Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
David Bowie
Heathen
Columbia Records
Cd - 2002
 David Bowie: David Robert Jones, født i London 8 januar 1947.
Musikere: Bowie, keyboards, gitar, sax, stylophone, trommer - Tony Visconti, bass , gitar, recorders, strykerarrangementer - Matt Chamberlain, trommer, loops, perkusjon - David Torn, gitar, omnichord - The Schorchio Quartet - Lisa Germano, violin
Genre: Britisk Rock - Poprock
 Låter: Sunday - Cactus - Slip away - Slow burn - Afraid - I've been waiting for you - I would be your slave - I took a trip on a gemini spaceship - 5.15 the angels have gone - Everyone says "Hi" - A better future - Heathen (The Rays)
 I Rockeweb: 2002
Webreferanser: David Bowie - Teenage Wildlife Fansite
David Robert Jones debuterte allerede i 1967 under artistnavnet David Bowie. Det er når dette skrives utrolige 38 år siden, og hans alter ego Ziggy Stardust har feiret sitt 30-årsjubileum. Derfor kan hovedutfordringen ved å anmelde plater av en artist av Bowies støpning lett bli å ikke sammenligne for mye med hans gamle stoff. Det har man gjort siden 1980, da hans foreløpig siste geniale album, "Scary monsters", ble levert ut til de ventende massene. I en halv mannsalder har Bowie lidd under tyngden av sine tidligere kunststykker.

Man kan nok enes om at Bowie ikke har vært på høyden av sin kvalitative kunstneriske karriere gjennom alle de siste 25 åra, men rett skal være rett, for hadde man samlet sammen de beste låtene på alle disse skivene, hadde man fått en tjukk bunke med klassikere. Problemet er at platene har vært fylt opp med såpass mye fyllstoff at de stort sett er blitt bytta inn igjen eller støva ned i hylla, hvis man da i det hele tatt har giddet å kjøpe dem. Det finnes unntak: "Outside" og "Earthling" er strålende plater. Førstnevnte er en eksperimentell skive som beviser at Bowie noe ufortjent har blitt omtalt som en artist som har passert middagshøyden. Vi skal heller ikke glemme Tin Machine-prosjektet som i sine beste stunder leverte briljant hardrock.

Når "Heathen" slippes er det altså 22 år siden mannen, etter de fleste anmelderes mening, ga ut en kanonskive. Om dette er årsaken til at Bowie har hyra inn Tony Visconti som co-producer igjen veit ikke jeg, men det har han altså gjort, og siste skiva han var med på het nettopp "Scary monsters". Bowie er en av rockens aller største artister, og helt klart en av de mest banebrytende. Som sanger, produsent, låtskriver og mediadokke har han vært verdensledende. 
Nå er han her med "Heathen", og sjokkerer positivt, for "Heathen" er intet mindre enn strålende. Det finnes knapt en dårlig låt, han bruker ny innspillingsteknologi på en vidunderlig måte, og plata passer til hverdag som til fest. Den er perfekt i bilen, den er perfekt når du steker kylling, den er perfekt til en øl på verandaen og den er perfekt som dagen-derpå musikk.

Litt detaljer om låtene følger herved: Plata åpner med "Sunday"; en låt som i oppbygning minner litt om singelversjonen av "Cat people", en formidabel låt, men i motsetning til den låta som drar seg opp til et klimaks, så slutter "Sunday" når det begynner å bli moro. Litt irriterende første gangene du spiller den, men sikkert bevisst, for platas killer, Pixies-låta "Cactus", freser i gang på en storslagen måte. Overgangen mellom låtene er utstudert genial. Jeg har nå alltid ment at The Pixies i sin tid ble veldig påvirka av Robert Fripp's gitarspill på "Scary monsters", og det er en utsøkt glede å høre at Bowie dyrker The Pixies. "Cactus" er forøvrig en av tre låter han har lånt av andre. De andre er "I've been waiting for you", som er henta fra Neil Young's gode, men litt ujevne førstealbum fra 1969. Den tredje er laget av den småsyke countryrockeren Legendary Stardust Cowboy. Alle tre låtene har for anledningen fått nye spennende klær, og Bowie sørger nok her for at de fleste finner frem til platene i hyllene med sine originale artister.

