Imildertid, bak juggelet og det airbrusha vaset skjedde mye. På alle kontinenter, og med utgangspunkt i 60-tallets melodifokus og band hvis tilnærming til musikk handlet om genuin kjærlighet til det man gjorde. Det varer alltid lengst, og det er derfor en sann glede å høre denne samlinga med ”klassikere”.

Som alltid når Rhino er i gang er presentasjonen upåklagelig. Boxen pynter opp ethvert møblert hjem, og inni finner vi ett gedigent hefte med alle de opplysninger man trenger. Dessuten, og dette er vesentlig, får vi lengre artikler fra folk som var midt oppi ting da de skjedde,  som forklarer hva som hendte, hvorfor, og  hvilke resultater det fikk.

80-tallets nærmest perverse hang til ”bad taste” hva angår populærkulturell virksomhet er jo , i dag, gjenstand for masse fortjent hån og satire. Fordi det var virkelig ille!

Derfor er det helt nødvendig at korreksjoner til allmengyldige oppfatninger om den musiserende kvalitet faktisk finnes. Og all den tid mye av den beste musikken fra decenniet IKKE på anstendig vis har blitt presentert for vår tids historisk opptatte musikksjeler, er denne samlinga minst gull verdt.

For oss som faktisk fikk med oss det aller meste av det som her presenteres er det deilig å for en gangs skyld få lov til å si: ”Hva var det jeg sa?”

Denne samlinga av låter, fordi det faktisk er låter det handler om, ikke arrangementtekniske trudelutter, er en genuint vakker reise tilbake til nær fortid. Viljesterke, uskyldige, og med hevet hode rager disse banda og artistene himmelhøyt over alskens kontemporært søppel.

Er da samlinga perfekt? Selvsagt er den ikke det, rent subjektivt. Savner masse her jeg, men alt kan man ikke få. På disc 1 finnes genuine perler som The Lyres reverbriffete ”Help you Ann”. En låt som mixer 60-talls garasje med powerpop på siden ikke oppnådd vis.

Vi finner ”Wading through a ventilator” med erkebritiske Soft Boys. Ett poppsykedelisk mesterverk med brodd og trøkk. Her er ”Slave Girl” med australske Lime Spiders. Rå rett-i –strupen neo sixties garaje med melodi. Og, kanskje, den låta som aller best oppsummerer hva denne boxen dreier seg om, Hoodoo Gurus’ ”I want you back”. Tre minutter og ti sekunder med lutter eksistensielt velvære.

Disc 2 inneholder klassiske perler som Dream Syndicate's ”Tell me when it’s over” fra deres første fulle LP.  Powerpopmesterverket ”There she goes” med undrekjente The La’s, “Metal Baby” med elskelige Teenage Fanclub og  Cramps’ psykotiske “New kind of kick”.

Min personlige favoritt av disse fire discene er den tredje. Der finner vi en veritabel opphopning av klassikere. Australske The Church med den vidunderlige ”Unguarded moment” som på utmerka vis fanger bandet i deres spede barndom. Melodiøst, semipsychedelisk og uendelig vakkert. Surfpunkpoppende Barracudas med fenomenale ”I can’t pretend” som lander fjellstøtt midt mellom Beach Boys og Sonics. Og, hallo folkens, her er Died Pretty med sin episke ”Out of the unknown”, som da den kom ble priset i alle verdens hjørner som noe eksepsjonelt. Den holder skansen også i dag. Vi finner The Chills med den beste låta om tap og desperasjon noensinne i ”Pink Frost”, som faktisk solgte så bra i hjemlandet New Zealand at den toppet singelsalgslistene.

Dessuten finner vi Perth-bandet Stems midt i overgangen mellom ren neogarasje og  pur pop med tagger på låta ”Love will grow”. Disc 3 er altså ei plate for oss tullinger som fremdeles synes at 80-tallet har verdensrekord i essensiell musikk.

Disc 4 blir en bitteliten nedtur, men her finnes også udødelige øyeblikk som svenske The Nomads med massive ”Where the wolfbane blooms”, The Three O’Clock’s  perfekte psychpop i ”With a cataloupe girlfriend”. Og hvem kan glemme fenomenale The Fuzztones og ”Bad news travel fast”? Retro garasje på linje med originalene!

Jepp, ei henimot glitrende samling 80-talls musikk? Neida, her er det det mye som burde ha vært med. Gid de ansvarlige på Rhino hadde spurt så kunne man ha bidratt med tips om følgende band man savner på en eventuell  Disc 5: Del Fuegos, Thin White Rope, Band of Outsiders, Verlaines, Meat Puppets, Green on Red, Moffs, New Christs, Happy Hate Me Nots, Camper Van Beethoven og Leaving Trains. Dog, det blir bare flisespikkeri fra en revivalist som meg. Boxen ruler og man er frista til å gi en blank sekser.

Det gjør jeg ikke, men gir fem gitarer uten å blunke!

Bjarne Johansen 17 april 2006