Rockeweb
 Artikler
   
   
   
AUSSIEROCK - Om Australsk 80-tallsrock
Av Bjarne Johansen



-INTRO-

På tidlig 80-tall skjedde det en musikalsk revolusjon i Australia. Kontinentet fløt nesten over av utmerkede band, små plateselskaper, fanziner, spillesteder og en generell velvilje ovenfor lokale artister.

I løpet av perioden 81-89 ble det lansert en voldsom mengde kvalitetsmusikk, dessverre uten at verden fikk det med seg.

Dette er et ydmykt forsøk på en liten oppsummering av denne tiden ved hjelp av egen samling, fanziner, kontakt med involverte, kataloger, og til en viss grad, hukommelsen.

Jeg gjør oppmerksom på at labler som Hot, Mushroom, rooArt og Big Time er utelatt. Primært fordi disse hadde fordelen av et internasjonalt distribusjonsnett, og således neppe kunne karakteriseres som undergrunn.

Dette medfører at vesentlige band som Sunnyboys, Triffids, Hoodoo Gurus og Celibate Rifles vil bli behandlet i en egen liten bolk på slutten.

Da jeg begynte å jobbe med dette skjønte jeg vel ikke helt hva jeg hadde begitt meg ut på. Det er mye stoff å ta av, og dette medførte en del knallharde prioriteringer.

Jeg vurderte å ta med komplette diskografier, men oppdaga fort at det ville bli henimot umulig (lisensutgivelser, flexi'er, samlinger etc.)

Bestemte meg derfor for å la subjektiviteten råde, samt å bestrebe meg på korrekthet i forhold til fakta.

Derfor ble det sånn!



OPPLEGG OG REGI

- INTRO
- KILDER OG BISTAND
- PÅVIRKNING: 60 OG 70-TALL
- HVORFOR OG HVORDAN
- SYDNEY
- MELBOURNE
- ADELAIDE
- PERTH
- VESENTLIGE BAND PÅ ANDRE LABLER
- SAMLINGER OG FANZINER
- HVOR FÅ TAK I DETTE I 2001
- OUTTRO

KILDER OG BISTAND

ANN KRISTIN HAUGNES: Kollega og venn, og en racer på tastaturet. Jeg kladda, og hun skrev dette inn. Uten henne ville jeg ikke vært ferdig før nærmere påske.

TORE RØSBJØRGEN: God venn siden 1974, og min musikalske mentor. Takk for all hjelp med redigering og scanning av billedstoff. Besøk hans utmerkede musikkside på adressen:
http://web.archive.org/web/20040519184137/http://roesbjoe.home.online.no/

- B-side: Australsk magasin
- Bucketfull of Brains: Engelsk magasin
- Noise For Heroes: Amerikansk magasin
- Party Fears: Australsk magasin
- The Bob: Amerikansk magasin
- Sound Affects: Svensk magasin
- Egen platesamling: Ca. 400 Aussie-plater
- Harry Butler: Faktafrik i Adelaide
- Au Go Go on-line: Velvillige svar på forespørsler
- Matty: God-medlem, og Au Go Go-ansatt

60 OG 70-TALL
Det var ikke før i 1967 at verden forøvrig oppdaga at Australia var noe mer enn kenguruer, trakassert urbefolkning og Cousteau's filmer fra det store barriererevet.

"Friday On My Mind" med umerkede Easybeats ble dette året en worldwide hit. Bandet ble leda av parhestene George Young (brorsan til Angus i AC/DC) og Harry Wanda, og var tidsriktig nok, svært Kinks og Beatles-inspirert. Herrene Young og Wanda oppnådde også en viss suksess på sent 70-tall med den småsnurrige pop-combo'n Flash & The Pan, men det er en annen historie.

Så fulgte noen hvileår hva internasjonal oppmerksomhet angår. Ingen australske artister slo internasjonalt, hvis vi ser bort fra Olivia Newton John (hvilket vi gjør), og kontinentet var aldri i de musikkinteressertes søkelys. Joda, man kjenner til AC/DC, Rose Tattoo og Cold Chisel, men de faller litt utenom det som skal behandles her, selv om de utvilsomt er viktige for det som skulle komme.

Imidlertid, langt viktigere for 80-tallet, var det at amerikaneren Deniz Tek, fra Ann Arbor, Michigan, kom til Sydney i 1974.

Bevæpna med gitar, og ei platesamling hvor Stooges, MC 5 og Blue Oyster Cult sto aller fremst, ville han spille i band.

Joda, band ble starta, og legendariske Radio Birdman så dagens lys. Med seg på vokal fikk han villmannen Rob Younger, som senere skulle bli en særdeles markant skikkelse i australsk musikkliv på siden av det etablerte.

Bandet eksisterte i 4 turbulente år, fra -74 til -78, og ga ut 2 LP'er. Musikalsk låter de som en mix av Stooges, MC 5 og datidens prog-rock med en touch av blues. Bandet leverte mange desperate live-opptredener som har gått over i australsk rock-folklore. Opptredener som ofte ble tapet, og som senere dukket opp som bootlegs av varierende kvalitet.

Hele bandets offisielle karriere er oppsummert på den utmerkede vinyl-boksen "Under The Ashes" fra 1987, som inneholder 3 LP'er, 3 12-tommere, en singel, en plakat og et brev fra Tek.

Bandet ble oppløst under en turné i England i 1978, da de indre stridigheter helt tok overhånd.

Radio Birdman's innflytelse på australsk rock på 80-tallet er enorm, og kan ikke vurderes høy nok. Ikke minst fordi, spesielt Younger, fortsatte i miljøet som både aktiv musiker og demonprodusent.

The Saints anno 1978

Et annet helt obligatorisk 70-talls band er Saints. Denne Brisbane-kvartetten var, likt Birdman, fra første stund herjet av intern dissens. Vokalist Chris Bailey og gitarmaestro Ed Kuepper var begge sterke personligheter som trakk i hver sin retning. Denne brytningen avlet stor musikk, og Saints' tre 70-talls plater er alle helt fenomenale.

Debuten "I'm Stranded" fra 1977 er relativt primal, og minst like bra som noe fra Europa og USA.

I 1978 kom de med to plater, begge helt essensielle. "Eternally Yours" er et slags kompromiss der Kuepper's trang til å inkorporere blåsere får litt plass. Plata er et mesterverk der vekslinga mellom rett-på pønk og mer kompleks musikk er helt perfekt.

Senere samme år kom "Prehistoric Sounds" hvor bandets sound hadde utvikla seg ytterligere. Helt borte var pønkens tre-greps tyranni til fordel for en mer kompleks låt-struktur hvor blåsere hadde fått stor plass. Kuepper's ønske var at Saints skulle fortsette mot det å blande stilarter, mens Bailey ville rendyrke det umiddelbare.

Dermed ble denne plata den siste med det originale og beste Saints. Bailey beholdt navnet Saints, og fortsatte å gi ut plater, av varierende kvalitet, fram til 1998.

Kuepper, på sin side, starta blues, jazz, rock-ensemblet Laughing Clowns, fortsatte med halvakustiske Today Wonder, og ga i tillegg ut plater under eget navn. Alt holder høy kvalitet, og forteller at Kuepper nok var den viktigste faktoren i Saints.

Radio Birdman og Saints er definitivt de to viktigste bandene for det som skjedde i Australia på 80-tallet.

Akkurat det, er det ingen dissens om!

HVORFOR OG HVORDAN

Etter en rolig start på decenniet begynte det å skje ting i 81/82.

Ifølge fanzinerredaktør og levende leksikon, Harry Butler i Adelaide, var følgende faktorer helt avgjørende for revolusjonen som fant sted:
1 Puber og småklubber åpnet scener for uetablerte og lokale artister.
2 Pressen var positivt interessert.
3 Det ble startet massevis av små plateselskap, gjerne enmannsforetak.
4 Toleransen i miljøet var stor.
5 Alle involverte hjalp hverandre, og tenkte kollektivt.

Summen av alle disse perfekt synkroniserte plussene var en lokal scene som eksploderte så vel som kvantitativt som kvalitativt.

Artistene fikk spille ute, de fikk gi ut plater, og de fikk presse.

Aller viktigst var nok etableringa av en mengde små-labler, starta av idealistiske fans hvis primære målsetting var å la banda få gi ut plate.

Disse små-lablene var alfa og omega, og man skal her presentere de vesentligste. Fra øst mot vest!

Vi starter derfor i Sydney.

SYDNEY

Byen er, og har alltid vært, den mest komplekse storbyen i Australia.

Utvilsomt den mest amerikaniserte, men også svært preget av stor innvandring fra Asia. En by stappfull av kulturelle kræsj, og en oase for kreativt tenkende mennesker.

Da er det ikke tilfeldig at det nettopp i Sydney blomstra frem en bred og variert musikkscene, og flere interessante labler.

Ekstra artig var det at de tre kvalitativt beste selskapene hadde vidt forskjellig profil, og at alle tre serverte en rekke "must"-utgivelser.

Jeg skal ta for meg disse tre, og de toneangivende artistene.

Vi snakker her om Citadel, Waterfront og Aberrant. Først ut er Citadel, og vi flytter oss til forstaden Darlinghurst. Året er 1981.

Første utgivelse på Citadel

CITADEL

Der holder John Needham hus. Han er gitarist i Minutemen, et gjennomsnittlig neo-garasjeband. De spilte nye rundt omkring på de forskjellige småklubbene, og hadde en liten og hengiven fanskare.