"Slip away" er en ny flott låt. Ligner ikke lite på noe fra "Hunky dory". En nydelig melodi blir krydret med synging av høy standard og et arrangement som er så Bowie fra hans storhetstid at det gjør vondt. Tida står faktisk stille. "Slow burn" fortsetter i samme sporet, igjen en flott melodi med et besettende refreng. Låta kan bli en gjenganger på radio, og er samtidig en av de låtene som ligner mest på perioden rundt "Let's dance", ja, "China girl" og "Modern girl" lusker rundt i gangene her.

På "Afraid" er'n på rockern. Pete Thownsend og Dave Grohl er med og spiller gitar på denne skiva forøvrig. "Afraid" er en slik låt Bowie kunne ha startet med på en konsert, men versjonen på plata er litt baktung. Jeg har aldri vært noe særlig glad i fioliner i tunge rockere. "I would be your slave" er Bowie for det nye årtusenet. Med den låta viser han at overgangen til datastyrt rytmisk musikk ikke er noe problem for hans del. House, tekno og nyere lydstrukturer virker ikke malplassert i Bowies verden slik det virker hos mange andre veteraner i rocken. Bowie følger opp det nye og utvikler det videre, som alltid. Og som vanlig fra den mannens side, lyden er upåklagelig. Bowie er en mester i å lage riktig lyd.

"5.15 the angels have gone" er en ny "Heroes" eller "Ashes to ashes". Altså en ny klassiker. En utrolig flott låt som du kan glede deg til å høre, med overganger du grøsser av. En aldeles praktfull låt. Det samme gjelder "Everyone says hi", selv om den kanskje er på kanten til å bli for snill og glatt, likevel en fin låt, som sikkert blir en liten hit. På "A better future" er Bowie igjen genial. -"I demand a better future"- synger Bowie og viser seg som en oppegående tekstforfatter, igjen.

Hele plata strutter av gode komposisjoner, men man bør ha et positivt forhold til nyere genre innen populærmusikken for å få fullt utbytte av plata. Det har jeg så det er ikke noe problem. Plata avsluttes med tittellåta. En låt som kunne vært henta rett ut fra "Low" fra 1977. Det gjenstår å se hvordan denne skiva står seg over tid, men i mellomtiden spiller jeg den om og om igjen.

Rock Engh Roll 4 mai 2005

David Bowie er etter min mening en av rockens virkelig største kunstnere, og ga på 70-tallet ut en rekke anerkjente plater innen territoriet glam-, pop-, folk- og prog-rock. På 80-tallet var han lei, og ble en bestanddel innenfor temperamentsløs kommers-pop. Siden den gang har han slitt med å få til et musikalsk uttrykk som har livets rett. Han har prøvd det meste, fra synth-metal til drumnbass - hva nå det måtte være. Bowie har som oss andre hatt problemer med å knekke ut hva som er verdt å lage av musikk i en musikalsk verden som minner en illeluktende lapskaus. I 2002 kom han fram til at veien å gå var å gi bengen i hva folk rundt deg gjør, og heller utvikle ditt eget uttrykk.

Undertegnede er så ekstrem at han faktisk mener at for å kunne lage god musikk må du ha et noe egoistisk og kynisk i forhold til ditt arbeid. Ingen middelveier funker; blir du snill og sympatisk ender du fort opp i snill-mann-gjør-så-godt-han-kan-helvetet a la Paul McCartney, en mann som ikke har laget noe relevant på 35 år. Kun et fåtalls av rockens eldre garde har klart å være nettopp relevante, etter at flertallet drukna i sitt eget spy en gang på begynnelsen av 80-tallet, før de sobret opp, for så å leve stille familieliv med yngre koner på nittitallet. De har det jævlig godt, men platene deres er jævla vonde. Bowie er heldigvis blitt aktuell igjen, han har tatt seg i nakkeskinnet. Hans nye plate er verken hypermoderne eller retro, den er Bowie, og takk for det.

