Evergary
Evergary Ep
Smokin' Frog Records
Ep
-
Cd -
Vinyl -
2005
Kjøp
Rock Engh Roll 27
februar 2006 |
Evergary:
Tobias G. Backe
-
Andreas Framnes
- Håkon Hellebust -
Øyvind R. Gundersen
Genre:
Norsk
Alternativ Rock
-
Trancerock
-
Støyrock
-
Emocore
Låter: This trance we
trust
-
Running from Gary
-
Running to Gary
-
One more daemon
/
Bonus: The Low frequency emission
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Webreferanser:
Evergary
-
Smokin' Frog Records
Anmeldelse:
Smokin' Frog Records er et
nytt plateselskap i Oslo som vil utjempe et slag for de mest utagerende og
spennende bandene som finnes. I og med at Evergary har gitt ut sin tredje
ep på plateselskapet, vet vi at Evergary er utagerende og spennende. "Evergary
Ep" er forøvrig bandets tredje, de to første kom ut i 2004, og het "This
is how we end up" og "Barn sessions".
Evergary består av 4 unge herrer fra Lier og Oslo. De har jo til vanlig
normale guttenavn, men når de ruster seg til tennene med sine instrumenter
transformeres de til: 2Baias, gitar og vokal; Vind, gitar og vokal;
Tromobald, trommer; Kiwi-Hawk, bass.
Denne ep-en er rotplombert med 4 låter, som liksom tilhører den offisielle
utgivelsen. Morsomme som de er så har de lagt til en megafet støyrock-jam
på over 20 minutter på vinylutgaven. Enda morsommere er det jo at den også finnes på
cd-versjonen. Hadde dem ikke spilt inn den låta på cd-versjonen som jeg
har fått hadde jeg blitt skikkelig pissed, for den smaker det godt av,
noe som får meg til å tenke på historien om han som fikk hjemmebrent til bursdagen sin,
tok en solid gløyp prompte, og svarte at den
var god på smak, men at det var lite futt i den - uten sammenligning
forøvrig. Det jeg mener å si er at den 20 minutters friske saken på
slutten av utgivelsen river godt i en gammel rocker - Sonic Youth, you
have a rival in Norway, and the name is not Motorpsycho, but Evergary!
Så til den opprinnelige cd-en, og de 4 låtene: Evergary er opptatt av
trancemusikk. Ikke trance slik vi kjenner den fra tekno, men trancerock.
De vil bevege lytteren uten kunstig stimuli du får av legen eller andre
rusmidler, mer eller mindre lovlige, i væskeform eller i tablettform. De
vil lage musikk som setter deg i en tranceliknende tilstand. Det gjør de
ved å skape rock som beveger seg mellom flere dimensjoner, musikalske
dimensjoner, fra det støyende til det vare, fra det harde til det rolige,
og i sentrum finner vi to gitarspillende vokalister som er litt av et
oppkomme i så måte, ja kanskje bandets fremste salgsmiddel. La oss kalle
salgsmiddelet Gary, la oss kalle bandet Evergary (noe bandet selv har
gjort allerede), og la oss håpe de når langt, fort.
Veldig mange av de platene jeg får til Rockeweb eller Rjukan Rockforum
havner i en tom Jumbo bleiepakkeeske (ikke tom lenger nå). Det gis ut mye
drit, jeg må innrømme det, men desto morsommere er det å motta plater fra
band som Evergary, som har noe å melde. Plata vil få sitteplass i samlinga
mi, og vil bli tatt frem ofte og lyttet på. Den er nemlig potent som en
hane i hønseflokken etter 5 år i selskap med verpesjuke småfugl.
"This trance we trust" heter første låta. Den starter som en rocka utgave
av 17. mai korpsets morrasalutt. Bandet fyrer løs med tnt i
flytende form på tanken, og vi snakker ikke om rødfis (løskrutt) akkurat. Det
trommes i rocka marsjtakt før bandet hiver seg på i et vilt rockeritt - så
kommer vokalen inn fra venstre, og øset er i gang for alvor. Bandet
overøser deg med sin emosjonelle veldighet. Studentradioer landet rundt
har omfavnet dette bandet og deres veltrimmede orkanrock. En orkan med
sitt rolige øye, akkurat som musikken til Evergary. De gir deg et velretta
spark midt i trynet før de ber om unnskyld og koser deg ømt på kinnet. Så
klapper de til deg igjen. Sånn fortsetter det. Lyden er forøvrig
formidabel. All ros til lydfolk for den biten. Hør bare starten på
gnistrende "Running from Gary", der vi får en gitar til venstre, en til
høyre, og et rykende velsmurt komp i midten, den bryter lydmuren og dunker
som en mørk tåkefull fjellegg på veg mot deg i mellomgulvet (ja visst).
De to første låtene er gigantiske rockekomposisjoner. Så kommer "Running
to Gary". Vi får smake mer av bandets lekenhet og genreutforskning, de beveger
seg fra det melodisk vakre og emo(sjonelle) til det kontante og utemte,
langt inn i emocoreteltleiren beveger de seg, før de kastes ut igjen av
olme indianere og inn i en trancetilstand, direkte over i låt 4 og
Motorpsykedeliske: "One more
daemon". Vi hører en artig lyd, som ligner på noe jeg har hørt fra en Pink Floyd-låt fra
albumet "Animals" -77 i bakgrunnen, en sampling trodde jeg, men
som faktisk er vokal inn i gitarpickupen (ifølge bandet); låten bygger seg
videre opp fra trancen, sin ambiente stemning, til en lang Yo La
Tengo-drager av en låt, som ikke tar kvelden før den har runda 6
ekstatiske minutter.
Har du fulgt med i timen vet du nå at neste låt er et bonusspor og varer i
20 minutter, og at den er the final statement på at dette bandet har noe å
melde. Ikke bare har de noe å melde, de gir deg også en
ut-av-deg-sjæl-opplevelse når du spiller plata. Anbefales! |
