Første gang jeg hørte noe fra denne plata satt jeg på jobb i møkkete arbeidsklær og hørte på Roxrevyen på P3. Dama i radioen snakket med wonderboy Øystein Greni om hvor bra bandet gjorde det i Tyskland, og spilte deretter "Heaven and stars above" fra den nye skiva - en låt som forøvrig pirret ørekanalene til undertegnede ekstra fordi Lars Håvard Haugen fra Hellbillies var med på gitar. Jepp, i disse søte, men du fagre mø så glatte og enspora Britney Lopez Aguillera-tider var altså Bigbang ute med sitt fjerde gitaralbum siden 1995, og de har med sin fandenivoldske retro-bluesrock skaffet seg et stort navn i hele Nord-Europa.

Bandets debut, "Waxed", hopper jeg glatt over, men "Electric psalmbook" fra 1999 er en av tidenes 10 beste norske skiver, med låta "Long distance man" som headliner på en fortreffelig plate helt uten svake punkter. Oppfølgeren "Clouds rolling by" hadde groovet, men manglet melodiene som kunne skille plata fra mengden av kvalitetsalbum utgitt i år 2000.
Trioen, som på denne skiva er utvidet med to mann som mer eller mindre fast følge, pluss en drøss andre hjelpere og utrolig nok Sølvguttene med på ett av spora, har vel hatt litt problemer med å følge opp platesuksessen fra sitt andre album, men på våren 2002 var altså "Frontside rock 'n' roll" på plass i platehyllene.

Albumet er en hyllest til den ærlige, jordnære gitarrocken som ble laget på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, av band som Lynyrd Skynyrd, Bad Company, Free, Back Street Crawler, The Allman Brothers, Ten Years After, Cream, Deep Purple (hør orgelsoloen på "Fire and oil") og Steppenwolf, for å ha nevnt noen viktige. BigBang hiver alt det gamle ned i en stor gryte, blander inn litt nymotens greier, og putter til slutt sjela si ned i gryta. Resultatet er ny frisk rock som i sin tur avler nok en generasjon gitarrockband her hjemme. Kloke hoder mener at det tar omtrent 25 år før en stilart på ny blir populær, og slik sett passer BigBang's retrorock perfekt inn i systemet. Bandets bruk av årgangsorgel og piano legger ytterligere press på lytteren for å få vedkommende i hallelujahumør.

Tekstmessig hører bandet til i eliteserien. Tekstene viser at bandet har sterke bindinger til menneskene rundt seg. Kamerater som lever og kamerater som er borte blir omtalt med lidenskap og varme ord, og åpningslåta "One of a kind" er suveren i så måte. Likeså tittellåta som er en hymne til to avdøde venner. BigBang er tilbake igjen med full kraft og beviser at hardt arbeid er det viktigste for å oppnå respekt og berømmelse også innen rocken. Et av landets beste, ja, sannsynligvis et av verdens beste rockeband dette.

Rock Engh Roll 1 mars 2005