Plata begynner med den meditative Sunday, som viser vår mann forvirret og tenkende. Coveren av hormon-gjengen Pixies sin Cactus etterpå er artig og sympatisk. "Slip Away" er jævla effektiv og ettertenksom. "Slow Burn" etterpå er kanskje en av Bowies beste sanger noensinne, og jeg står der og skriker inni meg av glede. Popflørten Afraid er flerdimensjonal og etterfølges av den Neil Youngske Neil Young låten "I've been waiting for you" som er tekstmessig dum, men gid så interessant. "I would be your slave" griper deg, før I took a trip on a gemini spaceship hiver deg ned i tankenes ulogiske labyrint. The Angels have gone er rolig og melankolisk, Everyone says hi er søt. A better future føles jævla riktig mens Heathen (the Rays) er en skummel og urolig avslutning.

Alt i alt en plate som det er verdt å lytte på, og som ikke er kjedelig. Her finnes kontraster og spenninger som gjør at du ikke kan legge den fra det. Bowie har endelig laget et mesterverk igjen.

Torbjørn Westergaard Stornes 2003
David Bowie
Aladdin sane
EMI/Simply Vinyl
Lp - 1973
 KLASSIKER
 Genre: Britisk Rock - Glamrock
Musikere: Bowie, gitar, harmonica, sax - Mick Ronson, gitar, piano, kor - Trevor Bolder, bass - Mick Woodmansey, trommer - Mike Garson, piano - Ken Fordham, sax, flutes
Låter: Side A Watch that man - Aladdin sane - Drive-In saturday - Panic in Detroit - Cracked actor / Side B Time - The Prettiest star - Let's spend the night together - The Jean Genie - Lady grinning soul
 I Rockeweb: 1973 - 70-tallsrock - Klassikere - Rock
Ett år etter at Bowie var Ziggy Stardust fra planeten Mars er han altså...tja, hva er han egentlig, du får tolke plateomslaget som du vil, men han har ofte fått tilnavnet rockens kameleon. Musikken på plata er noe av det sterkeste han har gjort uansett åssen han sminker seg eller ter seg. "Aladdin Sane" er også en veldig rocka plate, supergitaristen Mick Ronson, som seinere skulle bli en viktig medspiller for Ian Hunter, får tydeligvis utfolde seg fritt her, og som vanlig fra Bowie er dette helt annerledes enn det han har gjort tidligere, selv om "The man who sold the world" også var rocka, men da med et helt annet lydbilde.

Lydbildet er nøkkelordet her, det er rått og deilig med masse soloer, og plata har skarpere lyd enn tidligere produksjoner. Gitarist Mick Ronson skal ha mye av æren for det, men også en pianist ved navn Mike Garson. Hør på hans svært lange jazzete pianosolo på tittelkuttet. I tillegg brukes fløyte og sax med hell på deler av plata. Selv om det rocker og river så har det blitt plass både til soul, blues, jazz, opera, music hall, pop og glamrock-elementer her. Det er i det hele tatt en ordentlig fet plate som jeg ikke har blitt lei selv om jeg spilt den om og om igjen siden jeg var en liten dritunge, noe jeg forøvrig er fremdeles. Nå har jeg kjøpt skiva igjen, på nytt på vinyl, i en såkalt 180 grams digitalt remastret vinylutgave som ikke bare må høres, men også ses. Her det ikke spart på noe, det flommer over av info og grafikk og det er selvfølgelig en utbrettsutgave med et stort bilde av Bowie brettet ut over to sider.

