Backstreet Girls er et misvisende navn for denne gjengen, de er jo menn alle som en, men første halvdel av bandnavnet rimer godt med musikken de speller, for at de trives i bakgatene er lett å høre. Oslobandet er det råeste og tøffeste som har stått på en scene i dette landet, og de holder forsyne meg på fremdeles, med akkurat samme greia som de startet opp med midt på 80-tallet. Hver gang brygget til brødrene Baarli, Kristensen og Müller i Backstreet Girls dundrer ut av høyttalerne med sin helstøpte, tidløse, kontante boogiedrevne hardrock dukker smaken av øl, spy, fyllenerver og festlige lag opp i bakhuet og alle sanser forteller meg at livet er best hvis man drukner det i damer, halvlitere og rock på full guffe i en hage mens man gleder seg til et nachspiel etter turen på byen. "Bakgatejentene" har gitt ut mange solide skiver, men ingen av dem har vært så stinn av klassiske rockelåter som nettopp "Boogie till you puke" fra 1988, deres andre album.

Norsk rock ville ikke vært det samme uten denne gærne gjengen, og sammen med andre 80-talls-band som De Lillos, Dum Dum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og The Aller Værste skapte de rockehistorie som for alltid vil være etset inn i skallene til alle som vet å sette pris på god, jordnær rock. "Genier kommer og går, men magien er borte" synger De Lillos på en låt. Joda, de har nok rett i det, men så lenge vi får tak i platene så er det ikke så ille likevel. Mitt eksemplar av "Boogie till you puke" er like sliten som de gutta jeg så på Rjukan Rockfestival i 2001, og vinylpressinga har jeg slitt ut i forrige århundre. Men av disse kanonsterke bandene som dukket opp på 80-tallet her hjemme er det Backstreet Girls som har foredlet den klassiske rocken best, de blåste gørra ut av ørene dine med en eksplosiv nitroglyserinpakke som lignet en uhyggelig fresk partygryte influert av Chuck Berry, Rose Tattoo, Ac/Dc, Georgia Satellites, The Rolling Stones og Ramones. Men Backstreet Girls var norske og selv om de spelte dønn ærlig, råtten, bærekraftig og upolert rock 'n' roll så presenterte de noe nytt for rockefolket - som kastet seg over dem som glupske villdyr.

Backstreet Girls solgte 15.000 eksemplarer av "Boogie till you puke" og albumet ble kåret til bandets beste av fansen i 2003. Albumet viser godt hvorfor bandet har blitt så populært. For i tillegg til det massive rockeøset gutta produserer lager de låter som sitter umiddelbart, og som sitter like godt etter 20 år med intens lytting. Hvis man skraper vekk fresende gitarrunking, bassdriv og trommebeat hører man i bunn og grunn melodier som er enkle og lettfordøyelige, med allsangrefreng man ikke klarer å glemme og som er bra for potensen, og i tillegg blir du rett og slett lykkelig, kåt, glad og lysten på party all night long. Denne resepten har virka fra bandets fødsel i 1984 og den virker fremdeles for Backstreet Girls, selv om de ikke har gitt ut en like bra skive som denne på veldig lenge. Likevel, hvis de dukker opp på en scene nær deg vil du fremdeles kjenne den ølstinkende ånden krype mot deg mens svette mannfolk gir jernet til du renner utover gulvet og blir tråkka på av jentunger i trange skjørt som svimeslåtte av glede betrakter gærningene som banker vettet ut av den oppløste rævva di.

Sannheten ødelegger enhver god diskusjon, og derfor gir ikke en diskusjon om hvor bra denne plata er gode odds for den som ikke mener den er århundrets rockeskive i Norge. Sannheten er nemlig at "Boogie till you puke" strutter av rockemuskler og du får den servert på et ølfat som strekker seg over en hel plate. Du kan lett dra på deg blå merker i trynet hvis du påstår for en "bakgatejentefan" at du ikke liker låter som "Walking downtown", "Hangover in Hamburg" og "Bondage boogie". Og dette bandet blir digga like mye av dresskledde fjortissjenter som 50-åringer med ølmage og parykk. Hva hadde vel Turboneger og Gluecifer vært uten Backstreet Girls? Party!!!!!!

Rock Engh Roll 11 november 2005