Dharma er et norsk band som er frontet av tidligere Euroboys-gitarist Ole Øvstedal og den unge talentfulle sangerinnen Anne Lise Frøkedal. Bandets debutsingel er produsert av Kalle Gustavsson i Svenska Grammofonstudion. Han har også jobbet med storheter som The Sountrack Of Our Lives, A Camp og Fireside. Miksing har foregått i ikke ukjente Abbey Road og i James Iha sitt studio Stratosphere i New York. Iha var som noen vil vite medlem av fenomenale The Smashing Pumpkins. Iha spiller også thermin på andre halvdel av denne plata, altså på låta "Fly away".

Bandets debutalbum er på trappene, men denne singelen har altså sluppet ut av skapet som en aperitiff. Jeg lar meg ganske raskt forføre av ny norsk spennende musikk, og denne gang gjelder det tildels svært originalt materiale. Dharma befinner seg langt unna metal, punk, hardcore, hiphop, country og blues. Dharma spiller poprock, men har musikalsk mye til felles med tidligere storheter innen psykedelia som Jefferson Airplane og folkrockband som Fairport Convention - og artig nok er det et klokt hode som har funnet ut at navnet på plateselskapet også passer fint som genrebetegnelse, noe det faktisk gjør.

Det er først og fremst tempoet og variasjonen i låtene, samt stemmen til naturtalentet Frøkedal som gir meg de assosiasjonene jeg nevner i forrige avsnitt. Frøkedal synger med samme autoritet og tæl som damene i disse banda, uten at hun behøver å skrike for å få max effekt ut av stemmen sin. Hun høres ut som en verdensstjerne og en alternativ undergrunnssanger på samme tid. Fellesnevneren for de nevnte band i denne sammenheng er sangerinnens egenskaper i banda. Jefferson Airplane hadde Grace Slick, Fairport Convention hadde Sandy Denny, begge strakk sin stemme til ytterste utpost, samtidig som det var vakkert og forførende, og det samme gjør Anne Lise Frøkedal.

Likevel, det blir litt feil å sammenligne for mye med disse ikonene fra en svunnen tid, for vi behøver ikke gå lenger enn til rundt årtusenskiftet for å finne et band som virkelig ligner på Dharma. Det gjelder New York-bandet Blonde Redhead, og albumet "Melody of certain damaged lemons". Jeg elsker det albumet, og bandet har en kvinnelig vokalist ved navn Kazu Makino - en japansk student. Stemmen til Frøkedal er utrolig lik stemmen til denne kvinnelige storheten innen amerikansk rock. Hvis du fremdeles lurer på hvordan det høres ut så vil kanskje en parring mellom Peru You og Briskeby anno år 2000 være en grei sammenligning.

Det er Frøkedal og Øvstedal som har skrevet låtene, og fortsetter de i samme sporet kan dette bli ufattelig hyggelig, og det er ikke noen overdrivelse, jeg overdriver aldri nemlig.

Rock Engh Roll 27 oktober 2005