I -81 fant Minutemen ut at de hadde blitt så bra at de ville gi ut plate. De leide tid i legendariske Trafalgar Studios, og spilte inn to låter kyndig veiledet av Rob Younger.

Resultatet tok Needham med seg rundt til halv-store selskaper som Hot og Mushroom, helt uten suksess.

Dog, Needham var en bestemt herre, og plate skulle det bli. Dermed var den eneste løsninga å gi den ut selv, på egen label.

Needham studerte på den tiden islam, og labelen ble følgelig kaldt CITADEL. Helt alene, og totalt uten erfaring i noe som helst som hadde med label-drift å gjøre. Han trosset alle velmente advarsler fra bl. a. Younger, og gjøv løs.

Minutemen's "Voodoo Slaves" er CIT 001, og veldig langt i fra å være noen klassiker, og er kun interessant som et lite stykke australsk musikkhistorie.

Rob Younger ble etter hvert både nær venn og husprodusent, og dermed var veien til ex-Birdmankonstellsjoner kort. Radio Birdman's popularitet hadde aksellrert etter oppløsninga i 1978, og det var derfor smart at den neste Citadel-utgivelsen var en 7-tommer med New Race, Youngers nye prosjekt. At denne ble fulgt oss med en splitsingel med Radio Birdman og Deniz Tek var heller ikke dumt.

Begge disse singlene kom i 1983, og genererte nok penger til at Citadel kunne fortsette.

Cluet var å selge nok av en utgivelse til å finansiere den neste. Vi snakker her om opplag på max. 1500 eks.

Minuteman ble nedlagt, og Needham konsentrerte all oppmerksomhet om Citadel, og begynte å lete etter band som passet inn i filosofien: Røff, gitarbasert rock'n'roll med basis i 60 og 70 tallet.

Han knytta etter hvert til seg en del band som i ettertid viste seg å være helt essensielle for så vel Citadel som australsk musikkhistorie.

At Needham etter hvert starta underlabelene Green Fez og Blue Mosque, samt flytta til London, er en helt annen historie.

Her skal vi konsentrere oss om tre band fra den tidlige Citadel-perioden, og som til de grader personifiserte sounden Needham var ute etter.

NEW CHRISTS

Rob Youngers andre bandprosjekt etter Radio Birdman. Det første het Other Side, men fikk aldri gitt ut noe selv om ryktene forteller om et fenomenalt live-band.

New Christs ble starta i 1980-81, og debuterte på vinyl med singelen "Face A New God" på bittelille Green Records i 1981. Opplaget var sykt lite, og plata gikk for nærmere 2000 kroner i samlermiljøene utover på 80 og 90-tallet.

Bandet ble så plukka opp av Citadel, og Younger ble, som før nevnt, fast produsent hos Needham.

I 1983 satte Younger sammen en ny utgave av New Christs for å spille en haug supportjobber for Iggy Pop under hans Australia-turné.
Bandet fungerte perfekt, og i 1983 spilte New Christs inn to singler, "Like A Curse" og "Born Out Of Time". Begge to desidert klassikere innenfor hard rock/Detroit-sjangeren. Hvitglødende og knallhardt med et voldsomt trøkk. Typisk Citadel og selvsagt med flotte, solide covere. Citadel coverne var nemlig alltid veldig bra, og det satte vi pris på!

New Christs plagde oss ikke i utide, og det var ikke før vi skrev 1987 at vi fikk nye godbiter fra Younger og Co.

Da kom først singelen "Black Hole", tett fulgt av den doble 7-tommeren "Dropping Like Flies". Nok en gang med ny besetning, og disse 6 låtene markerte ett New Christs i forandring.

Bandet inkorporerer i stor grad elementer både fra blues og jazz, men skaper fremdeles det solide trøkket. At de i tillegg også sneier frydefullt innom surfmusikk gir bare en ekstra dimensjon.

Et artig poeng er at de aller første utgavene av dobbeltsingelen ble trykket med feil grunnfarve på coveret, og gikk ut til salg før feilen ble oppdaga. Noen få eks. ble solgt før opplaget ble trukket inn, og sitter du, som meg, med et eks. med grønn-gult skjær har du gjort det bra!

New Christs ble med disse platene "oppdaget" i Europa, og spesielt i Spania, Italia, Hellas og Frankrike fikk bandet en stor fanskare.

Dette resulterte i lange Europa-turneér til strålende kritikker, og etablerte New Christs som det mest suksessfulle indie-bandet fra Australia på sent 80-tall.

Merkelig nok hadde ikke Younger, og hans forskjellige bandkonstellasjoner, gitt ut noen LP siden starten av 1981.

Imidlertid, i 1989, og temmelig synkront med at ei kollektiv kreativ tørke satte inn hos samtlige indie-labler i Autralia, kom "Distemper".

Plata er fenomenal. Et suggererende, blytungt manifest stappfull av temperert villskap og selvsikker potent musikk!

Intet mindre.

Plata ble New Christs' svansesang som vesentlig band, og krampetrekningen "Woe Betide" som kom i 1995 var sørgelig, selv om New Christs fremdeles var på Citadel.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Like A Curse 7" Citadel -84
Born Out Of Time 7" Citadel -84
Headin' South 7" Citadel -87
Dropping Like Flies DBL 7" Citadel -87
Divine Rites CD-singelsamling Citadel
Distemper LP/CD Citadel -89

LIME SPIDERS
Flisespikkere vil nok påpeke at Lime Spiders kun ga ut to sjutommere på Citadel, hvilket også er helt korrekt. Likevel er det helt riktig å presentere dem som et typisk Citadel-band, da det var her de både var best, og skapte fremtida si.

Spiders kom fra Liverpool, en forstad vest for Sydney. De starta i 1979 (steike som tida går!), og spilte rundt omkring på de lokale klubbene. Med et reportoar bestående av relativt obskure 60-talls garasje-punklåter med frenetiske Mick Blood i spissen, ble Spiders fort populære.

Gjetord gikk, og bandet fikk etter hvert innpass i de noe hippere klubbene sentralt i Sydney.

I 1982 meldte de seg på en "Battle Of The Bands"-konkurranse sammen med 64 andre håpefulle band, der premien var en plateinnspilling finansiert av Green Records.

Lime Spiders vant, og forlangte å få Rob Younger som produsent. Det fikk de, og resultatet ble den TOTALKLASSISKE doble 7-tommeren "25th Hour". Plata er en milepæl innenfor sjangeren garasje-rock, og bare amerikanske Boys From Nowhere har siden vært i nærheten.

Etter turneén spilte de inn "Slave Girl" og "Beyond The Fringe". Verken Hot eller Mushroom ville ha dem, det ville Citadel og Needham!

Plata ble gitt ut på slutten av 1984, og endte opp som Australias mestselgende sjutommer det året.

Neppe en låt for feminister, men nok et glimrende eksempel på garasjerock i toppklasse.

Året etter kom en ny singel, "Out Of Control", som er Spiders' beste øyeblikk, og nok en storselger. Takket være kjempekritikker i så vel Europa som USA kom Virgin på banen, og Lime Spiders befant seg plutslig i en helt annen verden. Kontrakt ble skrevet i 1986, og samme år kom LP'n "The Cave Comes Alive". Flott plate og gode kritikker sendte Lime Spiders ut på turneér i både Europa og USA. USA-turneén ble en liten katastrofe da de ble satt opp som support for det engelske pop-rock bandet Silencers, og majoriteten av konsertgjengen var langt i fra innstilt på en skokk australske primalrockere!

Virgin-karrieren fada for, og LP'n "Volatile" som kom i 1988 er grei nok, men ikke i nærheten av det som hadde vært.

Etter denne gikk det kjapt nedover, og siste-plata på Virgin, "Beethovens Fist" er nærmest absurd dårlig.

Konklusjonen er at Lime Spiders var et enormt band som sultne ferskinger, og det gode liv ødela dem. Dessverre!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

25th Hour DBL 7" Green -82
Slave Girl 7" Citadel -84
Out Of Control 7" Citadel -85
The Cave Comes Alive LP Virgin -86

Dessuten er det verdt å merke seg at den doble 7-tommeren på Green Records, og den første Citadel-singelen, ble gitt ut som en MLP av engelske Hybrid Records i 1985.

TRILOBITES

Et band med en noe annen innfallsvinkel enn de to foregående. Helt klart influert av så vel Saints som Birdman, men også av amerikansk pop og power-pop.

En mix vi tåler!

Bandet hadde sitt utspring fra to high-school band som opererte i samme miljøet på begynnelsen av 80-tallet: The Psychotics og United Underworld (Batman anyone?). I slutten av -83 slutta folk i begge bandene, og restene slo seg sammen som Trilobites, hvor Psychotics-vokalist Mick Dalton umiddelbart tok sjefsrollen.

Første utgivelse var en selvfinansiert og selvutgitt 9-spors kassett kalt "Let's Pump" i 1984. Live, rå og veldig morsom. Ikke minst takket være Dalton's selvironiske verbale introer til noe av låtene: "We're gonna do one of our own songs…. God help us" eller "Ok, we're gonna try to go fast".

Bandets muskel-pop, frontet av Daltons formidable vokal (fyren var faktisk en glimrende vokalist), fikk masse positiv presse, og igjen var Citadel på pletten.

