Man skulle tro at et band
som kaller seg Boris sikkert var russiske, eller i det minste øst
europeiske, men det stemmer ikke. Boris er fra Japan og består av
Takeshi, Wata og Atsuo. Bandet ble dannet allerede i 1994 og tok navnet
sitt etter en låt fra Melvins skiva Bullhead. Boris er for veteraner og
kultfavoritter å regne i en sjanger mange enkelt og greit velger å kalle
"støyrock". Bandet musikk har blitt betegnet som Doom Metal, Alternative
Metal, Indie Rock, Sludge Doom, og jeg vet ikke hva. Sannheten er den at
de tre japanerne spiller en helsikes støyete og grom for for rock n roll
som går rett hjem hos denne lytteren!
Pink ble sluppet i fjor og er deres sjette, syvende, eller åttende
album, alt etter hva man vil velge å ta med av liveskiver og diverse
oppsummeringer. Dette er flisespikkeri i den store sammenhengen, da Pink
ofte blir trukket frem som bandets aller største bedrift.
Ved første øyekast ser Pink ut som en rosa bombe av et glapopalbum, men
titter du litt nærmere inn i denne lille rosa overdosen som er coveret
på albumet, aner du en eller annen skummel demonskikkelse, og du vet at
dette er av særdeles tyngre kaliber enn den siste plata til Margareth
Berger.
Faktisk er dette noe av det mest støyete, syrete, slemme og tyngste
stykke musikk som noen gang har dukket opp på CD. Vi snakker om et band
som ikke er redd for å utforske musikalske virkemidler så vel som
lytterens tåleevne. Denne plata er så tung, seig og skeiv at det vil ta
deg utallige gjennomlyttinger før herligheten endelig sitter, men da vil
du til gjengjeld være evig takknemlig for at du lot denne japanske
trioen slippe inn i stua di. De er nemlig i stand til å fremmane et vell
av golyd uunnværlig for alle som er glad i rock.
Pink består av 11 spor. Første låt ut er Farewell. En låt som egentlig
ikke er så veldig representativ for resten av albumet. Den glir ut i en
slags drømmeaktig My Bloody Valentine shoegazer syretrip. Eksplosjoner i
form av seige, men kontante, gitarlyder avløser den døsige stemningen
låta frembringer og det hele utvikler seg til å bli ganske så heftig,
men det er ikke før spor 2 og 3 at bandet virkelig viser hvor skapet
skal stå. Soundet og musikken Boris lager har gitt meg assosiasjoner til
alt fra Led Zeppelin, Melvins, Sunn O)), Wolfmother, Khanate, My Bloody
Valentine, etc. Men mest av alt er Boris.. Boris! De er ganske så unike
på tross av å bli sammenliknet med både den ene og den andre.
Assosiasjonen til Sunn O)) og Melvins er derimot den mest umiddelbare.
Nedstemte gitarer og bassgitarer og generellt sett et rimelig neddratt
tempo, skaper en urolig mørk stemning, men Boris kan også frempiske
up-tempo støypartier som fremmaner mørke demonaktige skygger som danser
på veggen bak stereoanlegget ditt. Misforstå meg ei, vi har ikke med et
blackmetal band å gjøre her, men sannheten er at Boris fremstår så mye
farligere og tøffere enn alle de liksminkete mørkemennene her til lands
at det er til å få helt deilig fnatt av.
Når vokaltrakteringen attpåtil minner om tidlig Kurt Cobain (Bleach og
de tidlige punkinspirerte kjellerinnspillingene til Nirvana) og bandet
drar tempoet inn i en apokalyptisk punkdoom, er jeg ikke lenger i tvil;
denne skiva var definitivt en av fjorårets mest spennende.
Som labelkameratene Sunn O)), er Boris kapable til å skremme fanden på
flukt, men Pink står allikevel frem som et meget musikalsk verk som både
er moderne og tidsriktig. Jeg blir skikkelig glad når "veteraner" som
Boris gir ut så virilt og spennende materiale som dette over ti år ut i
karrieren. At bandet attpåtil er høyaktuelle med en splitskive med Sunn
O)) og gir ut plater nærmest hvert år gjør at jeg forventer, og gleder
meg til det som måtte komme fra denne trioen. Dette er et pliktkjøp. En
must-have skive platesamlinga di skriker etter. En førjulsgave, som
paradoksalt nok er så "u-julete" det går an å bli. Denne bør du unne
deg.
Rune Riff 30 november 2006 |
