"...that great october sound" fra oktober 2002 maser fremdeles om spilletid hjemme hos meg. Jeg blir rett og slett ikke lei debutalbumet til Thomas Dybdahl fra Stavanger, det første albumet i en trilogi som skal gis ut i oktober tre år på rad. Ikke bare var melodiene vakre som en høyreist rose i en hage full av nedtråkka brunt gress, men atmosfæren var gjennomført elektrisk og soulen i Dybdahls stemme minner om Van Morrison i sine glansdager på 70-tallet. I tillegg var plata prima innemusikk på iskalde gjennomvåte novemberkvelder. "that great october sound" - hvilken nydelig tittel på en plate - minner også om våre alles kjære avdøde rockehelt, Jeff Buckley, og kolossalbumet "Grace" fra 1994.

Plutselig var Thomas Dybdahl på alles lepper, han har opplevd det alle musikere drømmer om; suksess, suksess og atter suksess. Mannen spilles på alle radiokanaler, tv-kanalene sloss om å vise han frem og prisene sitter løst. Hans debutalbum har blitt kåret til det beste ditt og det beste datt, og selger fremdeles meget godt. Thomas Dybdahl er når dette skrives 24 år gammel, og har knapt nok blitt tørr bak øra. Hvordan skal han klare å følge opp dette?
Kanskje er ikke jeg rette mann til å uttale meg om hans videre karriere, jeg har vel nesten blitt inhabil etter å ha blitt mentalt overkjørt av hans debutalbum i ett år nå, men jeg prøver likevel.

"Stray dogs" - selvsagt utgitt i oktober - åpner med singelen "Rain down on me". Låta markerer en flytende overgang fra debutalbumet. Det er vakker, melankolsk, sjelfylt og tidløs pop for de store anledninger. Dybdahl er i gang igjen. Likevel, etter å spilt gjennom plata et par ganger føler jeg at debuten var bedre. Men, en plateanmelder med lite tid til rådighet er en elendig anmelder. Jeg tar meg den tiden jeg trenger, og har kost meg gjennom skiva et utall ganger. Konklusjonen er at "Stray dogs" er enda bedre enn "...that great october sound".

Tekstmessig er den uovertruffen, for Dybdahl har utfordret både seg selv og lytteren med et konseptalbum. Plata handler om Cecilia, menneskene hun støter på, og stedene hun besøker etter å ha rømt hjemmefra. Cecilia er ei rastløs, men uimotståelig sjel som ingen kan eie.
Selve låta "Cecilia" er et nøkkelspor. Det er en av tidenes flotteste norske låter. Jeg tenker på Bob Dylan, Leonard Cohen og Van Morrison på sitt beste. Låta hadde sklidd rett inn på en av disse tre herrers beste album, kanskje spesielt på "Desire" med Dylan fra 1975.

Thomas Dybdahl har vokst ennå noen centimeter som låtskriver, "Stray dogs" er etter min oppfatning jevnere enn debutskiva. Arrangementene er også utrolig utsøkte, nyanserte og fascinerende. Vibrafonen som trakteres av Morten J. Olsen skaper en særdeles avslappet og sanselig atmosfære på plata. Ellers hører vi artige ting som upright-piano, klarinetter, lapsteel, e-bow, munnspill, hammond-c3, juno (?) og fiolin.

Hvis "Cecilia" er en av tidenes flotteste norske låter er i alle fall vidunderlige "Pale green eyes" en av de vakreste. Stemmen til Dybdahl er i seg selv fenomenal, men når så i tillegg Bertine Zetlitz er med, så er jo gåsehudfaktoren på plass i fullt monn. Den låta, og sangkunsten de to i mellom, er bare så overstrømmende vakkert at jeg knapt finner ord.

"Honey" er også radikalt annerledes enn det meste som er gjort tidligere her hjemme. Koringa er helt høvding og man tenker på et negerkor i en eller annen amerikansk småbykirke. Ja, selv om Dybdahls musikk må få betegnelsen pop, så har han hele tiden soul, gospel og country i seg.
"Stay home" avslutter en nydelig plate. Dybdahl vrenger sjela og synger som en Jeff Buckley i toppslag, en akustisk gitar og en fiolin skaper magi og lykkerus i skjønn forening. Melodien er en bekreftelse på at Thomas Dybdahl er en av tidenes mest talentfulle norske artister. Makeløst!

Rock Engh Roll desember 2003