Oppskrifta var som før. Få dem på båsen, og send dem i studio. Debuten kom i 1985 med singelen "Venus In Leather", en straight rocker smekkfull av flotte riff og herlig oooaaa-koring.

Året etter kom deres fineste vinyløyeblikk med singelen "American TV". To knallåter med energisk poprock kledd med politiske tekster.

Den relative populariteten disse platene skapte fikk mektige Big Time på banen, og i 1987 skrev Trilobites kontrakt med lovnad om massiv promotering og LP-utgivelser.

Første utgivelse ble singel nr. 3, "Night Of The Many Deaths". Nok en super plate, men etter denne kokte alt vekk, som vanlig når Big Time var involvert. Trilobites brukte resten av 80-tallet på ei kommersiell ørkenvandring mellom labler som roo-Art, Waterfront og Citadel. Det ble noen plater av det, men bare live-LP'n "Turn It Around" på Waterfront i 1988 er verdt å ha.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:
Venus In Leather 7" Citadel -85
American TV 7" Citadel -86
Night of the many Deaths 7" Bigtime -87
Turn it Around LP Waterfront -88

ANDRE CITADELARTISTER VEL VERDT EN SJEKK:

LOUIS TILLETT: Mørkeblå og duvende jazz-blues-rock med en klassisk skolert pianist med fantastisk sangstemme. Sjekk også ut bandet hans, WET TAXIS.

DIED PRETTY: Psykedelisk neo-garasje midt i mellom Birthday Party på mest lyttbare, og Doors. Hypnotisk og styggvakkert.

MOFFS: Supportere av tidlig Pink Floyd og symfonisk prog. Lange og svevende låter med fantastiske "Another Day In The Sun" kåret til årets låt i Bucketfull of Brains i 1985.

OK, det var Citadel med all sin nostalgia. Neste label ut valgte en annen profil.

Velkommen Aberrant!

ABERRANT

Neste label ut valgte en helt annen musikalsk vinkling.

Aberrant records var hjertebarnet til Bruce Griffits, som kun var 18 år gammel da han i 80-81 starta fanzina "Trousers in action", primært fordi han ville dekke en del artister av den "smale"sorten i sitt eget nærområde.

Entusiastisk uti det ekstreme klarte denne unggutten også å legge ved 4-spors vinyl-EP'er i noen av "T.I.A"-utgivelsene.

Aberrant, som label, startet i 81-82, med samle-plata "Flowers from the Dustbin", ei plate som på utmerket vis dokumenterer Sydney's punk/eksperimentelle scene på tidlig 80-tall.

Dette var nemlig tanken bak Aberrant. Bruce ville vise fram disse artistene, og dokumentere dem på vinyl. Etter hvert fulgte to samlinger til, "Not so humdrum" og Why march when you can riot".

Da Griffits drev denne labelen helt alene var det ikke mengder med vinyl som ble sluppet. Få, men helt essensielle band, i relativt små opplag. Mellom 750 og 1500 eks. av hver plate, ofte med håndtrykte covere. Dette betydde at platene fort forsvant, og de etter hvert ble samleobjekter de luxe.

Undertegnede kontaktet Bruce Griffits på slutten av 80-tallet, og fikk umiddelbart tilsendt 3 LP'er som hadde vært ute av salg siden midt på 80-tallet. Dessuten la han ved en tegneserie han selv hadde laget som bandet Happy Hate Me Nots.

På alle vis en artig og dedikert fyr, som etter hvert fikk frem et par band som gjorde en viss furore også utenfor Australia.

fEEDTIME

Joda, det er riktig. feedtime skrev navnet sitt med liten f.

Spiller en feedtime-platene i dag, er det morsomt å legge merke til hvor mye et band som Morphine ligner.

feedtime var imidlertid mye mer "truende". En trio, som holdt sammen fra 1979, men som ikke fant noe hjem før Aberrant ble starta, og brukte åra på å perfeksjonere en "sound" total unik. Bass, trommer og gitar/vokal, men blytungt, effektivt og like mye influert av gammel standardblues som av pønk. Låtene er gjennomgående enkelt konstruert, riffsterke, og ofte med en slidebass fremst i lydbildet.

Debuterte på plate gjorde de i -85 på samlinga "Why March When You Can Riot", og ble umiddelbart lagt merke til.

Like etter ga de ut ei plate selv, kalt "feedtime" på sin egen label "feedtime", ei plate som i
-86 ble gjenutgitt av Aberrant.

Denne er, grunnet lite kapital, ikke særlig godt produsert, og slett ikke av den nødvendige sorten for dem som vil sjekke ut bandet.

I -87, derimot, kom "Shovel", som høres ut som det den heter. Tittelkuttet havner garantert inne på min liste over de 10 beste låtene noensinne, og hele plata en knallhard orgie i riffsterk berserkeri. Godt produsert, og bandet begynte etter hvert å vekke oppsikt både i USA og Europa.

Spesielt hos noise-labelen "Amphetamine Reptile" i Minneapolis som fikk lisensen "over there", men også hos Euro-labler som hollandske "Mega-Disc" og britiske "Rough Trade" som ga ut plata i Europa.

Dette genererte jo en del penger, som sporenstreks ble investert i LP'n "Cooper-S", ei plate med cover-låter av artister feedtime sa seg inspirert av. Som f. eks. Stones, Beach Boys, Slade, X, Hazelwood & Sinatra, Ramones, Animals, Blind Willie Johnson & Stooges.

Totalt vridde versjoner, og en salgsmessig suksess! Etter denne var vel feedtime's "mission" bortimot slutt, og 1989's LP "Suction" var, til feedtime å være, ikke helt på høyden.

feedtime var, i sine glansdager, et helt eksepsjonelt band, og alle med litt interesse for musikk utenfor allfarvei bør få tak i minimum "Shovel".

Vokalist og gitarist Rick sier om bandet i et intervju i 1988…. "feedtime understands itself, we're not pushing a hype, we're not pushing a style, we're not pushing glamour, and we're not pushing star shit"!

På toppen av det hele var de fans av tidlig Rose Tattoo!!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Shovel LP Aberrant -87
Cooper-S LP Aberrant -88

TOYS WENT BERSERK

Et totalt annerledes Aberrant-band, hvis soleklare inspirasjon er britisk post-pønk og tidlig 80-talls New Wave.

Spesielt trekker bandet store veksler på sounden og stukturen til Siouxie & the Banshees, men også glimrende Maganzine kan anes i rillene. Forskjellen ligger i at Toys gjennomgående er litt hardere, men alle Banshees-fans vil sukke henført til Toys Went Berserk.

Bandet ga ut en hel haug flotte 7-tommere mot slutten av 80-tallet, som kolliderte radikalt med det som ellers var gangbar vare på Aberrant. Fjernt fra pønk/hardcore/experimentelt var Toys snarere riff-frie små-arty, og lagde låter som måtte lyttes til over tid for å få feste seg. Alle disse singlene er "must"

I tillegg ga bandet ut den doble 12" "Pieces" i 1986, og den svært flotte LP'n "The Smiler With A Knife" i 1988.

Toys Went Berserk nådde aldri dit feedtime gjorde internasjonalt, men var uansett et glimrende band for alle som på et eller annet vis savnet britisk post-pønk.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Don't Run Away / Guns At My Head 7" Aberrant -86
Pieces DBL 12" Aberrant -87
Forever And A Day / Something Better 7" Aberrant -88
The Smiler With A Knife LP Aberrant -89

WATERFRONT RECORDS

Der Citadel kjørte på gitarbasert garasje, Detroit og psych-pop, Aberrant på eksperimentell pønk og hardcore/noise, var WATERFRONT labelen som fra dag 1 ga ut musikk i de aller fleste sjangere og retninger.

Som sådan var Waterfront vesentlig for artister som ramla mellom musikalske stoler.

Starte i 1982 av Steve Stavrakis, som på den tida jobbet hos Phantom Records, et rimelig svært lokalt selskap som av den grunn fikk tilsendt mengder av kassetter fra håpefulle artister.

Unge Stavrakis syntes mye av dette som ble avvist var bra, og hoppet derfor av og starta Waterfront.

Etter hvert fikk Stavrakis med seg Frank Vilante og Chris Dunn. Takket være sin åpenhet knyttet Waterfront til seg en sverm med nye band, og fikk utover på 80-tallet en svært så innholdsrik katalog.

Labelen dreide etter hvert mot power-pop, skatemetall, og speed-pop, med en og annen pre-grønsj combo, -og skrev på slutten av 80-tallet en lisensavtale med sub-pop. Slett ikke dumt, da salget til f. eks. Nirvana gjorde Waterfront til kanskje den mest suksessfulle indie-labelen i Australia noensinne hva økonomisk suksess angår.

Waterfront-historien er morsom lesning, og spesielt 3 band har stor betydning for suksessen. Typisk nok snakker vi her om band med vidt forskjellig utgangspunkt, og vidt forskjellig tilnærming

HAPPY HATE ME NOTS

Dette her blir subjektivt så det holder, men for meg er Happy Hate Me Nots det beste kraft-pop bandet noensinne.

Bandet starter sin historie som Positive Hatred, og ga under dette navnet ut ei plate på Aberrant i 1982.

I -84 tok de navnet H.H.M.N, og spilte inn to låter til samlinga "Not So Humdrum" på Aberrant.

Tidlig i -85 fikk de kontrakt med Waterfront, og ga ut en 3-spors singel, som egentlig ikke er noe spesielt. Flatt produsert, og det sparker liksom ikke.

