Dette er en av de store glødende rubinene innenfor genren singer/songwriter. Damon Gough er Badly Drawn Boys egentlige navn. Denne "Qiuet is the new loud"-farsotten som herjet rundt årtusenskiftet har selvsagt sine eksentrikere. Singer/songwriter er In igjen, og blant mange likelydende personer i klassen skiller Gough seg merkbart ut.

Plata inneholder hele 18 låter, og låt nummer 14 er platas største rubin, den ufattelig fengende "Pissing in the wind" (nemlig). Den Nick Drake-artige "Stone on the water" er også en superb låt. Ellers finnes det en god del andre fine låter ogå, men det er jo ikke uvanlig innen denne stilarten. Det som skiller ut Badly Drawn Boy som noe spektakulært er hans mange pussige sidesprang, blant annet med diverse blåseinstrumenter, og noe som helt klart kan defineres som eksperimentell rock.

Ta for eksempel den litt fjerne sologitaren i "Camping next to water", eller orgelet i "Another pearl", som i begge tilfellene er ganske uvanlig arrangert. På "Once in a block" prøver han seg til og med på litt oppjazza elektronika. På "This song" høres han ut som Simon & Garfunkel, mens "Bewilderbeast" høres ut som en B-side på en singel utgitt av et totalt ukjent psykedelisk folkrockband fra Wales på 60-tallet.

Han er altså litt psykedelisk av seg, og dessuten kolossalt påvirket av britisk folkrock. Deler av plata kan trygt kalles folkemusikk, og man tenker litt på gode gamle Steeleye Span, Jethro Tull, Fairport Convention, Gerry Rafferty med flere. Alt er ikke like bra, men plata vokser mens du spiller den, og mens du hører på lyd kan du myse gjennom et teksthefte med mange ekstremt spesielle tekster - ja, mannen er jo en sann poet i beste britisk tradisjon - og et nydelig plateomslag med flotte farger, og med mange detaljer både hva angår informasjon og fotografier.

Hadde han kuttet ut noe av grumset på plata og redusert spilletida fra godt over timen til ca. 40 minutter ville den vært i nærheten av en klassiker nå.

Rock Engh Roll 23 juni 2004