Endelig fikk jeg en plate fra Osito Records igjen. Det har gått vinter, vår, høst, sommer, vinter, høst og vår siden sist, men så er det ikke bare et plaster på såret jeg får, men en liten rocka operasjonsstue. Eller, for å si det sånn at du skjønner hva jeg mener også: bestiller du 2 skiver fra et eller annet sted snarest så sørg for at Freeshine er inkludert, for bandet er sterkt som herda lær (hvis noe slikt finnes). Er du vinylslave, som meg, bestiller du selvsagt skiva på vinyl, og blir en av 500 mulige som får tak i et eks. fra første pressinga. Bestiller du den på cd har du større sjanse til å få tak i et eks. fra førstepressinga sannsynligvis, da det er pressa opp 2000 stk. Men, jeg ser at plata er å få tak i hos de store allerede, så muligheten for at du skal få oppleve Freeshine på plate er rimelig stor. Jeg skriver oppleve for plata er virkelig en opplevelse, som du vil oppdage ved å lese videre nedover.

Freeshine holder til i Oslo, men 4 av 5 medlemmer er fra Romerike i Akershus. Sistemann er fra Lillehammer. Bandet startet opp i 1999, de har gitt ut en ep i 2004 på indielabelen Statue Records som het "It's a pleasure", og slapp vinteren 2006, nærmere bestemt 20. februar, sitt debutalbum på Bjørn Torjus Hansens Osito Records. Det er den plata du leser om nå, eller jeg skriver om, avhengig av om du er deg eller meg. Jeg veit det er mange som skriver opp rundetidene under NM på skøyter, så det er sikkert noen der ute som vil ha noen kalde fakta om plata også. Vel, plata er spilt inn i Athletic Studio i Halden, og produsenten var selvsagt Kai Andersen. Mastringa skjedde hos Tom Kvålsvoll i Strype Audio. Ellers er coverart håndlagd av en herr Magnus Husum. Plata varer i 40 minutter og 48 sekunder og inneholder 7 låter. Hele bandet har vært sammen om å skrive låtene, og tekstene, som er særdeles lyriske og smakfulle, er trykt opp på et ark som følger med , i dette tilfellet, cd-en.

Jeg ble egentlig tatt litt på senga av denne plata. Av en eller annen grunn, som min markspiste hjerne ikke har den fullstendige oversikt over, så trodde jeg at Freeshine var en slags jazz-elektronika-samtidsmusikk-kombo som ikke akkurat lugget interessen for å anmelde skiva før andre killere jeg har fått i kassa - men hva er det som treffer hørselssansen i sølvfarget romdrakt? Jo, en rockebombe av de sjeldne!

Jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av soundet på en plate, og det første jeg hører på plata er en som stemmer bassgitaren sin, og det liker jeg, for da er det plass til improvisasjon og lek. Så inkluderes trommer, før en skarp, bluesfarget elgitar gir meg en sterk indikasjon på at dette er noe annet enn jeg trodde det skulle være. Kort tid etter ruller lokomotivet inn i skallen min og et organisk og pottetight rockeøs velter over meg. Du verden, er det Led Zeppelin tenker jeg? Det er det ikke, men det er Freeshine, og det er neimen ikke mye dårligere. Hvis jeg tenker meg godt om, noe jeg sjelden gjør da jeg får hodepine av det, så er det sannelig ikke mange band som ligner på Led Zeppelin i Norge. Ett annet kongeorkester må jo være Motorpsycho, og der har du nok en referanse tilbake til Freeshine.

"The Boy is a riot" er den ultimate pangstart. Neste låt, "Keep me", minner meg om søte Keane, men mye mer rocka. Låta er jo bare aldeles nydelig, med et refreng som må nytes som en kald øl på verandaen i sommervarmen på en lørdags ettermiddag. Plutselig fremstår de som et garvet popband, ikke bare melodisk, men også tekstmessig, for sjekk dette fine førsteverset:

In every season
I want to be your dried flower;
always there when you read;
all those books,
all those worlds that you love;
I want to love them too

Freeshine oppviser en meloditeft og lyrisk storhet man gjerne finner hos de helt store i rockesirkuset. Noe som bringer meg videre til låt 3; "Falling stars". Bare tittelen på låta indikerer at noe er på gang. Så treffer et nydelig elektrisk fingerspill deg, før en aldeles fortryllende stemme fyller rommet. Jeg tenker umiddelbart på Jeff Buckley, og hans overjordisk flotte "Grace"-album fra 1994. Tro det eller ei, men vokalist Tarjei Lund Øvrelid klarer faktisk å manøvrere stemmebåndene slik at han høres ut som Robert Plant i det ene øyeblikket, Tom Chaplin i Keane i det andre, og udødelige, med dessverre alt for døde, Jeff Buckley i det tredje. Og i "Falling stars" høres han altså ut som Buckley, i en låt som varer i over 9 minutter, og som er en av de flotteste låtene jeg har hørt av noe norsk band ever. Freeshine har stadig noe Zeppelinsk over seg, og "Falling stars" er som et møte mellom Led Zeppelin og Jeff Buckley.

Hvis du har vinylutgaven vil du nå plassere stiften på kanten av side 2. "The Weight of nothing" innleder. Den er ikke så bra som låtene på side 1, men reddes av en utrolig feit gitarsolo, kreative overganger, og i sluttpartiet av låta senkes tempoet til det nærmest stopper helt opp, før jamutgaven av låta ruller seigt og organisk fremover, med gitarsoloen på plass igjen. Disse gutta har mange kvaliteter.

På "Ode to madness" sparker de i gang den råeste Robert Plant-låten Robert Plant aldri lagde. Jeg kan selvsagt være litt kritisk til at de ligner så voldsomt på en av rockens store bosser, men kan ikke annet enn å le og digge hemningsløst. Nå er det Robert Plant solo for alle pengene, i en løs stonerdrakt, et godt stykke unna utrykket til moderbandet hans. Øvrelid fraserer også eksakt som Plant, riffa strutter av selvtillit og rockeglede, og melodien er uimotståelig.

Jeg er i ferd med å ta av nå merker jeg. Kanskje fordi jeg er veldig glad for at noen endelig viser at de har hørt mer på Led Zeppelin enn Black Sabbath, uten at jeg på noen som helst måte klarer å vurdere hvem som er best av de to bandene. Og igjen så har de med seg lekenheten og spillegleden, som fører til at deler av låtene høres ut som en vanvittig rå jamsession. Soundet er som sagt upåklagelig, der skal Athletic Sound Studio i Halden ha skryt, for de har maktet å skape samme deilige sound som man også finner på platene til BigBang, en litt sånn retrolyd-greie som ikke er å finne på altfor mange rockeplater i dag, dessverre. Det beste hadde nok vært om alle brukte analogt utstyr, som i gamle dager.

Sjette låta, "Moonman", er platas roligste, med akustisk gitar og det hele, men den mest anonyme, under tvil. Så avsluttes plata med "The World for a song". En ganske intens låt som beveger seg mot Muse i uttrykket, som har et emo-lignende sluttparti, som forteller oss at Freeshine består av musikere som veit hvordan de skal få satt sin mange ideer omsatt til virkelighet og som er dyktige nok til å klare det, og som avslutter en plate som imponerer på flere plan. Freeshine klarer å flette flotte melodier, ofte melankolske, inn i et tungt og lekent rockesound, samtidig som de bruker sine inspirasjonskilder som en base for å skape et eget sound som er nytt og retrospektivt på samme tid, i tillegg til at det er tidløst og umulig å plassere i en bås.

Rock Engh Roll 24 mai 2006