I november samme år kom singel nr. 2. Denne gangen produsert av ex. Birdman Chris Masuak, og "You're an angel/What did they say" mer enn hinter om hva som skal komme. Singelen solgte bra, og bandet stilet mot et noe mer ambisiøst prosjekt. Waterfront så potensialet, og stjerneprodusent Alan Thorne ble hentet inn, sammen med piano-maestro Louis Tillett fra Wet Taxis.

Resultatet, mini-LP'n "Scrap", kom i -87, og er noe av det aller beste som kom fra Australia på 80-tallet. Krystallklar produksjon, energisk power-pop med blåsere, og låter som er både oppfinnsomme og vakre. Velsignet med et flott cover er denne plata ei av 80-tallets beste uansett sjanger og nasjonalitet.

Under samme session spilte de også inn singelen "Salt, Sour & Brighton / Inside" som er like fantastisk. Begge platene solgte som hakka møkk lokalt, og sporet av suksessen gikk bandet rett i studio, denne gang med Rob Younger bak spakene, og lagde LP'n "Out". Nok en gang er resultatet en "tour de force" innenfor begrepet hard-pop! Hyper-melodiøs fort-pop influert av tidlig Jam, og med en groove og tyngde som imponerer.

Bandet ble plukka opp av Rough Trade, og gitt ut på lisens både i USA og Europa. Takket være glimrende anmeldelser i fanziner over hele verden solgte så vel "Out" som "Scrap" svært bra. Og, nei, verken BEAT, Puls eller Nye Takter fikk det med seg. Like lite som de fikk med seg noen av det andre som skjedde "down under". Stakkars alle dem som hadde bare disse som info-kanaler på 80-tallet.

Bandet fortsatte karrieren med en masse turneér både lokalt og i USA og Europa, og ny vinyl kom ikke før på 90-tallet. Det tar vi ikke med her, men bra, det var det !

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

You're An Angel / What Did They Say 7" Waterfront -85
Scrap MLP Waterfront -87
Salt, Sour & Brighton / Inside 7" Waterfront -87
Out LP Waterfront -88

Dessuten er Happy Hate Me Nots det eneste bandet noensinne som inspirerte til en tegneserie. Mens bandet var på Waterfront tegnet Bruce Griffiths, Aberrant, en lang serie om bandets utvikling. Fryktelig morsom, og så vidt bra tegnet og fortalt at den glatt ville ha forsvart en plass i Fidus!

EASTERN DARK

En trio som tragisk nok aldri fikk muligheten til å fullende potensialet sitt, da de var innblandet i en fryktelig bilulykke i 1986. Der omkom vokalist, gitarist og låtsmed James Darroch, mens både trommis Geoff Milne og bassist Bill Gibson ble sykehuspasienter i lang tid.

Darroch, som bare ble 24 år, var en av Sydney-rockens store allerede da, og Eastern Dark var spådd ei stor framtid. Magasiner i både USA og Europa hadde allerede hatt lysende omtaler av gjengen, og Eastern Dark sto faktisk foran ei internasjonal lansering.

De ga ut sin første sju-tommer året før, og "Julie Is A Junkie / Johnnye And Dee Dee" er akkurat det som det tyder på. En hyllest til Ramones, men med langt røffere gitarspill enn det Ramones noen gang hadde. Barskt, tett og svær melodiøst.

Imidlertid, det var noe med Eastern Dark som sa at de var mer enn et hyllest-band., og det fikk vi til fulle bekreftet på MLP'n "Long Live The New Flesh" som kom ut like før Darroch omkom. Nok en gang finner vi Younger i produsentstolen, og plata har en vegg av lyd, og låten "Walking" har et av de beste riffene noensinne festet til vinyl. 5 spor i den absolutte toppklassen, med "Walking" som en klar utfordrer til enhver best of 80's-kassett!

I 1989 ga Waterfront ut en dobbel-LP med out-takes, gamle studioinnspillinger, og live-låter med Eastern Dark. Plata heter "Girls On The Beach (With Cars)", og er vel verdt å skaffe seg. Primært en hyllest til bandet, og plata er da også Waterfronts utgivelse nummer 100. På baksiden av plate-coveret er det et lite bilde av Darroch, og rett under står den flotte Waterfrontlogo'n. Vakkert!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

ALT !

HARD ONS

Tegneserie-trio som kom stupende inn i Sydneys musikkscene med singelen "Surfin' On My Face" i 1985. Der skapte de omtrent umiddelbart halloi, og terget på seg det som var politisk korrekte i Australia.

Spesielt hisset de lokale "Ottar"- fraksjonene seg alvorlig opp, og bandet ble stemplet som så vel kvinnefiendtlige som rasister.

Spesielt det siste var festlig, da bandet bestå av en fra Korea, en fra Sri Lanka og en andregenerasjons jugoslav.

Kontrakten med Waterfront ble tegna i -86, og umiddelbart fulgte en singel og en MLP. Musikken var en blanding av US-solskinnspop, speed-pønk og metall light. Tekstlig var det bare dill, om temaer som hvitløksånde, oral-sex og diverse kroppsvæsker. Når så i tillegg coverne var en orgie i "bad-taste" var det kanskje ikke så rart at den moralske majoritet raslet med sablene.

Det var forøvrig den kreative bassisten Ray Ahn som lagde aller coverne for Hard Ons, i tillegg til covere for andre Waterfront'ere, katalogforsider, flyers og lignende.

Støyen rundt bandet ga massiv PR og platene solgte som f….! Dette medførte at platene ble lisensutgitt i både Europa, Asia og USA, og bandet turnerte i hele verden. I -87 kom gutta med sin første LP, subtilt nok kalt "Dickcheese". Her gjør de den tabben å la halve plata bestå av reinspikka trahshmetall uten mål og mening. Resten er sukkersøt fortpop smekkfull av oooaah's og flotte melodier.

For å markere skikkelig lanserte de samme år enda en LP, "Hot For Your Love, Baby". En haug låter fra samlinger, flexi'er og tidligere utgitte ting. Faktisk ei langt bedre plate, hvor den 60-talls inspirerte surf-pop'en dominerer.

Bandet skjønte heldigvis at trash er tøv, og deres siste LP laget på 80-tallet "Love Is A Battlefield Of Wounded Hearts" er bortimot en rein fort-pop-plate.

Gutta holder visstnok på enda, og er nok da i full fart mot å bli speed-pop'ens Rolling Stones. Stort mer tragisk kan det ikke bli.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Surfin' On My Face / Bye Bye Girl / There Was A Time / Excuser 7" Vi-nil -85
All Set To Go / Ferdi's Song 7" Waterfront -87
Smell My Finger MLP Waterfront -87
Hot For Your Love, Baby LP Waterfront -87

Dermed er vi ferdig med Sydney, og tar turen videre østover langs kysten.

MELBOURNE

Den, på kulturelt vis, mest britisk-influerte av de australske storbyene på 80-tallet.

Full av kunstskolestudenter, som nok var mer opptatt av britisk new-wave enn amerikansk råskap.

Birthday Party (Boys Next Door),var forløperne for en rekke mindre Melbourne-band i noenlunde samme kategori.

I motsetning til Sydney var det ikke som mange smålabler i Melbourne.

Au Go Go var den klart ledende, og bak denne var det bare Mr. Spaceman og Grown Up Wrong som ga ut plater av noen verdi.

Her tar vi med Au Go Go, samt Mr. Spacaman. Vi starter med Au Go Go!

AU GO GO

Starta rundt 82 av entusiastene David Laing og Bruce Milne. Der de forskjellige Sydney-lablene definerte en slags sound for sine utgivelser, var Au Go Go totalt anarkistiske. De var utover 80-tallet den eneste Melbourne-labelen av betydning, og var absolutt dette ansvaret bevisst.

Omtrent alle bandene i Melbourne og omegn som ville spille inn ei plate fikk gi den ut hos David og Bruce.

Resultatet er en formidabel backkatalog, men også en mengde med band av marginal interesse for andre enn komplettister og den nærmeste familie.

Mange av utgivelsene var smalere enn nesebeinet til Michael Jackson, og solgte da også deretter.

Parallelt med denne virksomheten bygde Au Go Go opp en glimrende og meget solid mail-order avdeling. Faktisk den aller beste jeg noensinne har vært kontakt med, og i pakkene lå de stadig små overraskelser jeg ikke hadde bestilt, som T-skjorter, magaziner, buttons etc.

Katalogene var små magaziner i seg selv, med scenerapporter, nyhetsavdeling, liste, anmeldelser og korte intervjuer.

Matty fra GOD jobbet der, og ble min kontakt -og fyren fikk signert plater, sendte bilder og sto i! Flotte mennesker.

Fra Au Go Go vil jeg trekke frem to band, og igjen er det artister med vidt forskjellig innfallsvinkel. Etter min mening sier disse mye om spredningen musikalsk på Au Go Go, samt at begge selvsagt var flotte band.

HAREM SCAREM

Et av den australske 80-tallsscenens mest organiske band. Et seksmannslag som i tillegg til tradisjonell instrumentering inkorporerte munnspill, piano, blåsere og mandolin både live og på plate.

Musikalsk låt de som en symbiose av tradisjonell blues, Creedence og Birthday Party på sitt mest tilgjengelige.

