flyttet fra de bristiske øyer til Los Angeles. Broren fortsatte å gi ut album som Gene Loves Jezebel, mens Michael dannet Edith Grove og startet sitt eget plateselskap. I 1993 ble brødrene gjenforent og dro på en suksessfull USA-turné, før de året etter røyk i tottene på hverandre igjen. Nå fortsetter de å gi ut Gene Loves Jezebel-album på hver sin side.

Men det dødelige låtskrivertalentet fins hos begge, og vi får dobbelt så mange GLJ-skiver som fortjent! Sist er altså Michaels Exploding girls som de siste ukene har hentet overstrømmende kritikker i internasjonal musikkpresse. Michael har fått med seg en rekke Michaeler på skiva - Michael Brahm (trommer), Michael Ciravolo og Matt Mitchell (gitar), Pando (Bass) og Michael Rozen (Keyboards). Plata har et tema som er svært kvinnelig først og fremst som en hyllest, men også i en mystisk sammenheng – og tittellåta tar opp den kvinnelige analogien om kvinnelig sinn og den siste tidens kvinnelige selvmordsbombere.

”Exploding girl” er en låt U2 ville ha drept for, og som de ville gjort til monsterhit i 2004, men i stedet blir den til glede for de smarte som finner fram til denne skiva. Lekkert fengende gitar med et refreng som gjør det bortimot umulig å la være å synge med. Låta er ikke minst om Wafa Idris, Palestinas første kvinnelige selvmordbomber. Den glir over i den Chris Isaak'ske ”Love no longer” som starter nydelig GLJ-sentimentalt med twangy gitarer, før refrenget setter i et gitarøs som bringer låta over i en rolig passus som får deg til å innse at du er hekta igjen. Mulig single nummer to her.

En triphoprytme danner bakgrunn for hvalsyngende gitarer i ”Downhill both ways”, en nedroing av tempoet der han understreker at han ikke er amerikaner, noe sikkert Bush er skyld i. ”I’m just a man, a man, I’m not an American”. Låta har et sinnsykt vakkert gitarfresende parti som ligger låta igjennom, og som trer fram når det kreves. Suggererende! ”The wanting song” høres ut som starten på en låt av salige oppløste australske gothikoner Ikon. En desperat styggvakker låt som etter hvert minner om Cures småfrustrerte gitarflyt. Femtekuttet ”Jenin” – en spirituell låt om en ånd som aldri dør – her er Jenin den amerikanske kvinnelige martyren som ble overkjørt av israelske tanks da hun prøvde å stoppe dem i å knuse palestiske hjem. En typisk GLJ-låt i oppbygning og koring.

”My hearts a flame!” er et mellomspill på plata, der noe som ligner en svak telefonringing ligger bak en låt som sleper seg av sted, og som etter hvert overtas av vakker gitarfrasering.
”Two hungry woman” inneholder også regn, som flere av de andre låtene. Men denne gang er regnet bomber, fra Amerikanske bombefly. En creepy trist låt som umiddelbart skjærer seg under huden din, og som vokser som en stor stygg vond klump i halsen på seg. Styggvakkert – om USAs hevn for senkningen av the twin towers. (Aston kjente 3 av de som var ombord I de to flyene.)

”American bombers they come raining terror from God above” og ”Towers crumble in your head, how many bodies will pay for that?” Hjerteskjærende bra. ”Blue Mary” har afrikansk trommeoppbygging. En voldsomt fengende start som ikke helt blir fulgt opp. Låta kommer seg ikke ut av trommebeaten, likevel en typisk gotisk låt. Så kommer ”Aire (Buenos Aires)” med en vakker intro, og retter opp det hele, og kanskje den låta som minner mest om bandets geniale Heavenly Bodies, som hans bror stod bak. Nydelig fengende. Sisteslåta, ”Wind & fire” starter som en ballade men freser snart opp i et vant tempo, og når du tror den skal ta av, så roes det hele ned igjen. Også den funker, spesielt når en trommesolo og et typisk GLJ-mellomspill tar låta over i en ny dimensjon. En låt som helt klart er altfor kort!

Kort fortalt; 10 låter hvorav 8 står til medalje, og to som ikke er dårlige, men som ikke når helt opp på pallen. Stort bedre kan det vel ikke gjøres. En skive å nyte for de som ikke nødvendigvis må ha noe revolusjonerende i cd-spilleren, men som liker sentimental suggererende og fengende rock med provoserende tekster - og for de som savner en ny, dog annerledes ”Achtung baby”.
Av og til kunne ha man kanskje mikset Michaels særegne litt klagende stemme litt lavere i lydbildet, mens den likevel imponerer mer og mer, til tross for at den sitter som støpt i nydelig vakker refrengkoring.

Jeg har altså overgitt meg! Dette er imponerende, og det er ikke det minste rart at kritikere flest kryper til korset for låtskrivertalentet Michael Aston. Hadde bare halvparten av skivene som gis ut i dag bare én låt av samme kaliber som vi finner 8 av på denne skiva, hadde det forsvart en platepris som plateselskapene gjerne vil innføre. En rettferdig verden hadde gitt Gene Loves Jezebel en ny renessanse, og ja – dette får ringvirkninger - Aston rykker ikke ned denne sesongen! Men så lenge tvillingene ikke kan enes er de nok dømt til et liv i skyggen…

Oj desember 2003