Kompetanse er ett begrep som lett kan misbrukes. Gjengen som utgjør bandet Delaware er åpenbart særdeles kompetente musikere. Da blir det dobbelt trist at de benytter kompetansen sin til å levere ett produkt totalt blotta for sjarm, vidd og eleganse.

Det er ingen tvil om at bandet kan spille, de er tighte, og de har alt på sin side, egentlig.

Da er det for galt at de med denne platen leverer ett produkt som stinker goth light og Bono på sitt mest frelserske. Galt fordi man hører at bandet har mer inne enn dette føleriske vaset de her presenterer.

Låtstrukturelt er det helt typisk ”akustisk/rolig” kontra ”massivt/voldsomt” i hver eneste låt, og det irriterer mer enn det fenger. Dynamikken uteblir, og som lytter blir man opptatt av å høre neste låt for om mulig å finne noe annet enn det sedvanlige.

Vel, det skjer ikke. Ei ytterst kjedelig plate som dessverre viser oss ett band helt uten retning og visjon.

Bjarne Johansen 18 mars 2006
----------------------------

Etter å ha fått produsenthjelp av Alexander Møklebust (Seigmen, Gåte) ble låta Always en aldri så liten P3-hit. Folk begynte å fatte interesse, og også låt nummer to fra dette albumet, Crevice, ble listet på P3s spillelister. Begge låter er å finne på dette albumet.

Delawares musikk kan best beskrives som en slags Seigmen-møter-Coldplay hybrid. Det hele føles rett og slett som en litt tyngre utgave av Coldplay, men dessverre uten de gode låtene. De to nevnte låtene er for så vidt pene, og allrighte å lytte til, men dem, som resten av albumet snurrer pent og pyntelig fra A til Å uten å vekke noen sspesiell nyskjerrighet eller interesse fra denne lytteren. Som sagt er det ”pent”, men også ekstremt identitetsløst, kjønnsløst, og intetsigende. Samtlige låter går i den samme ”tralten”, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Det er liksom ikke noe spesielt som kjennetegner Delaware, noe som er synd, og når låtmaterialet attpåtil er såpass kjedelig gir ikke denne plata noe videre interesse til å sjekke ut bandet mer enn akkurat dette albumet. …And everything reminds me har liksom vist alle sider ved seg selv etter andre låt.

Presseskrivet skryter av at Delaware har fått lovprisninger av ”et samlet pressekorps, det må i så fall være de samme musikkjournalistene som for noen år siden hyllet Coldplay og Travis opp i skyene som det mest geniale som hadde åpenbart seg de siste ti åra, en trend flere britiske band har hevet seg over. Nå sist i form av Keane.

Delaware føyer seg fint inn i den gjengen både hva intetsigenhet og uttrykk angår. Lyttervennlig radiomusikk som aldri er i stand til å utfordre lytteren, men som allikevel er i stand til å selge drøssevis av plater.

Hvis du sitter igjen med en følelse av at denne skribenten er surmaget kan du kanskje ha rett i det. Faktum er derimot at dette bare ikke funker i mine øre. Kanskje jeg har blitt ødelagt av Rollins Band, Black Flag, Blood Brothers og Misfits, og ikke er i stand til å høre det fine i ..And Everything Reminds Me?? Det blir opp til DEG å avgjøre.

Rune Riff 10 november 2004