Meget framtredende i lydbildet er Chris Marshall's flotte vibrato-stemme og et pumpende munnspill som på spennede vis gir musikken liv. Holdt opp mot en tung og stødig backbeat flyter bandet ofte ut i improvisasjoner, og hele bandet var utmerkede musikere.

Harem Scarem var et typisk album-band, da ingen av låtene de lagde var typiske singler, men passet best i en helhet.

De debuterte i -84 med MLP'n "Dogman", en flott intro til det som skulle komme. Åpningslåta klokker inn på rundt 3 minutter, mens resten er komposisjoner på mellom 5 og 7 minutter.

Bandet ble ikke noen publikumstreffer, men oppnådde sterke kritikker i publikasjoner som henvendte seg til folk med interesser mot prog, blues og psychedelia.

Etter å ha finslepet sounden kom bandets flotteste øyeblikk i 1986, med LP'n "Pilgrim's Progress". Velprodusert og full av strålende rootsinfluert musikk. Birthday Party påvirkningen var tonet ned, og sounden var åpnere og luftigere. Her turnerer bandet på ypperlig vis en enorm versjon av Stooges' "Open up and bleed", som er platas ypperste spor.

Nok en gang var kritikerne henførte, men Harem Scarem ble heller ikke nå noen salgssuksess. Konklusjonen får bli at Harem Scarem var et band for feinsmeckere, og som valgte en musikalsk sti som førte til at bare et fåtall fikk dem med seg. Dessverre!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Dogman MLP Au Go Go -84
Pilgrim's Progress LP Au Go Go -86

GOD

Der labelkameratene Harem Scarem var en musikalsk utfordring, valgte GOD en noe mer umiddelbar tilnærming til folket.

En kompisgjengen fra 15 til 19 år, som i -87 kom fra det store intet med den glitrende singelen "My Pal". Plata, og låten, er faktisk en av de klassiske fra 80-talls australrock!

Vi snakker her om en gjeng i senpuberteten som i første forsøk treffer innertier'n. "My Pal" er knappe tre minutter med teen-angst som treffer deg midt i hjertet. Høyoktan melankoli med en sår og sprukken vokal, og en glitrende melodi på toppen. Vokalisten var på denne innspillinga 15 år, og det høres. Men, Gud så sjarmerende. En singel å dø for, og Au Go Go's mestselgende noensinne.

Faktisk så populær lokalt at den ble lisensiert både i England og USA.

Overraska over suksessen var nok både band og label noe for kjappe med å gi ut nytt materiale, og MLP'n "Rock is hell" fra -88 er fryktelig ujevn. At man i tillegg valgte å gi den ut med fire forskjellige covere (et fra hvert av bandmedlemmene), fortalte nok om et band som overvurderte sin egen betydning. For øvrig er det avbildede coveret laget av min kompis, trommisen Matty.

Plata er slett ikke dårlig, men inneholder en del skikkelige stinkbomber. Når band henfaller til å være morsomme er det vanligvis kveld! Magien fra "My Pal" nås aldri, men en del av låtene er helt greie allsang-pønk affærer. Det blir imidlertid litt for mye "oh yeah" og "allright" ledsaget av riffing, til at denne fenger.

Imidlertid, det skulle bli bedre. I 1989 satsa Au Go Go litt gryn på GOD, og LP'n "For Lovers Only".

Vrøvlet var utelatt, og plata er derfor langt bedre enn "Rock is hell". Mer rett på hardrock og melodipønk, med røffte gitarer og dundrende komp, og absolutt er plate verdt å plukke opp om en skulle dumpe borti den.

GOD's trøbbel var at de med debut-singelen la en standard de aldri klarte å leve opp til. "My Pal" er en av de beste låtene fra 80-talls Australia, og bør kjøpes umiddelbart om du kommer over et eks.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

My Pal / Nunwoman Jackhammer 7" Au Go Go -87
For Lovers Only LP Au Go Go -89

Som tidligere nevnt var Au Go Go nærmest enerådende på indie-fronten i Melbourne.

Selvsagt fantes det andre som Grown Up Wrong, Polyester, Dog Meat og Mr. Spaceman.

Dog, ingen av disse leverte plater av betydning, med et unntak, og dette unntaket er såpass vesentlig for hele 80-tallsscenen at det tvinger seg med.

MR. SPACEMAN RECORDS

Starta i 84/85 av en fyr som bar navnet Brunelli, og ble i første rekke starta for å utgi plater med to band. The Seminal Rats var et Birdman-inspirert rama-lamaorkester som leverte et par greie plater, men som ikke gjorde videre furore. Kommer man over andreplata "Omnipotent" er den verdt å kjøpe, men ikke verdt mye leting.

Mr. Spaceman skapte seg et navn lokalt via utgivelsene til et av de barskeste hard-rock bandene fra Australia noensinne.

Cosmic Psychos het bandet, og ble i et eller annet magazin beskrevet som "ei elv av olje, full av barberblad, som flyter forbi verdens største stempel". Intet mindre.

COSMIC PSYCHOS

Power-trio som kom fra det store intet med MLP'n "Down On The Farm" i 1985. Fresende wah wah, og med et dyrisk presist komp. Temmelig primale i uttrykket og de landet et sted mellom Wire og Neil Young på sitt mest riffdesperate.

En head-bangerfest av dimensjoner som appellerte til så vel Motorhead som pønk-fans.

Og verre skulle det bli! I 1987 debuterte gutta i fullt format med plata "74 Seconds". Tittelen er for øvrig identisk med effektiv flytid da den amerikanske romferga eksploderte, og vittige anmeldere sa da også at plata godt kunne ha vært et live-opptak fra denne tragiske hendelsen.

Imidlertid, dette blir utelukkende billige poeng, plata er glimrende. Illsint, frenetisk og veldig melodiøs. Det går ikke fort, men med et sinnssvakt trøkk i leveringa.

Dette er Motorheads onde halvbrødre på ekskursjon i helvete.

Dette solgte, takket være stor crossoverapell, og bandet ble for stort til lille Mr. Spaceman.

De gikk derfor til den halv-store Melbourne-labelen Survival i 1989, og avslutta der 10-året med LP'n "Go the hack". Mer av det samme, med grommere lyd, og derfra var ikke veien lang til lisensavtaler med så vel USA som Europa.

Disse platene er "must" for pønk, metall og noise-supportere!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Down On The Farm MLP Mr. Spaceman -85
Lead Me Astray 7" Mr. Spaceman -87
74 Seconds LP Mr. Spaceman -87
Go The Hack LP Survival -89

ADELAIDE & GREASY POP

En by som ofte figurerer på listene over de vakreste i verden. Også kalt "City of churches", av åpenbare årsaker.

Det hadde opp gjennom 70-åra vært slik at håpefulle Adelaide-band hadde dratt til Sydney eller Melbourne da det ikke var noen muligheter lokalt.

Helt i begynnelsen på 80-tallet var det imidlertid et par karer som fant ut at noe måtte gjøres, og starta henholdsvis en lokal fanzine og plateselskap.

Harry Butler starta blekka D.N.A, hvis primære målsetting var mest mulig info uten så mye tanke på innpakningen. Fyren ga ut langt over 100 nummer på 80-tallet, og er den dag i dag kjent som Aussie-rockens kjenner numero uno!

Enda viktigere var Doug Thomas, som i 1980 starta utmerkede Greasy Pop Records.

Thomas hadde siden -78 vært gitarist i forskjellige band, som Dagoes, Assassins m.fl. Siden det helt manglet labler i Adelaide, starte likegodt Thomas sin egen, og den første utgivelsen var en EP med Dagoes i 1980.

Utover på 80-tallet var Thomas assosiert medlem i en rekke band, og både The Spikes og The U.V's ga ut utmerkede plater på Greasy Pop.

Greasy Pop var på mange måte en noe "annerledes" labell. Detroit-rocken og metallinfluensene var fraværende, og labelen satset heller på en sound influert av Paisley Underground og amerikansk psykedelia. Greasy Pop var Adelaide's eneste label på 80-tallet, og sørget via mange kvalitetsutgivelser for å oppnå stor anseelse spesielt i England og Sverige.

Her skal vi ta for oss to av disse bandene, og starter med unntaket som bekrefter regelen.

EXPLODING WHITE MICE

Innimellom dukker det opp band som ser ut som akkurat som musikken de spiller. Mice hadde langt hår, dongeri og skinn, og fremsto ikke akkurat som Gitarkameratene.

Nei da, her gjaldt det å vri opp forsterker'n til 11, tre på de feiteste glisene, og hamre ut strait rock'n'roll. Musikalsk låt de som en svært underholdende mix av Motorhead, Chuck Berry og tidlig Ramones. Innimellom krystet de ut av seg bly-tunge psychedeliske "verker" som glatt kunne ha vært plassert på en Bevis Frond-skive.

Imidlertid, det var som melodiøse riff-sjefer de scora flest poeng hos platekjøperne.

De kom fra intet med MLP'n "In A Nest Of Vipers" i 1986, og ble med denne plata Australias mest-selgende indie-act det året.

Hele -87 ble brukt på turneér, med utsolgte hus overalt, og de fikk bare tid til å lage en 7", "Blaze Of Glory", av undertegnede kåret til årets låt i "Folk og Røvere" i 1988.

1988 ble bandets store år. De gikk i studio med Greasy Pop's faste produsent, Kim Horne, og starta innspillinga av en LP. Ei innspilling som endte i slagsmål, skandaleoppslag og en rekke re-takes. Horne ville være tro mot Greasy Pop-sounden, mens Mice hadde som ambisjon å lage den råeste, høyeste, verste gitar-plata noensinne.

