Dirty Callahans
Fucked up
and standing
Facefront
Cd
-
2004
Kjøp
Rock Engh Roll 13 mars 2005 |
Dirty Callahans:
Kjetil, vokal, kor
-
Dr. Love, gitarer, kor
-
Pesh, gitarer, kor
-
Sniz, bass
-
Lars, trommer, perkusjon
Genre:
Norsk Hardrock
-
Rock
-
Rawk
I Rockeweb:
2004
Webreferanser:
Dirty Callahans
-
Facefront
Anmeldelse:
Purken Dirty Callahan i Clint Eastwoods skikkelse slo hardt og skjøt fort
og ofte med sin Magnum 44. Filmene til Clintern har rulla jevnt og trutt
på tv i mange år nå, kanskje ikke rart at noen unge norske rockere har
fått dilla på den figuren, og musikken til The Dirty Callahans fra Vestby
i Follo kommune er Clinterns norsk musikalske speilbilde. For å gjøre ting
enda mer testosteronbefengt har de et bilde av en alligatorkjeft med
struttende skarpe tenner på plateomslaget, og de har kalt sin debutskive "Fucked
up and standing".
Bandet ga ut sin første ep i 2002, med Clint Eastwood avbildet på forsida
av plata, og var en av vinnerne av "Norwegian Underwood" i 2003. De har
gjort endel konserter opp gjennom åra, også sammen med andre band, som
Dosertanker, Pork Flavor, Dead Sheriff, Bercedes Benz, Black Debbath og
det svenske kongebandet Entombed. Live har de fått masse flott omtale, men
nå skal de altså følge opp med et studioprodukt, som er produsert av
bandet selv og Sondre Larssen i Studio Laan, og utgitt på plateselskapet
Facefront, som holder til på Ullevål Stadion i Oslo.
Stilmessig ligger de et sted midt i mellom Ac/Dc, Motörhead, Gluecifer,
Backstreet Girls og The Carburetors, altså musikk som ikke er spesielt
beroligende og søvndyssende. Det skal den heller ikke være, derimot skal
det rocke og rulle så huset rister, og dette må selvsagt spilles så høyt
som mulig. Liker du slik musikk som dette har jeg ingen problemer med å
anbefale denne skiva med The Dirty Callahans, som åpner med den
hårreisende tøffe låta "Mustache man". Låt 5, "Irrational", er også
gnistrende god, det samme er tittelkuttet og Ac/Dc-rockeren "Climax".
Beinharde splintriff, refreng som skrikes ut med en mikrofon som befinner
seg mer inni enn utenfor vokalistens kjeft, hissig koring og breibeinte
melodier på fullt trøkk banker deg mentalt flat. Klarer du å sitte stille
mens denne skiva spilles er du døv eller rett og slett slått i svime - av
The Dirty Callahans. Innimellom får vi også høre et cheezy orgelspill av
gjestemusiker Sindre Matre.
Joda, selvsagt kunne de skrevet flere låter av samme kaliber som
åpningssporet, kaliber 44, men det er såpass mye rått her at plata holder
mål som en flott start fra et band som sannsynligvis vil bli brukt som
underholdning til tusenvis av vorspiel og nachspiel i åra som kommer. |
