Ut på nittitallet skilte medlemmene i Crowded House lag, og etter en plate sammen med broder Tim, satte Neil i gang med å lage egen soloplate. Resultatet var altså Try Whistling This, og har ikke akkurat blitt namedroppa i musikk-kretser så mye som den fortjener. Try Whistling This står ikke tilbake i forhold til noen av Crowded House sine bragder i det hele tatt. Plata er derimot hvor Neil Finn går nye veier, og for alvor entrer rockens elitedivisjon. Om Neil sine låter før var diamanter, så er de nå smaragder og rubiner, og det til sammen. Plata er resultat av en kunstner i konstant progresjon, en kunstner som gir platen den dimensjonen som skiller gull fra sølv. For dette er gold, og en som påstår noe annet, vel, ikke hør etter... Try Whistling This er en noe mer kompleks og mangefasettert plate, enn hva Neil har levert tidligere: Og Neil har bare lagd gode plater, så det er slettes ikke dårlig. Plata er en plate som bare vokser, og blir aldri kjedelig. Synd at flere, som liksom skal ha peiling, ikke har innsett dette. De har antakelig ikke hørt den, og var vel på tiden da var plata helt ny, mer opptatt av å spy ut mer kvasi-intellektuell tøv om OK Computer, enn å hylle en sann helt. En helt som i en årrekke har gitt oss fantastisk musikk, og som gadd å gå nye veier med Try Whistling This.

Litt om musikken: Ballet åpnes med Last one standing, og vi gledes når Neil begynner og synge på sitt Paul McCartneyske vis. Ganske ulikt Crowded House, men lyden av noe nytt spennende. Deretter innledes rockeren Souvenir, og yess beibi, vi liker det vi hører. Tøff, og nesten uangripelig lekker. King Tide fortsetter med noen rare lyder, litt nittitalls Beatlesk. Tungt tilgjengelig, men for en grower! Sangen Try Whisling This er mer lavmelt, usedvanlig vakker. Med piano, og snåle lyder. Han kan lage vakker musikk, han derre Neil... Popkidsen (hvem er de?) får sitt med She Will Have Her Way, den sangen som muligens ligger nærmest opp mot Crowded House. Pop, og en utrolig flott sådan; det vår helt er mester i. Fengende som tusann. Møblene danser, ok? Neste nummer, Sinner innledes med litt 30-talls-lyder, og forsetter i velkjent Finn-progresjon, med litt spissfindig krydring innimellom.

På Twisty Bass kommer Trip-Hop-Neil tilsyne, og popfolka blir redde. Men ingen trenger å uroe seg, for dette er tøft. Og et av de mørkeste låtrommene Neil noen gang har befunnet seg i. Skummelt. På Loose Tounge blir gitarene skrudd opp noen hakk, og vår mann lefler litt med orientalske durer innimellom. Truth er en moderne popsang, slik den bør være, men allikevel med gode gammeldagse vokalharmonier også. Lekker igjen, og jepp, rørende. Astro er musikalsk reise av førsteklasses kaliber, uordinær og variert. Reisen går raskt unna med Dream Date, og sommerens lyder er her, gett. Litt funky, artig og dansende. Faster than light er en musikalsk triumf, og en usedvanlig fin popsang, slik vår venn lager dem. Plata avsluttes usedvanlig riktig med Addicted, som kanskje er en av Neils aller flotteste sanger. Tekstmessig rik, og igjen har Neil gitt ut et mesterverk. En plate så uhyre sammensatt, og realisert at jeg uten tvil ville plassert den langt oppe på en hvilken som helst topp100-liste. Kan det gjøres bedre? Niks. Neil Finn har tangert hva pop kan være. Han har vist at han greier å utvikle seg, og musikken, i nye retninger. Synd at ikke flere har opplevd denne plata. Du har ennå sjansen...

Av Thorbjørn Westergaard Stornes