Frode Fivel er fra Fredrikstad, men har de siste årene bodd i Gøteborg. Mange vil nok kjenne igjen navnet hans fra Hello Goodbye, hvor han var låtskriver, sanger og gitarist. Nå prøver han seg på egenhånd med "Patience will win". Hello Goodbye var skranglete, småarty garasjepop med den hysteriske stemmen til Lisa Lundkvist som en bærende faktor, og Fivel solo ligner ikke mye på den greia, selv om han også da hadde sine lavmælte Young-aktige låter, som den fine "I won't let you go and i won't change my mind".

Fivel gir oss denne gang underfundig, lett humoristisk lo-fi med nedskrudd tempo, mange fine små detaljer og ufattelig fine melodier. Det ligner veldig på den Neil Young vi var så glad i på 70-tallet. Fivel har klart det veldig få har klart, nemlig å få frem den helt spesielle stemningen Young fant på låter som "Ambulance blues", "Tired eyes", "Through my sails", Don't be denied", "The needle and the damage done" og "After the goldrush", for å nevne noen. Young har svært sjelden vært i nærheten av den stemninga selv de siste 25 åra.

Men Young er nok ikke den eneste store inspirasjonskilden til Fivel. Jeg tipper han har hørt myyyyeeee på The Velvet Underground også. En av de store låtene på plata er "The long run", den er som en perfekt krysning mellom de to artistene. Og det er mange store låter her. De første gangene skiva dura og gikk var det mest den herlige stemninga jeg kicka på, men etter hvert fikk alle låtene tak. Først midtpartiet på plata, deretter falt bitene på plass en etter en. Etter massiv spilling i en måned er jeg helfrelst. Frode Fivel gir deg de samme vibbene som du fikk ved å høre på de gamle høvdingene, men han er samtidig moden for oppkjøp for de som liker litt nymotens slowcore, sadcore og akustisk singer/songwriter.

Det er så vidt det siger fremover innimellom, som i fine "Mountaineer", hvor han minner om Mark Kozelek og Red House Painters. Av norske artister er det vel bare St. Thomas som ligner på det Frode Fivel driver med. Musikken til Fivel er like overbevisende uansett om han er alene med sin akustiske gitar eller om han blir backet av hele laget med gjestemusikere. Av dem er det ti stykker, som Robert Burås fra Madrugada og Alex Kloster Jensen fra The Ricochets.

Tekstene, som forøvrig er trykket opp på forsiden av cd-en, har også noe Youngsk over seg. Han gir oss småhistorier om kjærlighet, epler og pærer, katter, savn og gater som er dekket av roser. I melankolske "My obsession" høres han ut som Nick Cave og leverer oss en sterk kjærlighets-historie. Samtidig som han gir oss selvopplevde historier dunker den deilige lavmælte småråtne rytmen i bakgrunnen, mens en elektrisk gitar flerrer opp kosen med vekselvis kvasse eller dempede solopartier.

Disse små gitarpartiene som dukker opp her og der er bare så sinnsykt heftige. "High heels soft ground" hadde bare vært fin uten det ekstra lille gitarinnslaget. Istedet har den blitt en favoritt på skiva. Et lo-fi orgel traktert av Andreas Ihlebækk er med på å sette låta opp mot det flotteste jeg har hørt i år. Ihlebækk er forøvrig med på mange av de fineste tingene her. På "My garden" hører vi kun hans piano samt stemmen til Fivel. En nydelig liten snutt. Så enkelt kan det gjøres faktisk. Fivel har sansen for dette med lekre små detaljer. Han har sansen for de helt enkle ting. Enkle detaljer.

Plata er dessuten nok et godt eksempel på hvor umulig det er å skrive fornuftig om god musikk som treffer en i hjertet. Dette er en plate jeg elsker å høre på mens jeg drømmer meg vekk og armer og bein ligger til alle kanter på sofaen og hjertet dunker minimalt. Er du tålmodig med denne vil du bli belønnet.

Rock Engh Roll 23 januar 2006 (oppgradering)