"Brute Force and Ignorance" heter verket, og det er ingen tvil om at Mice vant studiobataljene. Gitarene ligger å vibrerer på feedback-grensa, vokalen har fanden i hælene og plata var i -88 noe av det tøffeste noensinne festet på vinyl. Tittelen sier i grunn det meste!

I kjølevannet, samme år, fulgte to singler fra samme innspilling, "Fear" og "Breakdown Number Ttwo" Begge like umistelig bra som LP'n.

Etter denne 3-årige utblåsinga fada Mice noe, bytta ut litt folk og kom aldri mer opp på nivået de engang hadde.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

In A Nest Of Vipers MLP Greasy Pop -86
Blaze Of Glory 7" Greasy Pop -87
Brute Force And Ignorance LP Greasy Pop -88
Fear 7" Greasy Pop -88
Breakdown Number Two 7" Greasy Pop -88

THE SPIKES

Startet som The Falling Spikes i 1982, og spilte utelukkende cover-låter av band som Velvet Underground og Soft Boys.

Platedebuten i 1983 som The Spikes, med singelen "She's melting", noe bortimot en rip-off av Soft Boys-klassikeren "Give it to The Soft Boys".

I så måte passet de godt inn i den sounden Greasy Pop helst ville formidle. Singelen forsvant uten oppstuss av noen art, men i -84 begynte ting å skje.

Bandet spilte inn MLP'n "6 Sharp Cuts", og det gjorde de på to dager, og alle de 6 låtene på plata er første eller andretagninger. Også her er psychreferansen til stede, og blandet opp med noe mer muskelbruk i gitarspillet. Låtene vakte oppsikt, og bandet ble lisensiert, Big Time i USA og Zinger i Eurupa, uten at den ble en storselger. 8000 kopier ble solgt i USA.

Etter denne relative suksessen flyttet et par av medlemmene til London, og de gjenværende brukte noe tid på å stable et nytt Spikes på bena. Første utgivelse fra "nye" Spikes var EP'n "A Bloody Mess", som var akkurat det. Forventningene til LP'n "Colour In A Black Forrest i -87, var derfor ikke skyhøye.

Overraskelsen var derfor stor da plata skulle vise seg å være et lite mesterverk. Lydbildet var mer organisk og rikere, takket være keybord-spillet til innleide Vic Conrad fra Garden Path. Kan man forestille seg et lydbilde midt i mellom Dream Syndicate's "Out For The Grey" og Iggy Pop's "Lust For Life" skjønner man hvor dette bærer hen.

Koblet opp mot nydelige melodier blir denne plata en av de absolutt obligatoriske fra 1986. Uansett verdensdel.

Etter denne var det mer eller mindre slutt for The Spikes, og etter en lang turne havnet leder Ian List også i London hvor han stablet på beina en ny combo, kalt The UV's, som i -87 ga ut utmerkede "Crayon Jungle" på Zinger. Men, som før, dette er en helt annen historie.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

She's Melting 7" Greasy Pop -83
Six Sharp Cuts MLP Big Time -84
Colour In A Black Forest LP Greasy Pop -86

Dermed er vi ferdige med Adelaide, selv om Greasy Pop-band som Mud Turks From Istanbul (røff psych-pop) og Lizard Train (ren psych) absolutt er verdt opptil flere lytt.

Turen fortsetter nå helt vest på kontinentet, der vi finner den millionbyen i verden som ligger lengst unna andre millionbyer. Ikke verst bare det !

STEMS

Garasje-pop maestro Dom Mariani's første bandprosjekt. Mariani så umiddelbart at Perth neppe var stedet å oppnå verdensherredømme fra, og gjorde noe med det.

Stems starta i 1983, og etter den sedvanlige finslipinga via mengder med konserter lokalt, spilte bandet inn 3 låter i Shelter Studios i Perth. Plana var å gi ut en singel selv, men demo'en havna ad omveier hos Needham på Citadell. Han tente på bandet, og kontrakt ble skrevet.

Singelen "She's A Monster" kom i 1985, og ble kjøpt i hopetall av de samme folka som likte Lime Spiders.

Stems på den tiden var influert av mye av det samme som Spiders (Standells, Chocholate Watch Band, Lyres), og låt ikke så fjern fra dem. Noen lettere i uttrykket, og med et kult Hammondorgel som vesentlig ingrediens.

Senere samme år dro bandet til Sydney og spilte inn nummer to + en MLP. Singelen var mye av det samme som den første, mens MLP'n "Love Will Grow" markerte en ny retning. De rå 60's garasjepønkgitarene var tonet ned til fordel for et mer poppa sound. Fremdeles umiskjennelig garasjeorientert, men blanda opp med et nikk til power-pop. Plata er strålende, og oppnår panegyriske hyllester verden over.

Under samme Sydney-opphold slo Mariani seg sammen med Darryl Mather fra Lime Spiders, Bill Gibson fra Eastern Dark og Christian Houllemare fra Happy Hate Me Not og lagde en singel under navnet Some Loves. Glitrende power-pop!! Singelen heter "It's My Time", og er en klassiker !

Vi skriver nå 1986, og Stems starter innspillinga av sin første (og eneste, dessverre!) LP. Første singelen fra plata "At First Sight" er et sjokk for fansen. Duvende, vakker gitar-pop helt uten kanter. LP'n "At First Sight Violets Are Blue" som kommer i -87 er en mer sammensatt greie. Først og fremst har den et av tidenes flotteste covere, men også flust med låter i absolutt toppklasse. Alt fra streit power-pop, via halv-rå garasjepønkere, til vakre ballader.

Dessverre går Stems i oppløsning kort etter, men Mariani har senere gitt ut flotte plater med Some Loves, og er fremdeles aktiv med pop-trioen DM3, som har 4 glimrende plater ute.

På toppen av det hele er The Replacements favorittbandet hans. Fin fyr, Mariani!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:
She's A Monster 7" Citadel -84
Tears Me In Two 7" Citadel -85
Love Will Grow MLP Citadel -85
At First Sight Violets Are Blue LP Citadel -87
+ alt av Some Loves og DM3

HOODOO GURUS

Startet opp som Gurus i 1979, uten å drive det til noe som helst.

Gikk over til å kalle seg Le Hoodoo Gurus i 1981, og ga under dette navnet ut singelen "Leilani" på Sydneylabelen Phantom i 1981. Var svært heldige, og fikk masse radiospilling med sin iørefallende små-råe gitar-pop. Gutta var smarte nok til å utstyre låten med et formidabelt refreng- og plutselig sto svære Big Time på trappa og viftet med sjekkheftet.

Bandet hadde da masser av god-låter ferdigskrevet, og Big Time var for en gangs skyld smarte nok til å surfe på den generelle velvilje ovenfor egne artister som rådde i Australia på denne tiden. Bandet kvittet seg med Le, og slo i 1983 ettertrykkelig gjennom som Hoodoo Gurus. En trio av glitrende pop-singler fulgte på kort tid, og i 1984 LP-debuterte de med formidable "Stoneage Romeos". Denne plata sørget for at Hoodoo Gurus også slo gjennom internasjonalt, og ei plate som den dag i dag er like frisk og flott som den var for 17 år siden.

Ingen platesamling med selvrespekt mangler denne! Hoodoo Gurus hadde i løpet av to år tatt steget opp i australsk rock's førstedivisjon, og ble belønnet med voldsomt platesalg og opptredener på festivaler verden over.

Året etter slippes nok et par singler, samt LP'n "Mars Needs Guitars", og Hoodoo Gurus er fremdeles like utforskammet friske.

Som en bonus for hard-core fansen slipper Big Time også en singel-pakke med de 6 første 7" med Hoodoo Gurus. Særdeles begrenset opplag, og den dag i dag noe av det kjæreste jeg har på vinyl.

Etter disse platene maktet vel ikke Hoodoo Gurus lenger å bevare den samme friskheten, selv om de utover 80- og 90-tallet leverte en hel rad helt greie plater. Dog, helt nødvendige var nok ingen av dem.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Samtlige plater til og med 1985: 6 singler og 2 LP'er + en singel-box

SCENTISTS / BEAST OF BOURBON / KIM SALMON & THE SURREALISTS.

Siden de aller fleste av Perth-artistene ikke fant noen lokalt som hadde verken interesse eller ressurser til å satse havnet de beste etter hvert i byer som Sydney og Melbourne.

Scientists er i så måte et nøkkelband for mange av de konstellasjonene som på 80-tallet representerte det noe mer eksperimentelle.

Scientists dukker først opp i 1978, og da som et rent pønk-band uten at det resulterer i vinyl av noe slag. I 1979 gir bandet ut en singel "Frantic Romantick", som er særdeles inspirert av Buzzcocks' "Orgasm Addict", og fortsetter i -80 med EP'n "The Scientists", og LP'n med samme navn. Åndelig leder Kim Salmon begynner i denne tida og orientere seg vekk fra standardpønken, og mer i retning Cramps, Stooges og swamp-blues. Altså ikke så fjernt fra hva Nick Cave og co driver med i Melbourne. Au Go Go ser potensialet, og gir Scientists kontrakt.

Dette resulterer i at Scientists mellom 82 og 85 gir ut 2-3 singler, 2 MLP'er og en samle -LP på Au Go Go.

