|
Det er
ikke ofte man skriver litt om det som ikke er musikkdelen på en plate,
men denne gang synes jeg E fortjener litt ros for litt av hvert. Ok da,
så får jeg først informere om at bandet Eels egentlig er personen E,
altså et enmannsband, og for å gjøre det ekstra pikant har han
med seg en ekstra person i bandet som heter Butch, som spiller trommer.
Videre drar han inn forkjellige gjestemusikere ved hver nye utgivelse,
denne gang representert ved selveste John Parish, Kool G Murder og tre
andre.
Men, tilbake til det som ikke er musikkdelen. E har kommet
opp med en genial platetittel, et aldeles briljant plateomslag med rosa
innmat, og tekster selvsagt. Bikkja hans, den lille hvite gneldra, er
med overalt. Nok om det for denne gang, for nå skal det handle om Eels
fjerde ordinære album. Jeg rakk ikke å bygge opp noe forventningspress
her for plata dukka bare helt plutselig opp på en Shell stasjon, av
alle ting, for nettopp denne plata bør være alt annet enn et naturlig
salgsprodukt for en bensinstasjon, så fikk jeg sagt det også, og dum
som jeg er så bidrar jeg jo feil veg med å kjøpe plata akkurat der.
Eels har forøvrig to geniale album bak seg under navnet Eels med albumene "Beautiful
freak" fra 1996 og "Electro-shock blues" fra 1998. Vent litt
med å kjøpe "Daisies of the galaxy" fra 99 er du snill, for
den er litt anonym i forhold. I tillegg har E to album fra 92 og 93 ute
under navnet E. Smårar type dette.
Souljacker starter helt annerledes enn de andre platene hans, for nå
har han enda lengre skjegg, råere lyd, fuzza gitar og et beintfram
rocka lydbilde. "Dog faced boy" er et kraftverk av en
åpningslåt da du, med rufsetufse øs pøs gitarkaskader og med en
skrikende E på toppen med seig overgammel sirup på. Er det
sant tenker jeg da, og det er det. E har gått gjennom en total
metamorfose både lydmessig og låtmessig. Før var han jo så søt og
hyggelig..., men kanskje må han spille høyt og rått fordi han veit at
låtmateriale denne gang ikke holder samme standard som i 1996 og 1998.
Mulig det, for denne plata er nok litt ujevn, og han er herved
gjennomskuet.
Nevnte låt, og "Friendly ghost", "What is this note?", Souljacker part 1" og "Woman driving, man sleeping" er
god gammel Eels, men ellers er det trått føre, selv om det vel aldri blir
direkte dårlig. Spesielt "Friendly ghost er en slik låt Eels er
ekspert på. En veldig umiddelbar låt med et slikt refreng du kjenner
du blir glad av på direkten, med trudeluttisk keyboards som
stemningsskaper bakover i lydbildet.
Likheten med Beck er forøvrig
påtagelig her, spesielt i "Teenage witch". Det som gjør
denne plata ekstra spennende for meg, og som nok er hovedårsaken til at
den vil rusle å gå innimellom i spilleren er altså det garasjepop-pregede
lydbildet, med en fuzza overstyrt megadritherlig gitar på en rekke
låter. Jeg har alltid hatt sansen for Eels og gleder meg til neste
plate også, men om han klarer å overgå konseptplata "Electro-shock
blues" er nok heller tvilsomt. Likevel, skru opp lyden på denne
skiva noen hakk, ta på de gamleste tøfla du har, trekk ned rullgardina
og begynn å dans på teitest mulig vis midt i stua ved høylys dag.
Hei på deg E, vi er noen raringer vi to, som liker stygg lyd bedre enn
pen, vi synes det uperfekte er det perfekte, akkurat som Neil Young. Og
nå holdt jeg på å glemme å skrive om låt nr. 9, den skrudde "Jungle
telegraph", hvor han blander jazz, fuzza rock, funk, soul, rap og you
name it. Det er ikke mange skrudde genier i rocken i dag, for de fleste
pleier å ta livet av seg før de blir ansett for å være ordentlige
skrullinger. Likevel, E er nok en av dem som kunne fylt skoa til Roky
Erickson, Captain Beefheart, Alex Chilton, Snakefinger, Kevin Coyne og
Harry Schmilsson Nilsson. Han ser jo temmelig fjern ut allerede.
Rock Engh Roll 18
desember 2005 (oppgradering) |
