|
I riktig gamle dager, noen dager før
The Pixies tok verden med
storm med sin styggvakre støypop, plasserte Pixies-boss Black Francis (nå Frank Black)
ut en annonse med spørsmål om det var noen der ute som spilte bass
og samtidig likte Hüsker Du og Peter, Paul and Mary. En eneste person
svarte, Kim Deal.
Kim Deal spilte alltid annenfiolin i Pixies, og når bandet ble oppløst
hadde hun en bråte med ideer og masse energi lagret opp. Sammen med
Tanya Donelly fra helfete Throwing Muses startet hun opp The
Breeders. Kims søster, Kelley, ble etter hvert med istedenfor Tanya.
Frank Black herjet verre utover 90-tallet med flere fine skiver og de
fleste tenkte vel på han som en naturlig fortsettelse av Pixies, men for
noen sjeler ble Breeders en naturlig fortsettelse av Pixies, for det var
fremdeles utrolig fengende melodier som sto i sentrum, men Breeders
hadde et mer garasjepreg over seg enn Pixies, og var surere, seigere, de
somlet fælt og brakk opp låtene så de nesten ramlet fra hverandre,
spesielt på denne nyeste skiva, den første siden 1993. Bandets to første skiver,
"Pod" og "Last splash", må regnes
som klassikere. Siden har det kommet en liveskive, men ellers har det
vært helt tyst. I alle fall hvis vi snakker om Breeders, men mye har
skjedd bak sceneteppet.
Kim Deal dro i gang The Amps, som har gitt ut en knallskive,
den flotte "Pacer", en plate som ligner veldig på Breeders,
så egentlig er det rart at hun ikke ga ut en Breeders-skive
isteden. Tanya Donelly dannet Belly sammen med stesøster Kristin Hersh, som med sitt
"Star"-album ga ut en av
90-tallets største klassikere. Kelley ville heller ikke være
noe snauere enn sin søster så på midten av 90-tallet var Kelley
Deal 6000 en realitet. Et merkelig navn på et band og Kelley
Deal 6000 var det mest skranglete av disse prosjektene, og bandet
virket som et hobbyprosjekt inntil søster Kim fant ut hva hun
ville gjøre med Breeders.
Uansett hva denne gjengen driver med så har det et stempel med
påskriften kvalitet i stumpen, så
også med denne kryptisk titulerte "Title TK". De færreste hadde vel
forventet seg en Breeders-plate igjen, men nå er den her altså,
og den er god. Ikke så glitrende som "Pod" og "Last splash",
men altså god.
Det mest iørefallende ved første gjennomlytting er hvor garasjepreget
det har blitt. Vi har blitt vant til småsure gitarer og ditto sang fra
søstrene, men denne gang er det temmelig mye lo-fi-stemning over det
hele. Det skranglete lydbildet oppveier nesten at Kim denne gang
ikke har de helt store melodiene på gang.
Det er likevel knalle ting her, som den magiske "Too alive", åpningslåta
"Little fury" og "Forced to drive" er en god
gammel popstøyer slik vi husker dem fra gamle dager.
På "T and T" hører vi at damene har blitt noen år eldre. Det
høres ut som om søstrene har gått på fylla i en uke. Ikke ofte man
hører damer synge med Whiskyrøst. "T and T" er vel den låta
hvor arven fra Pixies er lettest å gjenkjenne også.
Bandet har brukt to år på å spille inn skiva, men det vil forbause
meg om de har brukt hele tida i studio. Jeg tror heller de har gått i
studio og spilt inn en låt når Kim har kommet opp med en god
låt, og deretter venta et par måneder til neste gang hun fikk en lys
ide. Det høres også ut som om de ikke har brukt altfor lang tid på å
spille inn hver låt. For min del er jo dette av det gode, for jeg
elsker rølperock.
Etter noen spillinger blir man knyttet til denne plata. Den blir
egentlig bedre og bedre til oftere den spilles. Den er mye løsere i
formen enn før nevnte skiver, ikke bare i forhold til lydbilde, men
også med hensyn til hvordan låtene er bygd opp. Det er veldig lekent
samtidig som kompet hele tiden er behagelig. Hvis det er lov å bruke et
utrykk som nedslitt - som en godt brukt dyp deilig sofa, så vil jeg
bruke det. Helt tydelig at
søstrene lever et godt liv og egentlig ikke bryr seg så mye om denne
plata selger i bøtter og spann.
Denne plata er ment å være en
overraskelse til fansen, som har venta i 9 år på et nytt album fra Breeders.
Nå er den tilgjengelig, og du må ha den. Jeg vet.
Rock Engh Roll
26 mai 2005 |
