|
Editors er en
kvartett fra Birmingham, England, som har eksistert siden 2002. De fire
spiller, som så mange andre band de siste åra, neddratt Joy
Division-inspirert indierock. Ian Curtis’ musikalske arv er blitt godt
ivaretatt av Interpol, British Sea Power, Editors og dess like den siste
tida. Editors opplevde en aldri så liten hype da debutskiva deres, The
Back Room, ble sluppet i 2005 til stående applaus fra det som så ut som
et enstemmig anmelderkorps. Jeg fikk aldri med meg debutplata deres
ettersom verden tilsynelatende drukna i halvgode indieband og jeg
prioriterte andre ting på denne tida, som f.eks. Interpol og Tv On The
Radio som forøvrig ligger i samme musikalske gata.
Nå er
oppfølgerplata klar. An End Has A Start er visstnok en videreføring av
mye av de samme tingene bandet drev med på debuten. De ”dansbare” sidene
er forvart, men Editors fremstår mer drømmeaktige, atmosfæriske og ikke
fullt så depressivt resignerte som The Back Room kunne gi inntrykk av.
Dette skal vi tro noen av omtalene som har dukket opp i kjølvannet av
denne herlige indieperlen.
Det er lett å dra
paralleller tilbake i tid. Joy Division er fremdeles en åpenbar
inspirasjonskilde. Det samme er The Smiths, og til dels også The Cure.
Håpet er tilstede som en overhengende kraft gjennom samtlige av de ti
låtene, dette på tross av at det er lettest å ane dysterhet, mørke og
desperasjon i Editors sound.
Første singel ut,
og platas åpningsspor, Smokers Outside The Hospital Door, er en aldri så
liten hit. Et lett gjenkjennelig og nynnbart refreng, samt en
melodilinje å dø for. Det lover bra. Og godsakene fortsetter å strømme
på.
Tittelsporet, The Weight of the World og Bones..
For en start!
Resten av låtene er smidd i samme digel ubesmittet av det faktum at det
for tiden eksisterer et dusin mer eller mindre likelydende indierock
orkester som driver på med tilnærmet lik nøyaktig de samme tingene.
Ingen, Interpol inkludert (sett i sammenheng med de to siste platene
deres), kommer opp med et slikt knippe kvalitetslåter på løpende bånd.
Editors har, på An
End Has A Start, en dårlig kamuflert pop-edge i det depressive postpunk
aktige indierock soundet sitt. Musikk som dette gjør seg like godt på FM
Radio, som på stereo’n til depressive tenåringer med plakater av Ian
Curtis på de møllspiste veggene sine.
Anbefales!
Rune Riff 14 juli 2007 |
