Etter å ha gitt ut to av de mest geniale albumene på 60-tallet kommer dette løst sammensatte tredjealbumet, som skulle vise seg å bli deres siste. De fleste platekritikere var samstemte i at dette albumet var en kalkun i forhold til de to første klassikerne innen amerikansk folk- og countryrock. Men, bandets miks mellom rock, folk, soul og country gir oss masse moro også på denne skiva, deres avskjedsskive, som ble gitt ut etter at bandet egentlig var oppløst, på sommeren i 1968.

Jeg vil også anbefale alle som liker soloplatene til Neil Young - eller de andre personene i bandet, til å kjøpe dette albumet. Den har en helt egen sjarm ved seg, og plata er et lappeteppe av diverse stilarter og stemninger. Dessuten inneholder plata to genuint uimotståelige klassikere som Richie Furay's "Kind woman" og Young's "I am a child", som er en av hans beste låter. Dette tredjealbumet er Furay's gjennombrudd som låtskriver, men han stiller nok ofte i skyggen av Young og Stills, likevel, både "Kind woman" og "In the hour of not quite rain" var fantastiske låter. Furay skulle senere få vist sin kraft i bandet Poco.

Tida går ubønnhørlig, og i dag synes i alle fall jeg at skiva ikke er så verst. Det lages faktisk ikke musikk i dag som ligner dette. Selv om bandet var på oppbruddets rand ved innspillingen av denne så var alle medlemmene i bandet geniale musikere. De klarte å trylle frem en siste rest av magi før toget suste inn på stasjonen for en endelig stans. To av bandmedlemmene var kanskje for gode for bandets eget beste. Gitaristene Neil Young og Stephen Stills ble aldri helt enig om hvem som skulle være sjefen, og de kranglet ofte. Når man ikke en gang klarer å enes om hvem som skal spille solopartier på bandets konserter blir det fort vanskelig i lengden.

Kranglinga var likevel ikke verre mellom de to enn at de møttes fredsommelig igjen i Crosby, Stills, Nash & Young, og lagde nok en klassiker med "Deja vu" på begynnelsen av 70-tallet. Stephen Stills solokarriere er ofte undervurdert i forhold til Young's, men mange vil nok bli overrasket hvis de skaffet seg noen av platene hans. Det samme gjelder egentlig mye av det de andre folka i bandet har gitt ut solo også, det er noe helt eget ved det.

Bandets bassist og Youngs gode barndomsvenn, Bruce Palmer, døde dessverre i 2004. Men Palmer spilte en viktig rolle i starten, for historien bak bandets oppstart er ganske morsom, og må nevnes selv om mannen er død. Det hadde seg nemlig slik at Young og Palmer i Youngs svarte pontiac var på veg nedover Sunset Boulevard da de ble oppholdt i en kø. På andre siden, i motgående kjøreretning, kom Stills og Furay kjørende i sin hvite van. De kjente igjen bilen til Young og tok kontakt. Samme kveld ble Buffalo Springfield dannet.

Buffalo Springfield lagde bare tre album, men Young samlet i 2001 sammen alt rusk og rask bandet gjorde og kalte greia for "The Box set". På den finner du demoer som så vidt henger sammen samt flere låter med Young som aldri før har vært utgitt, i tillegg til absolutt alt bandet ga ut på vinyl på 60-tallet. En selvsagt investering for de som ønsker å høre mer av dette essensielle bandet. Bandet er vel også det eneste som er representert i "Rock and roll hall of fame" etter kun snaue to års drift.

Rock Engh Roll 5 juni 2005