Alle disse platene er must for fans av Cramps, seig blues og noise-fanatikere.

I denne perioden treffer Salmon på Tex Perkins. En bereist herre som bl. a. har spilt sammen med Jeffrey Lee Pierce, og disse to starter hobby-prosjektet Beasts of Bourbon sammen med de andre Scientists-folka, og James Baker fra Perth-gruppa James Baker Experience.

Denne gjengen spiller, nærmest for moro skyld, inn ei plate i 1985. "The Axeman's Jazz" heter den, og er en smått bisarr samling låter om død, psykopater og syk kjærlighet kledd i et musikalsk uttrykk av råtten køntri og treig rockabilly.

Merkelig nok ble plata svært godt tatt i mot, og gitt ut i Europa av britiske Hybrid. Enda snodigere er det at Big Time ga den ut Australia.

Big Time spanderer så vel en video på bandet, og det filmatiske uttrykket som følger låta "Psycho" (original av Jack Kittel) er helt fantastisk. Tex Perkins' smågale fjes i forgrunnen, mens låtenes handlig utspilles i bakgrunnen. "You think I'm psycho, don't you mama"….. Har den, hvis noen er interessert i å se galskap i praksis.

I 1987 slipper lille Karbon Records, oppmuntra av Bourbon-suksessen, LP'n "Weird Love" med Scientists. En oppsummering av bandets ting fra -82 til -86, og et utmerked sted å starte på for de nyskjerrige. Dette til tross, fokusen på Scientists måtte vike til fordel for suksessen med Beast of Bourbon.

Beast of Bourbon utvikla seg mot det noe mer sære, og det var derfor velkomment at den relativt nystarta Sydney-labelen Red Eye/Black Eye henta inn bandet.

Red Eye/Black Eye var kompromissløst antikommers og i tråd med dette leverte Beasts of Bourbon i -88 LP'n "Sour Mash". En blytung swamp-noise orgie på syre. Dårlig syre, til og med. Men, plata var bra den, og fylte mye av tomrommet etter for lengst emigrerte Birthday Party.

Kim Salmon var i det hyperaktive hjørnet dette året, og ga ut plata "Hit me with the surreal feel" med trioen Kim Salmon and the Surrealists. Et band som tok Bourbon-sounden enda et hakk mot det totalt perverse. Seigt, støyende og sært. Også denne på Black Eye.

Med disse utgivelsene skaffet Salmon, Perkins & co seg et trofast publikum, og lille Timberyard Records ga i 1989 ut Scientists-plata "The sweet corn session".

Ei plate egentlig spilt inn i Perth 10 år før, og som viser Scientists som de engang var. Et streit pønk-band.

Dermed var ringen slutta!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

SCIENTISTS:
The Scientists LP Easter -81
Atom Bomb Baby MLP Au Go Go -83
Weird Love LP Karbon
The Sweet Corn Sessions MLP Timberyard -89


BEASTS OF BOURBON:
Axeman's jazz LP Big Time -85
Sour Mash LP Red Eye -88

KIM SALMON & THE SURREALISTS
Hit me with the surreal feel LP Black Eye -88

BAMBOOS
Nok et Perth-band som kom fra intet i 1984, med LP'n "Rarer Than Rocking Horseshit" ! Her var influensene verken garasje-pop, swamp-støy eller annen typisk Perthmusisering.

Nei, Bamboos hadde vendt seg mot USA, og band som Long Ryders og Blood on the Saddle. Lett køntrifluert rock'n'roll, men flere hakk røffere enn sine amerikanske åndsbrødre.

Plata kom ut på Cleopatra Records, og fikk stormende jubel. Helt fortjent, siden den er både underholdende, og med nok trøkk til at rockister får sitt.

Nok en gang kommer Citadel på banen, og bandet skriver kontrakt i 86/87.

Der følger et par flotte singler og MLP'n "Born Killer"

Dessverre er mye av Bamboos' særpreg borte på denne utgivelsen, og bandet framstår mer som et streit pop/rockband.

Etter denne ble det helt stille rundt Bamboos, og man antar at bandet ble oppløst.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Rarer Than Rocking Horseshit LP Cleopatra -84
Virgina 7" Citadel -87
Born Killer LP Citadel -87

TRIFFIDS

Ved siden av Go-Betweens, muligens det mest meritterte Perth-bandet noensinne. De hadde til og med opptil flere solide supportere i Trondheim.

1984 var et godt musikkår i Perth, og Triffids kom ut med to plater dette året. Begge på Hot Records, og begge fantastisk bra. Totalt upåvirket av sjangere og retninger skapte Triffids musikk for sene høstkvelder. Melankolsk, vakker og høyreist rock stappfull av gedigne arrangementer og melodier fra himmelen.

Spesielt den første, "Treless Plain", er helt unik. Her serveres vi en instrumentell mix av gitarer, bass, percussion, hammer, sag, piano, fiolin, orgel, cello, keyboards - ja alt hva et åpent sinn kan begjære.

Spesielt to kutt på denne plata er totalt klassiske, "Red Pony" og "Hell Of A Summer". Spesielt den siste er melankoni-pop alle en gang i livet burde få lov til å høre.

Senere samme år fulgte de opp med MLP'n "Raining Pleasure", som på samme vis penslet ut små komposisjoner snarere enn standard pop/rock.

Sånn kvalitet går bare sjelden upåaktet hen, og bandet fikk stor oppmerksomhet i Europa. Spesielt gjorde de det bra i Englad. Helt naturlig, kanskje, siden det lå en aura av britisk høyland over musikken.

Hot bestemte seg for å satse på Triffids, og sendte dem i 1986 til England, henta inn den kjente amerikanske produsenten Gil Norton, og spilte inn "Born Sandy Devotional".

Denne plata betydde det definitive kommersielle gjennombruddet for Triffids.

Det skal heller ikke glemmes at gjengen samme år spilte inn ei plate langt inne i den australske bushen, "In the pines" som vel må regnes som en kuriositet mer enn noe annet.

"Born Sandy Devotional" er et stykke arbeid som besitter en vidunderlig følelse av helhet. Fra coverbildet av den merkelige strandlandsbyen Mandurah til de siste tonene av avslutningslåten "Tender is the night". Man ser for seg vidstrakte landskap befolket av ensomme sjeler.

Plata solgte masse, og havna på utallige årslister i hele den vestlige verden.

Store Island Records kom på banen, Triffids meldte overgang, og i 1987 så (nesten) like vakre "Calenture" dagens lys. Kritikerne var fremdeles velvillige, mens publikum ikke i like stor grad som sist ville være med på leken.

Dermed sa Island nei takk, og lettere desillusjonerte vendte Triffids hjem til langt mindre kravstore Mushroom Records hvor 1989's "The Black Swan" ble bandets passelig titulerte svanesang. Magien var borte, og bandet ble oppløst like etter.

Sanger og låtskriver David Mc Comb fortsatte karrieren med Black Eyed Susans utover 90-tallet, men forsvant etter hvert fra musikken.

Han døde av en overdose i 1999. Et trist punktum for et enormt talent.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Treeless Pain LP Hot -84
Raining Pleasure MLP Hot -84
Born Sandy Devotional LP Hot -86
Calenture LP Island -87

Dermed var rundreisen i de 4 store byene slutt, og vi går over på mini-portretter av noen band som hver på sitt vis hadde stor innflytelse, men som ikke passer inn i verken label eller scene-presentasjoner.

BOYS NEXT DOOR / BIRTHDAY PARTY

Sent på 70-tallet dukket det i Melbourne opp en gjeng dystre kunstskole studenter som kalte seg Boys Next Door. Ledet av en villmann kalt Nick Cave spilte de en støyende feedbackinfisert avart av postpønk. Bandet ga ut LP'n "Door Door" før de i 1980 skifta navn til Birthday Party

Bandet var ekstremt på alle vis. Inntaket av alkohol og andre substanser var høyt, og tekstene inneholdt bisarre betraktninger omkring religion, død og perversiteter. De ga ut LP'n "Birthday Party" på Missing Link i 1980, og flytta deretter til London.

Der tok de virkelig for seg av storbyens "goder", og levde rimelig hardt.

Fikk likevel platekontrakt, med merkelige Buddah Records, en label med så forskjellige artister som Rory Gallagher, Dolly Parton og Lou Reed.

Der fulgte to plater i rask rekkefølge. Brutale "Prayers on Fire" i 1981 og uryddige "Junkyard" i 1982. Platene er ikke "gode" å lytte på, men er utmerkede tidsbiler på hvor Cave var på denne tida. Forvirret, dopa og ofte på randen av vannvidd. Sånn er platene også!! Bandet flytta etter dette til Berlin, hvor alt gikk i oppløsning.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Prayers On Fire LP Buddha -81
Junkyard LP Buddha -82

CELIBATE RIFLES

Tok navet sitt fordi det var et band som het Sex Pistols.

Bandet var fra dag 1 et knallhardt rockeband med pønkinfluenser utmerket leda av vokalist Damien Lovelock, og en av de beste gitaristene noensinne, Kent Steedman.

Flaks med timinga hadde de også, da de platedebuterte i 1982, akkurat da de forskjellige scene begynte å ta form. Rifles ble fort en av de "store" lokale bandene, og store nok til at Hot Records signa dem i 1982.

Hvis det er sånn at Beach Boys representerer surfmusikken, så representerer Rifles tsunami-musikken. Bandet er en kjemebølge av gitarer og speeda tromming, men likevel stappfull av melodier og hooks.

