"Love and theft" er Bob Dylans vanskelige 43. album, og mannen har nå gitt ut plater i snart 40 år, siden debutalbumet "Bob Dylan" kom ut i 1962. Han kan sannsynligvis ikke ha unngått å fått med seg at mange mener han er tidenes viktigste låtskriver. Så hva kan motivere en slik mann til å lage et nytt fantastisk album? Kjærligheten til den ekte amerikanske musikken han hørte i sin ungdom og gleden ved å spille sammen med utmerkede kvalitetsmusikere er to motivasjonsgrunner.

En tredje mulighet er at han var lysten på å lage en skikkelig godbit igjen, etter at han bare unntaksvis leverte helhetlig solide album gjennom hele 80- og 90-tallet. For hvis man ser bort fra "Shot of love" fra 81, side A på "Infidels" fra 83, "Oh mercy" fra 89 og spesielt fantastiske "Time out of mind" fra 97, så har ikke herr Zimmermann gitt ut mange plater som har tålt tidens tann siden geniale "Desire" i 1976. Da ser jeg bort de utrolig fascinerende "Bootlegs"-serien (1-7) som har kommet i nyere tid, de består jo av gamle opptak, men er uten unntak essensielle.

Så har vi passert årtusenskiftet og Dylan har tatt kontakt med gamle og nye kjente, uten unntak musikere som er virtuoser på sine instrumenter, har bøtter med feeling, og behersker de stilartene Dylan hørte på i gamle dager, som blues, country, jazz, folk og swing, og han kler sine nye låter for anledningen i disse musikalske låtdraktene. Og det skal Dylan ha, for første gang på svært lenge så svinger det voldsomt av musikken hans, noe selvsagt folk som Charlie Sexton (gitar) og Augie Meyers (orgel) skal ha mye av æren for. Foruten disse to gigantene stiller ikke ukjente Larry Campbell på gitar, banjo, fiolin og mandolin, David Kemper spiller trommer og Tony Garnier spiller bass. Dylan sjøl spiller som vanlig gitar og han tar også plass bak pianoet innimellom.

Men det er ikke bare musikalsk Dylan reiser bakover i tiden, tekstmessig er han også retrospektiv, og det er sikkert ikke tilfeldig at det også følger ved en bonus-cd med to låter av opptak gjort i 1961 og 1963, blant annet en uutgitt versjon av klassiske "The times they are a-changin'". At Dylan har sterke tekster er jo ingen nyhet, det har han hatt selv om låtmateriale forøvrig ikke har vært av det beste, men denne gang klaffer altså det meste. Eneste minus for min del er at jeg ikke er så veldig glad i de låtene hvor han kler låtene inn i swing og jazzdrakt, men man hører det er kvalitet det gjengen driver med. Mens vi er inne på retrosnakk kan nevnes som en kuriositet at Dylan som vanlig har et bilde av sitt fjes på plateomslaget, og denne gang har han anlagt en croonerbart, som passer utmerket til hans vokale innslag denne gang.

Det er låter her som tangerer det beste han har gjort, spesielt de bluesfargede sakene, som "Summer days", en skikkelig gyser av en låt, som til fulle viser hva et ensemble bestående av kremmusikere kan gjøre med en låt. Stemmen til Dylan er ikke hva den var, den har jo alltid vært spesiell, men han har mistet litt av urkraften og direktheten i stemmen sin, blir litt mer puslete på en måte. Men det gjør ingenting for han blir utfylt av en gitarist ved navn Charlie Sexton som gjør noen utrolig fete ting på gitar. Enda bedre er "Lonesome day blues". Han er tilbake til 1966-67 og gir oss en låt som ville sklidd direkte inn på "Blonde on blonde". Glimrende! Låta "High water" er nok en triumf.

Vi hører akustisk countryblues tilegnet en av heltene i gamet, udødelige Charley Patton, som tekstmessig handler om en grusom flom i Mississippi deltaet, og vi får lekent tex-mex-trekkspill fra Meyers. Men ennå er vi ikke ferdige med bluesen på denne skiva. "Honest with me" fortsetter kjøret i en ganske rocka takt, hvor Dylan nesten ikke klarer å synge i det hele tatt, han har en ufattelig rusten stemme, som typisk nok kler låta briljant. Igjen er gitarspillet med på å løfte låta og kompet i bakgrunnen er svett og deilig. Som om vi ikke har blitt fornøyd med dette - Dylan gir oss nok en blueskanon, med "Cry a while". Kan høres ut som Muddy Waters faktisk. Utrolig bra, og Dylan har plassert disse fem blueskongelåtene slik at vi gjennom hele plata får smake på hans revitaliserte bluesverden.

Men det finnes selvsagt mye mer enn blues her, ja man får alt fra countryrock, bluegrass, jazzswing, singer/songwriter og folk, alt like lekkert dandert med gnistrende spilling fra en håndfull musikere som tydelig setter pris på Dylans nye aktivitetsnivå på skrivefronten. En av hans aller beste låter noen gang er plassert som nr. 2 og heter "Mississippi". Det er en helt typisk Dylan-sak som på en måte kunne passet inn på "Infidels" i 83 og styrket B-sida på den skiva. Nydelig! I 30-40-talls-sviska "Moonlight" får vi swingromantikk i en låt som er helt utypisk Dylan, ikke min favoritt, men morsomt og søtt likevel. Vi må bare tåle litt som dette, Dylan er gammel nå og vil eldes med stil. Ordet "stilig" er nemlig det rette ordet for denne låta.

Svingende rytmer trekkes som en rød tråd gjennom hele plata, og plata starter like godt med en svingende morsom låt; "Tweedle dee & tweedle dum" har en befriende og bekymringsløs grunnrytme og en artig tekst, og låta er kanskje en leftover fra The Travelling Wilburys-perioden. Som avslutning har en dog valgt en svært så sparsomt orkestrert og ettertenksom sak. Når låta fader ut vet du at Dylan har gitt ut sin beste skive siden...

Rock Engh Roll 14 november 2005