Tekstene hans er ofte totalt uforståelige. Hør på dette avsnittet av "Time":

-"Time- In quaaludes and red wine- demanding Billy Dodds-and other friends of mine- take your time...og videre...the sniper in the brain, regurgitating drain- incestuous and vain, and many other last names"-

Javisst, når man prøver å tyde tekstene hans så kan man forstå at Bowie hadde et stoffproblem gjennom store deler av sin karriere. Likevel er det ikke så viktig hva tekstene handler så lenge dette rocker og ruller så hemningsløst. Men du kan likevel sette deg ned med en god kopp kaffe å late som du tenker høyt og tydelig mens Bowie lirer av seg sine snurrige tekstlinjer.

Alle låtene her er forøvrig skrevet av Bowie, minus "Let's spend the night together", som er skrevet av Stones-duoen Jagger/Richards. Bowies tolkning er fremragende, han gjør den i en svært rocka og litt småpsykedelisk versjon som egentlig er et helt nytt verk da den ligner lite på originalen. Refrenget er bankers ved festlige anledninger og det gynger og svinger som en løpsk berg og dalbane. Bowie er som på resten av plata i kanonform, og det er lite poeng i å finne favorittlåter for alle er superbe. Hvis du er i litt bluesy stemning vil nok "The Jean Genie" passe bra, vil du høre soul kan du sette på "Lady grinning soul", vil du høre pop kan du spille "The Prettiest star". Alt er like vidunderlig, Bowie var mesteren på 70-tallet.

Jeg tror nok dette er David Bowies beste album, noe som er en helt subjektiv vurdering selvsagt, og jeg er nok enda mer sikker nå som jeg har fått skiva i en strøken original vinylutgave. Dette er likevel så annerledes musikk enn det vi får servert på "Heroes", "Ziggy Stardust", "Scary monsters" og "Hunky dory" at det egentlig er å umulig å sammenligne. Det behøves heller ikke, for du skal selvsagt ha alle sammen, da de er klassiske verker i rockhistorien.

Rock Engh Roll 4 mai 2005
David Bowie
Hunky dory
RCA Records
Lp - 1971
 KLASSIKER
 Genre: Britisk Pop - Poprock - Singer/songwriter
Musikere: Bowie, litt gitar, sax, lette pianopartier - Mick Ronson, gitar - Trevor Bolder, bass, trompet - Mick Woodmansey, trommer - Richard Wakeman, piano
Låter: Side A Changes - Oh! You pretty things - Eight line poem - Kooks - Quicksand / Side B Fill your heart - Andy Warhol - Song for Bob Dylan - Queen bitch - The Bewlay Brothers
I Rockeweb: 1971 - 70-tallsrock - Klassikere - Pop

Som en påle i Bowies akustiske periode rundt 1970 står albumet "Hunky Dory". Bowie og gitarist/produsent Mick Ronson har de sentrale rollene på denne nydelige platen. Som vanlig er det Bowies egne låter, og han synger og spiller selv kassegitar og piano. Ronson gjør en glitrende innsats på elgitar. Bass og trommer forvaltes av Trevor Bolder og Mick Woodmansey (Wakeman gjestespiller noe piano). Men det er først og fremst låtene som løfter denne skiva. Klassikeren "Changes" (ch-ch-ch-ch-changees) er i godt selskap her: "Kooks", "Life on Mars", "Fill your heart", "Song for Bob Dylan", "Quicksand", etc, etc. Du finner ikke dødpunkter. Og musikken varierer voldsomt: pop-perler, rockefot, ballader og kabaretmusikk. En produksjon som du må tilbake til Beatles og Dylans høydepunkter fra 60-tallet for å matche.

Kanskje er den ikke den absolutte vorspiel-plata, men spill den gjerne en blank formiddag eller en sen kveldstime hvor du virkelig har tid og lyst til å lytte aktivt. Hør samspillet mellom Bowies mange stemmer og Ronsons nakne fenderlyd. Hør det dødstighte kompet. Hør luften mellom instrumentene! Jeg tror ikke jeg har hørt mer enn en håndfull plater fra rock- og pop-katalogen i de seneste tre tiår som er så komplett.

 Jens Magnus 18 november 2002