Dette er Franz Ferdinands debutalbum. Bandet, som består av Bob Hardy, Paul Thompson, Alex Capranos og Nick McCarthy (de to sistnevnte har hovedansvaret for låtsnekringen) gir ut skivene sine på Domino Records. Fra før av har de fire skottene gitt ut to Eper som fikk svært god mottakelse av hype-blekka NME, og som har skapt store forventinger til denne plata, som for øvrig består av 11 spor smidd i samme digel som den The Strokes antakeligvis benytter seg av når de lager sin musikk.

Franz Ferdinand har uttalt at det eneste de egentlig vil med musikken sin er å få publikum til å danse på konsertene deres. Det lages, i følge dem, alt for mye udansbar rock, noe de med sin debutplate vil gjøre noe med. Det klarer dem til gangs. Plata, som for øvrig er bandets ordentlige debutalbum, inneholder 11 låter blottet for dødtid, men stappet med underholdende, dansbare, og umiddelbare låter. ”Lett fordøyelig og kjedelig” tenker kanskje du. Det er det faktisk ikke.

Glasgow bandet blander sammen ungdommelig friskhet, i form av den rytmiske ”disko-rocken”, og gammel storhet, i form av britisk indie-rock anno 1980-åra (jeg får i hvert fall ekstremt lyst til å dra på med ”How I Wrote Elastic Man” av The Fall etter en runde med FF i spilleren). FF spytter ut en salig new-wave/retro-rock beholdning av godt merke, og den spyttklysa der er ikke slimete, og illeluktende som mye annet såkalt retro-rock som spyttes ut i dag. Etter to Eper (Darts Of Pleasure og Take Me Out) trykket hype-horny journalister i Storbritannia dem til sitt bryst, Franz Ferdniand ble på en måte den første store hypen, men denne hypen holder mål.

Første gang jeg hørte musikken til FF var på samleren Worlds Of Possibility fra Domino Records hvaor bandets bidrag var en sjeldent kul demo-versjon av Darts Of Pleasure, en låt som også er tilgjengelig på Epen med samme navn. Det hele hørtes bare så utrolig bra ut. Strokes`hipster-retro blandet med en skjeiv new-wave, disko, og en fet vokal. Det var liksom allerede da dømt til å bli ”det neste store”. Bandets andre smakebit kom i form av Take Me Out, en like umiddelbar nynnbar låt med en ekstrem frenetisk rockefot-feeling, som i likhet med den mye omtalte Darts Of Pleasure høynet forventingene til denne skiva ytterligere.

Det er både med glede, og en viss undring vi kan konstatere at bandets fullengder er stappet med akkurat samme låtene som på Epene, det vil si at av de 11 sporene er det ingen av dem som virker svake. Det vil igjen si at FF føles fordømt friskt og bra i nuet, men faren er selvsagt holdbarheten. Det spørs hvor bra skiva vil holde seg over tid. Men akkurat nå tror jeg ikke jeg kan komme på et band som spiller tøffere rock enn dette. Bandet kan ikke akkurat ta kreditt for å ha oppfunnet kruttet på nytt. Band som British Sea Power, The Fall, Strokes, og Interpol er umiddelbare assosiasjoner som dukker opp, men FF ahr oså sin helt egen sound, noe jeg setter pris på. Franz har på en måte brukt alle disse inspirasjonene og skapt noe eget, noe enhver anmelder vet å verdsette.
Du kan jo bare kjøpe skiva, hvis du allerede ikke har gjort det, og lade opp til to norges-besøk i løpet av den næreste fremtid. Først ut er JohnDee i Oslo 11.mai, deretter gjester de fire skottene sommerens Quart-festival i juli måned. Enjoy!

Rune Riff 31 mars 2004