Bomber
The Last place
on earth
35g
Records
Minialbum
-
2005
 
Rock Engh Roll 8 september
2005 |
Bomber:
Trondheimsband dannet i 1999.
Medlemmer: Erlend B. Havdal, bass, vokal
-
Kai Kristiansen alias Kay Washi, gitar
-
Anders Rosenvinge alias Andy Torpedo, gitar
-
Jan Egil N. Olsen, trommer
-
Lars Støre Gullichsen alias Organ Morgan, keyboards
Genre:
Norsk Hardrock
- Progrock
Webreferanse:
35g Records
Anmeldelse:
Bomber er tilbake med orkans styrke og ruller over oss med sin nådeløse
brautende tungrock! Slik kunne denne omtalen startet, og vel...slik
startet den vel også, men hvem og hva er Bomber?
Bomber ble dannet i 1999 av brødrene Havdal og Olsen, brødre altså, men
med forskjellig etternavn - og fornavn. De dro inn flere folk og ga ut
debutskiva si, "O brave adventurer" i 2001 - til gode kritikker så langt
jeg kan se. Så har vel medlemmene i bandet valfartet hit og dit i det
særdeles gromme rockemiljøet i Norges vikinghovedstad før laget igjen er
på banen med nytt stoff på 35g Records. Medlemmene i bandet er forøvrig
ikke helt trofaste ovenfor Bomber-opplegget, de har altså vært, eller er
medlemmer i andre trondheimsband, som Seid, Hobbits, Tugboat, Tuba City
Art Ensemble, Tremolo Wankers, Motown Torpedoes, Schtöggminator og Fallos
Oralis - du fagre presidentfrue så mange kreative navn.
Bomber spilte tidligere stonerinspirert hardrock, men har forskjøvet
maktbalansen i utrykket sitt slik at det nå dreier seg mer om progressiv
hardrock, med folkeelementer og krydret med mørke og nifse toner
strategisk plassert i lydbildet. I utgangspunktet virker det som om bandet
har funnet sin trylleformel, Øyvin Engan i The Reilly Express har knadd
spakene i Nautilus Studio for Bomber, og lyden er det fint lite å utsette
på, men likevel er det noe som dreper den helt store begeistringen min.
Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener: "Bewildered and cold"
starter tøft med bra riff og og det bygger seg opp til et tungt klimaks,
men så faller låta helt sammen i stedet. Bitene faller på plass i "Keep an eye on them little devils". Det
er som å høre gode gamle Deep Purple igjen. Bomber har skrudd ned tempoet
betraktelig, orgelspillet er feitere enn tranen i velfødd torsk, dette er
70-talls heavy metal med progelementer og det er mørkt og seigt. Litt ut i
låta minner de faktisk ganske mye om gothmetal-bandet Type O Negative, men
Bomber er ikke gotiske, de lefler isteden med norsk folkemystikk og drar
ned tempoet bevisst for å skape en nifs effekt. Sologitar-utbruddet uti
låta er forøvrig helt genialt. Sånt liker jeg.
Den lengste låta på minialbumet heter "Burn for good", igjen er de veldig
70-talls inspirerte. Deler av låta hadde passet rett inn i
Canterbury-scenen, og de har sannelig forandret seg mye med tanke på at de spilte stonermetal tidligere, denne låta kunne sklidd inn på albumet "The Broadsword
and the beast" med Jethro Tull. Bandet har egentlig veldig mange ideer de
vil dele med oss, men jeg føler at de ikke klarer å utfolde seg helt, det
blir noe uforløst over det. Jeg tenker stadig at det var bra, og det var
bra, og venter på det store smellet, som ikke kommer. Introene på alle
låtene er meget pene, men oppfølgingen er så som så.
Så også på låt 4, den siste, også den en lang episk sak som varer i godt
over 6 minutter. Igjen minner det litt om Type O Negative, særlig i
starten. Her blir den smygende majestetiske introen fulgt opp med et tungt
progressivt riff som henger og henger, meget berusende å høre på, men når
vokalen kommer inn er kruttet allerede brukt opp og resten av låta verker
etter å bli avsluttet.
Bomber har masse ideer, de har latt seg inspirere av de beste, de har
suverene introer, orgelspillinga til Organ Morgan er rå, men låtene henger
ikke helt sammen, og de har lagt for lite vekt på låtenes helhet og den
kraften som ligger i en frigjørende salve med gromlyd. |
