Medlemmene i The Band hadde spilt sammen i mer enn ti år før de ga ut sin første skive under eget navn. Først var de backingbandet til Ronnie Hawkins, selvsagt under navnet The Hawks, fra slutten av 50-tallet, og deretter til Bob Dylan, men etter hans motorsykkelulykke i 1966 forandret de navn til The Band. På slutten av 60-tallet satset de på sin egen platekarriere - med stort hell.

Deres to første album er uhyggelig sterke og må begge regnes for å være blant 60-tallets aller beste album. "The Band" er deres andre og samtidig deres beste plate. Dette er såkalt "American music", og i det ligger det at de tekstmessig, genremessig og instrumentelt er solid forankra i amerikansk musikktradisjon og historie. Dette er folkrock så godt som noe annet, og The Band er også det bandet fremfor noen som må kalles oppfinnere av jordnær rock. Man kan formelig kjenne lukta av skog, sagflis, tømmerkoier, myr og mose når man hører på skiva.

Melodiene er geniale alle som en, men det som likevel skiller dette bandet mest i fra andre band er den voldsomme mengden instrumenter som brukes, bandmedlemmenes ufattelig sterke spilling, og ikke minst det organiske lydbildet som skapes. Bare hør: Garth Hudson spiller orgel, clavinette, piano, trekkspill, soprano, tenor, bariton sax og slide trompet, Richard Manuel spiller piano, trommer, bariton sax og munnharpe - og synger, Levon Helm spiller mandolin, gitar og trommer - og synger, Rick Danko spiller bass, violin, trombone - og synger sannelig han også; sjefen sjøl, Robbie Robertson, spiller gitar og har lagd de fleste låtene - men synger sjelden, faktisk. I tillegg har co-produsenten vært med og spilt tuba, el-piano og peck horns.

Mine personlige favoritter på denne plata er "The Night they drove old Dixie down", "Up on Cripple Creek", "Rag mama rag" og "Whispering pines"; alle helt vidunderlige låter. Jeg så et TV-program som handlet om tilblivelsen av denne skiva, og gutta slet naturlig nok med noen av partiene på plata. Spesielt var det vanskelig å få vokalen perfekt, noe som ikke er så rart når tre personer med totalt forskjellig stemme skal synge samme låt i forskjellig toneleie. The Band klarte dessverre aldri å følge opp denne skiva i studiosammenheng. Live var de derimot blant de største, og de ga ut to liveskiver som viser bandets udiskutable kvaliteter, nemlig "Rock of ages" fra 1972 og avskjedsskiva "The Last waltz" fra 1978. 
"The Band" er pensum for alle som vil finne røttene.

Rock Engh Roll 27 juni 2004