The Dirtbombs er et av Mick Collins mange prosjekter etter tiden I den beintøffe garasjerock sammensetningen kalt The Gories som herja på 90-tallet. Ultraglide In Black er bandets andre fullengder gitt ut i 2001 på In The Red Records. Foruten den store energibunten Collins, som spiller gitar, munnspill og synger, består The Dirtbombs på denne utgivelsen av: Tom Potter på fuzz gitar, Detroitrockens altmuligmann Jim Diamond på bass, samt de to(!) trommisene Ben Blackwell og Pat Pantano.

Ultraglide In Black er på mange måter et veldig spesielt album. Bandet er fra Detroit, så da er det vel for mange (inkludert meg selv) naturlig å anta at det her dreier seg om et skittent garasjerockband. Det hadde heller ikke gitt store odds å tippe det med tanke på hva medlemmene tidligere har drevet med, men det blir litt urettferdig å avskrive Ultraglide som et rufsete garasjealbum. Det er nemlig så mye mye mer enn bare det, og nøkkelordet er: soul. Det hele er faktisk en garasje-soul-rock hybrid som funker bedre enn Duracell og smeller mer enn en helflaske Tequila på styrten! 

Foruten spor nummer fire, Your Love Belongs Under A Rock (Collins), er samtlige av låtene covere av gamle soullåter, eller soul-liknende låter. Artister som Stevie Wonder, Curtis Mayfield, Barry White og Phil Lynott (Thin Lizzy) får her låtene sine gjengitt i tidsriktig retro-rock drakt. Og det høres bare så utrolig fett ut!

Det skurrer, spraker, smeller, kviner, hyler.. Strenger ryker, svette spruter, gitarer blir smadret, trommehinner verker. Jeg ser for meg slagsmål, knuste flasker, berusete lettkledde damer, sprukne overlepper. Dette er lyden av Dirtbombs. Men lyden av Dirtbombs på Ultraglide in Black kan også være noe helt annet: et hvitkledd barnekor, hand-claps, halleluja, en sånn liten hvit kirke ved en støvete landevei i sørstats-USA, og på spor to, If You Can Want, er barnekoret også fysisk tilstede i lydbildet! Denne plata har det meste!

Så hva er det som skiller Dirtbombs fra andre garasjeband? Nå er det kanskje litt feigt å svare meloditeft siden dette er et coveralbum, men det er definitivt en av faktorene som gjør bandet til et av de aller beste i sjangeren. Men også den vannvittige energien som utblåses på plate, og visstnok også i live sammenhenger, må telle til bandets fordel. Jeg har hørt rykter om slitne europeiske konsertscener som har blitt støvlagt av murpuss etter at Jim Diamond bare måtte finne ut hva som skjer hvis man drar bassen sin gjentatte ganger over et murtak.. Slik utagering gjør jo ikke konsertopplevelsen mindre minneverdig, og når musikerne attpåtil er så rutinerte som de er vil jeg tro at Dirtbombs er et sikkert kort å bruke konsertbudsjettet sitt på, både for den jevne rocker, og alle konsert- og festivalarrangører.

Bandets bassist Jim Diamond har tidligere hatt sine fingre borti det meste av det som kan krype og gå av rockeband i Detroit. Han har blant annet produsert den første plata til The White Stripes og den flotte debuten til The Singles. Ultraglide in Black er intet unntak. Diamond produserer, mens Mick Collins står for miksing og generell utagerende oppførsel.

Men det er i bunn og grunn ikke noen vits i å sitte her og analysere i stykker denne skiva. Dette er nemlig et produkt som kommer rett fra hjertet. En slags tribute til mange av Collins’ favorittartister og låter, som kommer til å gå snarveien forbi hjernen, og lure seg rett inn i hjerterota di. Og bare så du vet det: det er ikke Barry White som er avbildet på coveret, men galningen Mick Collins. Kos deg med denne!

Rune Riff 2 februar 2005