Asian Dub Foundation består av britisk ungdom med hovedsaklig asiatisk blod i årene. Dette kolossale overflødighetshornet av en plate varer i en drøy time, og inneholder så mye stor musikk innenfor så mange genre, at selv om jeg har spilt meg gjennom skiva et utall ganger, så føler jeg at jeg ikke har blitt ordentlig kjent med plata ennå - kanskje jeg aldri blir det heller.
Plata er bygd på en såle av tradisjonell britisk rock, pop, trip-hop, reggae, dub, samples, tabla, soul, r&b, rap, house, indie og punk.

Den er som en musikalsk smeltedigel bestående av organisk materiale som pulserer og vibrerer konstant. Det er en plate som er uhyre virkningsfull på høyt volum; bassen formelig borrer seg inn i nervereseptorene - det er som hele huset har blitt levende.

Det er ikke alltid like lett å forstå hva de synger - eller hva de synger om - noe som er synd da tekstene til ADF er en viktig del av helheten, men de har vært så elskverdige å trykke tekstene på innsiden av plateomslaget. Tekstene viser at denne kvintetten er mer politisk engasjerte enn de fleste andre ungdommer, og de viser et voldsomt engasjement i sine tekster som ofte handler om hvordan det er å leve som en etnisk minoritet i Storbritannia. Åpningslåta "Real Great Britain" forteller at de ikke er veldig fornøyd med myndighetene i sitt hjemland.
De er ellers opptatt av verdens fattigdom, undertrykking og generell faenskap overalt.

Det er flere suverene låter her, hvorav "Real Great Britain allerede er nevnt. Flere av de riktig lange sakene er fenomenale. "Truth hides" varer i over 8 minutter og er en ren trip-hop- nytelse, med den vakre stemmen til Catalisa som en lekker dessert på toppen. Låta har en feit deilig bassrytme som driver låta fremover og en rekke med små detaljer som man legger merke til etter endel gjennomspillinger. Ellers må "Collective mode" taes med som en liten deikatesse, da den inkluderer tabla på en herlig måte i ett arrangement basert på rap og dub. Meget spennende. "Memory war" er også en fantastisk låt. Tenk deg en miks mellom Sex Pistols, Public Enemy og Bob Marley - så har du funnet bånnlinja i den låten. Magisk rock. Dette bandet er også uhyggelig bra live skal vite.

Primal Scream-bossen Bobby Gillespie og selveste David Bowie skryter forøvrig uhemma av dette bandet. Bandet til Gillespie er også svært politisk bevisste, og de har laget en plate som heter "Screamadelica", som du må kjøpe hvis du liker dette. Andre plater med samme stemning og oppbygning er "London calling" med The Clash, "Ill communication" med Beastie Boys og spesielt "When i was born for the 7th time" med Cornershop - som forøvrig også har asiatisk blod i årene. Du må selvsagt ha den andre gode skiva fra dette bandet også, "Rafi's revenge" fra 1998. Lyst til å prøve noe virkelig utfordrende?

Rock Engh Roll 6 juni 2004