Førsteplate på Hot, "Sideroxylon" fra 1983 er en hel-klassisk oppvisning i steinhard rock'n'roll, og andreplata fra 1984, "Celibate Rifles", er akkurat det samme.

Begge disse ble utelukkende utgitt lokalt, og det var ikke før i 1985, da britiske What Goes On ga ut samlinga "Quintessentially Yours" at bandet ble oppdaga i Europa av flere enn de spesielt interesserte.

Med på denne plata er EP'n "But Jackques The fish" som bandet ga ut selv i 1981. En EP som jeg så på Plastic Passion i London til den nette sum av 180 pund. Hallo!

Bandet ble etter dette vurdert som et av de viktigste i Australia, og en haug LP'er fulgte utover 80-tallet. De lagde ei plate til på Hot, før de flytta til What Goes On i 1986.

Tempoet roa seg litt med åra, men Rifles holdt alltid gitarfanen høyt, og lagde potent rock'n'roll decenniet ut.

10-året ble avslutta på EMI med flotte "Blind Ear".

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Nykommere bør investere i samlinga "Platters Du Jour", utgitt av Hot i 1990. 23 låter fra hele karrieren. En gitarfantasts aller våteste drøm ! Ellers:

Sideroxylon LP Hot -83
Quintessentially Yours MLP W.G.O -85
Mina Mina Mina LP W.G.O -86
Dancing Barefoot (Patti Smith) EP W.G.O -87
Kiss Kiss Bang Bang LP W.G.O -87

THE CHURCH

Fra aller første stund et bemerkelsesverdig band, til australsk å være. Originalt fra Canberra hvor vokalist, bassist og låtsmed Steve Kilby og gitarist Peter Koppes hadde et par band som vel må regnes som forløperne til The Church. Precious Little og Baby Grand var navnene, og de drev det aldri lengre enn til noen få gig'er.

Flytta til Sydney i 1980 hvor de slo seg sammen med gitarist Marty Willson-Piper og trommis Richard Ploog, og The Church var et faktum.

Med så vidt mange inspirasjonskilder som Amon Duul, Can, folkemusikk, Cockney Rebel, Pink Floyd, T-Rex og Be Bop DeLuxe ramla The Church helt utenfor datidens post-Birdman stil som begynte å gjøre seg gjeldende i Australia.

Alle disse influensene resulterte i et musikalsk uttrykk som vel kan beskrives som en slags dvelende gitarpsychedelia ikke så fjernt fra tidlig Triffids. Dog, The Church var noe mer psykedelisk av seg. Bandet besto av eksellente musikere, og kunne derfor tillate seg relativt ambisiøse arrangementer. Men heldigvis alltid med den gode melodi i sentrum.

Fra starten av karrieren i 1980 og ut 1989 gav bandet ut noe sånt som 22 singler, 12 EP'er og 7 LP'er.

Høydepunktene var mange, helt fra singeldebuten "Unguarded Moment" i 1981. Denne ble vist på BBC's Whistle Test, og sørget for at bandet fra første stund hadde et navn hos oppegående musikkelskere i England.

Gruppa fikk kontrakt med Parlophone, og bandet holdt seg der helt til 1988.

Debut-LP'n "Of Skins And Heart" kom i april -81, og viser et band med voldsomt potensiale som ennå ikke er forløst.

Året etter kommer "The Blurred Crusade", og denne plata er et av 80-tallets topper innenfor sin sjanger. Jangly pop med psykedeliske krumspring og låter du vil fryse på ryggen av. "Almost with you", "When you were mine" og "Fields of Mars" er en åpningstriologi av bemerkelsesverdig kvalitet, og "Just for you" på side 2 er av samme kategori. Delikate riff, intrikate hooks, og Kilbey's varme stemme leverer her musikk som smelter de hardeste. Sånn fortsatte bandet utover 80-tallet. Leverte plate på plate med essensiell musikk mens resten av verden hørte på vrøvl.

"Seance" fra -83 og "Remote Luxury" fra -84 touchet ikke helt briljante "The Blurred Crusade", mens "Heyday" i 1986 viste et The Church helt på høyden igjen.

Innimellom deltok alle bandmedlemmene i andre prosjekter, og ga ut ting på engen hånd i tillegg.

1987 ble et hvileår før bandet kom fryktelig tilbake med LP'n "Starfish" i 1988. Et tilbakelent, men samtidig kraftfullt album smekkfullt av låter som hadde vært hits i en rettferdig verden.

Rett skal være rett, vakre "Under The Milky Way" ble ganske populær med en solo som alle tror er en sekkepipe, men som faktisk er en gitar-synth!

Du kommer rett og slett ikke utenom The Church hvis du skal komplettere 80-tallssamlinga di. Stort vakrere blir det nemlig ikke!

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

The Blurred Crusade LP Parlophone -82
Seance LP Parlophone -83
Heyday LP Parlophone -86
Starfish LP Arista -88

SUNNYBOYS

Australias første pop-estetikere var en gjeng guttunger fra Sydney. Ta en kikk på coveret til debut-LP'n og du skjønner hvor Weezer's blå ha henta inspirasjon fra. For ikke å snakke om The Feelies "Crazy Rhythms".

Nok om det. De ble ledet av brødreparet Jeremy og Peter Oxley, som kom fra en uvanlig musikalsk familie.

Søstra Melanie sang i pop-gruppa Sparklers, mens lillebror Tim ledet utmerkede Humdingers.

Sunnyboys starta i 1980, og ble lynraskt svært populære med sin lyttevennlige kraftpop. Takket være sin unge alder (19-21) trakk de til seg både et ungt publikum og mer blaserte interesserte.

Mushroom så potensialet, og signa bandet i mars -81. Sin unge alder til tross, gutta var kontrollfriker, og ville selv ha ansvaret for logo'er, covere - ja i det hele tatt den estetiske utforminga av produktene.

Fra 1981 til 1984 ga de ut fire plater, hvorav de to første, "Sunnyboys" og "Individuals" er klassikere. Perfekt pop med glitrende melodier, giftige gitarer, håndklapp og utmerkede vokalarrangementer. I 1989 kom en ny Sunnyboys-plate, men her var bare Jeremy igjen av originalbestninga.

Verdt å ta med seg er for øvrig singelen "Can't You Stop" med Fishermen fra 1986. En trio ledet av Jeremy, og en av de aller beste singlene fra dette tiåret. En stop-go affære ikke fjernt fra Hoodoo Gurus' beste øyeblikk.

ESSENSIELLE UTGIVELSER:

Sunnyboys LP Mushroom -81
Individuals LP Mushroom -82
Fishermen (relatert) 7" Waterfront -86

SAMLINGER OG FANZINER

Ikke så veldig mange essensielle samlinger å velge i. Det kom mye rart fullt av fyllstoff som var totalt verdiløse Men, kommer du over noen av disse tre er det bare å bla opp:

"Take Everything Leave Nothing" Citadel 1987
En praktfull dobbel-LP med 23 singel-kutt fra Citadelkatalogen minus Lime Spiders som Virgin da hadde alle rettigheter. Gedigen!

"Hard To Beat" Au Go Go 1989
21 australske band av den røffe sorten velger seg hver sin stooges-låt spredd utover 4 platesider. Inneholder dessuten en svært informativ booklet med masse billedstoff.

"Not So Humdrum"

Den andre Aberrant-samlinga, og den beste av de tre Bruce Griffiths lagde. Pop, pønk og noise i (u)skjønn forening. Artig konsept med at coveret er en informativ Fanzine.

FANZINER

Svært få av fanzinene holdt ut over tid, men både Sydney-baserte B-side og Perth-blekka Party Fears var vesentlige og velskrevne bidrag til 80-tallshistorien.

HVORDAN FINNE DETTE I 2005:

Joda - det er fullt mulig å få tak i mye av dette også i dag. Er du fiksert på originalutgaven i vinyl så bør du:

1 Finne frem til Au Go Go Records on-line
2 Vinne i Lotto

Fikk nesten sjokk da jeg sjekka prisene på dette på Au Go Go 60's oldies-avdeling. Herregud, her sitter jeg på en liten formue.

Nøyer du deg derimot med CD-utgivelser er mye av det mulig å skaffe, men i de aller fleste tilfeller på import. Har du lyst til å høre ting, og vil ha et lite overblikk anbefales følgende, som alle er tilgjengelige på CD:

Sunnyboys "Sunnyboys / Individuals DBL CD
New Christs "Divine Rites" CD
Happy Hate Me Nots "Out" CD
Celibate Rifles "Platters Du Jour" CD
Hard Ons "Best of…" CD
Beasts Of Bourbon "Sour Mash" CD
Church "The Blurred Crusade" CD
Lime Spiders "Headcleaner" CD
Exploding White Mice "Collaterat Damage" CD
feedtime "Shovel" CD

Bruker du penger på disse 10 er du sikra en variert liten katalog over australsk 80-tallsmusikk. Alle disse er verdt importprisen!

OUTTRO

Det var det!

Ja, man vet at folk som Midnight Oil, INXS, Paul Kelly m. fl. mangler. Det er meninga!

Langt verre er det kanskje at artister som Lizard Train, Screaming Tribesmen, Vampire og Macho Clowns er utelatt.

Dog, et sted måtte grensa gå.

Kommentarer, spørsmål og lignende mottas gjerne på bjarjoh@online.no

Bjarne Johansen