Ian Bel
Dubious believer
Uno Record
Company
Cd
-
2006
Kjøp
Rock Engh Roll 27 des. 2006 |
Anmeldelse:
Ian er jo et erketypisk britisk navn mens ordet "Bel" er fransk og betyr
vakker. Er man vakker blir man gjerne litt populær også. Ut i fra det kan
vi kanskje lese at Ian Bel høres ut som en britisk popartist som synger
vakkert. Men Ian Bel er norsk, heter Kristian Abel og kommer fra
Nesoddtangen, og er på høstparten 2006 ute med sitt andre album utgitt på
sin egen label, Uno Record Company. Det første albumet ble utgitt i 2005
og het "Limelight".
Ian Bel var innom klassisk musikk, korsang, sopransynging og gitarspilling
før han ble forført inn i rocken av David Bowie, nærmere bestemt albumet "Hunky
dory", fra 1971. Bowie har nok inspirert Ian Bel slik Bowie også
inspirerte band som Pulp og The Auteurs. Ian Bel har en bra sangstemme,
det skal han ha, og han synger ganske likt Jarvis Cocker i Pulp, med en
liten tøtsch Bryan Ferry blandet inn. Så det er tidvis (bel)issimo å lytte
til, men så var det låtskrivingen da.
Bowie var i startgropa av sin beste periode da han lagde "Hunky dory".
Perioden varte i ca. 10 år og han produserte en håndfull aldeles glimrende
album totalt uten svake låter. På B-sida til albumet "Let's dance" var det
slutt på jevnheten. Etter det har albumene hans vært veldig ujevne, med få
unntak, og det gjelder de aller fleste artister som har strekt seg så
langt de kan etter Bowie, inkludert de fleste britpop-bandene på
90-tallet. Ian Bel er derfor ikke noe nytt fenomen hvis man kjenner
musikkhistorien godt, for det er den samme gamle visa på nytt igjen, og
Bel tilfører absolutt ingenting nytt eller spennende, slik for eks. Blur
gjorde. Vi har også kommet forbi den tida da anonym pop var bra til å være
norsk.
Det finnes fine låter på "Dubious believer", men plata mangler jevnheten,
variasjonen og detaljene man finner i Bowies musikk. Mangelen på innspill
fra andre enn seg selv kan være et av problemene. Ian Bel gjør nesten alt
selv, fra låtskriving til arrangering og spilling. Jeg føler at Ian Bel er
i nærheten av nivået til Ferry og Bowie slik de fremsto etter sine beste
perioder og et godt stykke unna de beste platene til nevnte Pulp og The
Auteurs. Og selv om Bel har en fin stemme så utnytter han ikke potensialet
i den, eller så er han redd for å skrike ut i full hals.
En av låtene her setter jeg gjerne på repeat når som helst. Det gjelder
låta "Life", hvor han har fått med seg Kristine Jacobsen i koret. Kanskje
jeg liker den best fordi det skjer noe annet enn ellers på plata, som er
veldig lik seg sjøl nesten hele veien. En annen fin låt er "Lovesick", men
den ligner så voldsomt på Pulp at det grenser til plagiat. Forøvrig synes
jeg lydbildet er litt pompøst og livløst. Jeg kommer ikke til å spille
denne plata igjen, men gjør det gjerne ved neste utgivelse hvis han tar
vare på sin evne til å lage fine hooks og tar av seg findressen til fordel
for velbrukte arbeidsklær. |
