Glad, Evil and Bad er Camaros' andre fullengder. Debutplata deres Romantique ble sluppet i 2002 på Black Balloon Records til stående ovasjoner fra mang en plateskribent. Denne gangen gir Camaros ut plata si på Big Dipper Records.

Mange av oss husker nok fortsatt Romantique, Camaros' debutskive, som kom i 2002. Jeg husker at den fikk mange femmere, og at en kamerat av meg råda meg til å kjøpe den, fordi det var ”akkurat sånn rock som du liker”. Og egentlig er det akkurat sånn rock jeg liker: straight forward, bånn gass. Men det var liksom noe udefinerbart med Romantique som gjorde at jeg aldri helt falt for den skiva. Vet ikke helt hva det var. Kanskje var det deres til tider rotete sound. Jeg vet ikke. Faktum er i hvert fall at den havna rimelig langt nedi hylla, og ble ikke spilt nevneverdig mye.

Det akter jeg å forandre på nå. Glad Evil and Bad er i hvert fall rock n roll som treffer meg midt i hjerterota. Tufta på gammel og god soul, blues, og garasjerock fremstår Camaros nå som et fullblods rånerock orkester som musikalsk befinner seg i nabolaget til gamle helter som Oblivians, Compulsive Gamblers, og de norske favorittene Ricochets. Bandets lydbilde er egentlig gått gjennom en aldri så liten vårrengjøring. Bandet har kasta de verste ”bråkete” partiene på bålet, og rydda plass til et mer soulgarasje uttrykk som får meg til å rykke på ”dænsefoten” (en ekte rocker danser ikke, han ”dænser”) og tenke på glimrende Mick Collins produksjoner med band som The Dirtbombs, og the Gories.

Jeg nevnte tidligere her at jeg får assosiasjoner til Ricochets. Kanskje ikke så rart i og med at bandet har fått orgel-drahjelp av Svenn Poppe Jr. fra nettopp Ricochets. Dette orgelet spiller faktisk en fremtredende rolle i bandets nye lydbilde, sammen med frenetisk munnspill høvling. Slik skal garasjerock lyde!

Andre anmeldere har påpekt at låtmateriale på denne skiva er svakere enn på Romantique.. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Her er mang en god låt. Som førstesporet, Settlin’ Down. Aaah! Slik rock n roll gjør meg glad! Camaros skal også ha cred for å ha hentet inspirasjon fra gospel og gamle soulballader. Slikt blir det også fet rock n roll av. Presseskrivet fra Big Dipper uttrykker at noe av målet for bandet i 2005 er å etablere seg på toppen av norsk rock, og med en plate som dette i bagasjen bør det la seg gjøre! Dette er helt klart den feteste norske rockeskiva til nå i år, og kommer kanskje til å være det også ved årets slutt. Glad, Evil and Bad er herved anbefalt. You have been warned!

Rune Riff 5 april 2005