Entombed
To ride, shoot straight and speak the truth
Threeman Recordings
Cd
-
1997
Rune Riff 9 november 2006 |
Anmeldelse:
Med inspirasjonskilder som MC5, Venom, Slayer, Black Sabbath og Motorhead,
så Entombed dagens lys i Sverige i 1988. Landet som så til de grader har
vært eksportør av glad listepop og intetsigende Grand Prix-svisker, ble
med ett ansvarlig for å ha fostret opp en av rockhistoriens mest bedritne
og slemme gjeng med motherfuckers som noen gang har sett dagens lys. Om
ikke bokstavelig, så i hvert fall rent musikalsk.
Entombed bestod/består av foregangsfigurer i svensk rock som Lars Gøran
Petrov og Nicke Anderson og er nærmest for legender å regne i skandinavisk
rockhistorie. Sammen har de hostet ut klassikere som Clandestine og
fenomenale Wolverine Blues. Sistnevntes oppfølgeralbum heter To Ride,
Shoot Straight And Speak The Truth og kom ut i 1997 på Music For Nations,
og viser at Entombed fortsatt var et band å regne med der de ramler ut den
ene etter den andre death metal/heavy metal låta.
Det skulle noe til å følge opp Wolverine Blues, en tanke fansen, så vel
som bandet, må ha vært inneforstått med. For skal man være brutalt ærlig
er dette et lite drawback sett i sammenheng med forgjengeren, men noe
dårlig album er det definitivt ikke! Selv om det ikke later til at det er
mye som er forandret i bandets musikalske fremtoning fra sist utgivelse,
er det allikevel en liten retningsendring å spore. I mine ører lyder To
Ride, Shoot Straight And Speak The Truth hakket mer brutal enn Wolverine
Blues. Noe som i seg selv er en kraftanstrengelse av gigantiske
proporsjoner å få til. Når det er sagt vil jeg kanskje gjøre et bittelite
nummer ut av at denne utgivelsen dessverre ikke har like mange killerlåter.
På tross av superbe ting som Damn Deal Done og Like This With The Devil
(platas kanskje to mest umiddelbare spor) blir helhetsinntrykket dratt noe
ned på grunn av et antall anonyme fyllåter.
Det støyete soundet bandet legger seg tett opptil på denne utgivelsen fra
-97 er med på å skape en grå grøt av låter som funker hvis man virkelig
har en svart dag, men som sammenliknet med min favoritt Wolverine Blues
faller litt gjennom. Hadde dette materialet derimot vært gitt ut av et
debuterende orkester, og med samme brutaliteten som Entombed byr på, hadde
vi snakket om en aldri så liten hype i dedikerte metalkretser tror jeg.
Entombed er, brutalt som alltid, i stand til å fremmane illusjoner om å
bli jaget av en skabbete blodhund som har fått ferten av frykt, og du er
det levende kjøttstykket dette beistet har sett seg ut. Og når dyret først
tar en glefs av deg og Nicke Anderson kjører trommestikkene gjennom
kultursjefen som står bak sceneteppet for å sjekke at det ikke inntas
uregelmessig fludium som er sterkere enn skjenkekontrollen hadde godkjent, vet du med deg selv at det nytter ikke stikke av. Disse
gutta er, forhåpentligvis, kapable til å lage flere album ala denne, som
glefser godt fra seg i et rockelandskap som stadig preges mer og mer av
kjipe indie-menn i begynnelsen av 30åra som er på evig søken etter
meningen med livet, men som mest av alt minner om kjedelige trendposører
for en musikkultur som tar seg selv altfor høytidelig. Dette er ikke
musikk man diskuterer kunst til, dette er musikk man drikker øl til! |
