Jeg sier som man sa i det
utmerkede svenske pop-magasinet Sound Affects, da de anmeldte denne
plata i 1991:"Hur faan resenserer man en kjensla?" Ja, hur faen gjør man
det?
New Zealandske The Chills hadde gjennom slutten på 80-tallet skapt seg
en liten, men hengiven fanskare via ett par tre glitrende EP'er og en
underprodusert LP på amerikanske Homestead. Bandet var preget av den
tragiske bortgangen til en av medlemmene grunnet leukemi, og EP'n "I
love my leatherjacket" var i 88 en nydelig hyllest til den avdøde som
hadde gitt bort skinnjakka si til vokalist Martin Phillips rett før han
døde. Ett sånt band var The Chills, og "Submarine Bells" er noe av det
vakreste festet til vinyl noensinne.
Åpningslåta "Heavenly Pop Hit" er akkurat det, og siden flommer det bare
på med den ene vakre låta etter den andre. Musikken er en slags
semimelankolsk alternapop hvor den nydelige melodi alltid står sentralt.
Uansett om tempoet er sånn eller sånn, du gripes alltid av en nesten
overjordisk skjønnhet i både presentasjon og arrangement. Tilbake til "hur
faen resenserar man en kjensla", som er en replikk som både rommer
beundring og ærefrykt for noe som i første rekke appelerer til
følelseslivet ditt.
Dette er ei sånn plate,hvor gitarpop'en når ett nivå som den aldri har
touchet senere. Man har spilt denne for folk som ikke har skjønt
storheten, men også for folk som har blitt blanke i øynene ved første
lytt.
Jeg insisterer sjelden, men jeg unner absolutt alle med mer enn et
overfladisk forhold til pop denne lytteropplevelsen.
Denne er verdt minst en sjuer!
Bjarne Johansen |
