Når Frank Black, tidligere Black Francis, fra det nå gjenforente Pixies skal lage soloplate uten The Catholics, og med hjelp av legendariske Nashville studiomusikere som Steve Cropper, Buddy Miller, tar han ikke akkurat tiden til hjelp. Når Black hadde rasket sammen musikerne og leid studio i Nashville, hadde han fem dager på å skrive og spille inn ”Honeycomb”. ”Et rotete hasteverk av en plate?”, tenker du kanskje, men nei, så feil kan man ta.

Allerede i 92 hadde Frank Black begynt å legge planer for denne plata, han fortalte sin produsent John Tiven at han ville gjøre som Bob Dylan hadde gjort med ”Blonde On Blonde”; leie inn en gjeng musikere som aldri har hørt om han, og spille inn et album på et par dager. Så tolv år senere, rett før Pixies gjenforeningen og etter en smertefull skillsmisse finner Black det passende å lage ”Honeycomb”.

Frank Black har kokt i hop et mesterverk av en plate. Med god hjelp fra de erfarne studiomusikerne flyter sangene mykt og velspilt av gårde. ”Selkie Bride” setter plata smakfullt i gang. Lo-fi country-soul der Frank Black synger laidback og smårøft, noe som for øvrig gjennomsyrer hele plata. Frank Black synger med like mye sjel og følelse som han gjorde i Pixies, bare på en annen måte, hvis du venter deg skeive rockelåter med roping og skriking, med tekster som omhandler aliens og vold, finner du det ikke her. Kanskje med unntak av den nydelige balladen ”Atom In My Heart”, der Black på en magisk måte blander kjærlighet og astronomi sammen i en countrylåt.

Tekstmessig hører vi at Frank Black jobber seg gjennom smerten skillsmissen fra hans kone. På ”Strange Goodbye” synger han duett med ekskona, en nydelig følelsessladd låt, der de synger om deres tid sammen som par og melankolien rundt bruddet. ”It’s a pain to be sure we were aiming so high. It’s so strange to saying goodbye”, en virkelig rørende låt.

Frank Black har også med et par coverlåter på albumet. Den litt smårare ”Song Of The Shrimp” som Elvis Presly gjorde i spillefilmen ”Girls, girls, girls” passer Blacks nye country-soul stil perfekt. Frank Black tolker også klassikeren ”Dark End Of The Street” som er skrevet av Dan Penn (som forøving var tekniker og medhjelper på denne plata), med verdighet og stil.

”Honeycomb” er fylt til randen av gode og velspilte låter. Det er flere lag med gitarer som du kan dykke ned i. Særlig på låta ”Honeycomb”, som er en av de beste gitarlåtene jeg noensinne har hørt. Jeg får frysninger hver gang jeg hører gitarene fletter seg sammen og Frank Black begynner å synge, en av mine absolutte favoritter fra albumet.

Det tok et par gjennomlyttinger før denne plata satt seg ordentlig. Det var litt rart å høre Frank Black på denne måten. Men etter at plata satte seg i hodet mitt, innså jeg at jeg hadde en venn for livet. Et nydelig album som jeg virkelig vil anbefale til alle Pixies-fans som ønsker å se en annen side av Frank Black. 

Favorittlåter: Selkie Bride/ I Burn Today/ Honeycomb/ Atom In My Heart/ Strange Goodbye

Simon Vardehaug Nordås 16 mars 2006