Jeg begikk en kardinalfeil første gang denne ble kommandert til å snurre i heimen. Det var ikke sånn musikk El Corazon spiller jeg trodde jeg ville få høre, for El Corazon - som betyr "hjertet" på spansk - var overhodet ikke tungt, skranglete eller støyende. Derfor ble jeg skuffa, og lot skiva ligge - lenge. Hvorfor jeg trodde det skulle være slik har jeg allerede glemt.

Etter at millioner av liter vann hadde rent tilbake i havet tok jeg frem igjen skiva, og resultatet ble denne gang helt annerledes. Det gjelder å justere inn hjernen på riktig frekvens.
El Corazon er fra Halden, som mange andre gode rockeband har vært, for eks. The Young Lords og Saturday Cowboys, og lydstudioet Athletic Sound har et stempel det står "kvalitet" på i panna.

El Corazon ble stiftet i 2001 av Freddy Holm og Ronald Prang, men har siden lagt på seg ca. 300 kilo, slik at besetningen i dag teller hele syv personer. Morsomt at de har blitt flere, særlig fordi de bruker mange forskjellige instrumenter, som cello, pedal-steel, fløyte, blåsere og banjo. Produsent Kai Ø. Andersen har nok stått på fælt. Resultatet har nemlig blitt overveiende fremragende, men man må ta seg tid til å høre på det noen ganger før den sitter, som med de fleste gode skiver. Gjør man det vil man for eksempel legge merke til at tekstene tidvis er riktig artige, som i "God in the yellow pages".

"I found God in the yellow pages, as a tailor - "I found God in the yellow pages,
as a healer, a big time dealer"

Er det måker vi hører i bakgrunnen tro?

Lydbildet generelt er ganske elegant og...kanskje en ørliten tanke for polert. Jeg for min del synes kanskje det er platas lille svakhet, men nå har det seg slik at jeg liker det litt skranglete og lo-fi, så det skal ikke brukes mot noen som vil ha "pen" lyd. Og etter noen gjennomspillinger så virker det ikke så polert likevel. Mange av melodiene setter seg ordentlig godt fast i hoderegionen etter hvert også. Enkelte av melodiene er helt enkelt fantastiske. Ikke rart at selveste Fairport Convention har fått sansen for bandet.

Åpningen "Empty V band" minner meg litt om Gene Pitney fra 60-tallet. En ganske orkestrert sak med blåsere og fløyte. Ikke min favoritt, men imponerende likevel. "Karma" er en av de nevnte fantastiske låtene. En særdeles vakker låt som sikkert er litt av en livefavoritt. Selv om den er litt trist så blir man glad av den. Tristere skal det bli, og enda vakrere. "Aberdeen" kunne vært en McCartney ballade fra 1968. En nesten ufattelig flott sak, fullkomment arrangert, og duellen mellom banjoen og den akustiske gitaren i mellomspillet viser hvor dyktige musikanter El Corazon har blitt også. I "Casablanca" er vi i taffeljazzland på 40-tallet. Avgjort ikke min greie. De som har hørt og elsker "She's a lady" med Peter Skellern vil også elske "Beggar and the driver". En hyperfin låt!

"Forever stay" har nesten identisk åpning som "Star of Bethlehem" med Neil Young. Også det er en veldig bra låt, denne gang i skranglecountryklær. De som liker Tindersticks, Tom Waits eller Jan Garbarek liker nok "Evelyn said". El Corazon har på kreativt vis klart å lage en låt som minner om alle tre, i små doser. "Mr shallow" og "Erica" er låter som har en raskere takt, men jeg får ikke helt tak i dem, jeg synes de er litt rare. Førstnevnte hadde gjort seg på et teater eller en i en musikal.

Ikke vet jeg om inspirasjonen til "Sleep" er hentet fra sistesporet på "The White album", men ligner gjør det. Selv om de tre siste låtene ikke er helt min greie, samt "Casablanca", så er jeg meget lykkelig over å ha blitt kjent med dette bandet. Hvis de skaper så mange gode vibber live som det går rykter om så må jeg kanskje få rota meg til å se dem på en scene også. Joda, dette er en plate gitt ut av et band på veg opp og ut.

Rock Engh Roll desember 2003