THE REIGNING SOUND - Et miniportrett
 Av Rune Grønåsen

The Reigning Sound er tidligere Compulsive Gamblers-/Oblivians-/’68 Comeback-medlem Greg Cartwrights hjertebarn. Mannen, som av enkelte bare kalles Greg Oblivian, slo seg opp I undergrunnsrock-miljøet i Memphis, Tennesse (Ja, der som Elvis kom fra) med sin kompromissløse og til tider støyende, men melodiøse, garasjerock. Med et utall utgivelser sammen med band som Oblivians og Compulsive Gamblers bak seg, er han som kulthelt og legende å regne i amerikansk alternativrock de siste 10-15 åra.

Der hans tidligere prosjekter med for eksempel Oblivians tenderte til utelukkende å spille dirty-ass garasjerock, er det med Reigning Sound Cartwright får frem det beste i seg selv, og bandet, i form av, ikke bare melodiene, men også i aller høyeste grad hva tekstlinjer angår. At en beinhard garasjepunker som Cartwright har slike såre, og sjelfulle ting i sitt hode er prisverdig, og et tegn på at selv den mest blodtørstige av oss muligens har en sjel, og et hjerte dypt begravet inne blant all innvollsgufset en plass. Tekstene omhandler ofte temaer som ”lost love” og ”bitter heartaches”, men det helt uten å bli klisjefyllt eller patetisk på noen måte. Når bandet att på til pakker tekstene sine i inn i et lydbilde som inneholder store porsjoner soul, r&b og gospel - mikset med den tidligere nevnte garasjerocken - med et ørlite sideblikk til melodiøs punk, kan det ikke bli annet enn en musikalsk opplevelse vel verdt å selge sjela si for. <<< Greg Cartwright – gitar og vokal

Som sagt ble Cartwright først kjent i band som Oblivians og Compulsive Gamblers. Begge to fabelaktige orkester med en litt forskjellig approach til rock n roll. Der Oblivians var øspøs garasjerock, ryddet ofte Compulsive Gamblers plass til en og annen sår ballade. Dermed kan man kanskje våge seg til å si at det er ”tvangsgamblerne” som ligger tettest opptil Reigning Sound i sitt musikalske uttrykk, men begge banda er verdt å sjekke opp. Jeg vil spesielt anbefale Popular Favorites med Oblivians (Crypt Records 1996) (en skive som alltid gir meg usedvanlig stor lyst til å hive på no gammal og bedriten The Nomads) og Compulsive Gamblers sin klassiker Bluff City (Sympathy For The Record Industry 1999).

Sammen med bassist Jeremy Scott, trommis Greg Roberson og Alex Greene på keyboard, ramler Cartwright av gårde i et til tider forrykende rock n roll tempo. Jeg har blitt fortalt at folk som har sett bandet live som oftest sitter igjen med en følelse av sjokkblandet fryd etter konsertene deres. Alltid et troverdig kvalitetstegn. <<< Reigning Sound

Bandet debuterte med sin første 7” i mai 2001, og fulgte opp med debutalbumet Break Up Break Down en måned senere, utgitt på kvalitetslabelen Sympathy For The Record Industry. En av mine personlige favoritt-labeler. Gamle fans av Cartwright kan muligens ha blitt litt overrasket over bandets minimalistiske soulrock, men som album er Break Up Break Down virkelig god. Skiva inneholder klassiske spor som for eksempel Take A Ride, og er et bevis på at det finnes muligens en Hank Williams i enhver dirty garasjerocker. Skiva har også en slags underfundig countryfeel over seg som jeg liker veldig godt. Et slags Uncle Tupelo møter The Sonics og Rolling Stones ispedd klassisk amerikansk sørstats-soul. I det hele tatt en sabla god debutskive!

2001 var, som mange kanskje husker, året da den nye garasjerocken virkelig ble allemannseie og big business. Band som The Strokes, White Stripes, The Hives, Black Rebel Motorcycle Club og The Vines slo alle igjennom og ble stjerner over dagen med sine album sluppet dette året. Det var som et nytt –91, men denne gangen var flanellskjortene til Kurt Cobain byttt ut med slitt dongeri og conversesko. Plutselig var det veldig ”in” med rock n roll igjen. <<< Break Up Breakdown 2001

Et av de tidligere nevnte banda, svenske The Hives med den karismatiske vokalisten Howlin’ Pelle Almqvist i spissen, skulle faktisk vise seg å bli svært så viktige for den gamle ringreven Greg Cartwright og hans Reigning Sound. Howlin’ Pelle utropte Reigning Sounds andre album, Time Bomb Highschool, til årets album I 2002 I et langt portrettintervju med det svenske musikkmagasinet Sonic. Og før man visste ord av det var Reigning Sound med som support for et av de hotteste nye banda på denne tiden, The Hives, sin USA-turne. Dette gav selvsagt bandet mye oppmerksomhet, og salgstallene økte etter hvert som amerikanske byer ble sjarmert i senk av de to banda i 2002.

Det at albumet sparkes i gang med en moderne klassiker som Stormy Weather, og at formkurven bare stiger skiva ut, er selvsagt heller ingen dårlig greie. Det er spor på denne skiva som tangerer og gjør bedre det meste av det beste de siste årene. Vi husker vel alle den fantastiske debutplata til The New Pornographers. Vel, Reigning Sound gjør en typisk NP-låt i form av tittelsporet. Det sparkes i gang av et vannvittig trøkk-i-trynet riff, og noen orgeltoner som treffer deg midt i mellomgulvet og blir liggende der albumet ut. Kick ass!

I kjølvannet av TimeBomb turnerte bandet mye både hjemme I USA, og her I Europa. Blant annet besøkte bandet vårt gitarformede land og serverte ”the memphis shake” for oss kaldfrosne nordmenn til stor fornøyelse for de fremmøtte skal tro omtalen i etterhånd av konserten. <<< Time Bomb Highschool 2002

Så var det dette med å følge opp et fantastisk bra album da. Hvordan gjøre det på en overbevisende og kvalitativ måte? Vel, enkelte velger å kjøre samme formula, noen gjør små endringer i forskjellige retninger med varierende hell, mens andre igjen snur skikkelig på flisa og presenterer publikumet sitt for totalrenoveringer av sound, låtstrukturer, osv. Sistnevnte fremgangsmåte var heldigvis ikke den Reigning Sound valgte å benytte seg av da de skulle spille inn oppfølgeralbumet, Too Much Guitar. De valgte en mer moderat vei enn som så. De kjørte faktisk videre med knallsterk riffrock som fra TimeBomb, bare det at denne gangen var det enda mer gitarbasert (orgel-tramper Greene er for eksempel bare nevnt som gjesteartist) rock n roll som ligger til grunn og reiser byggverket rundt et knippe fantastiske låter.

Moderne klassikere som, If you can’t Give me Everything, Get It!, og Let yourself Go (en coverlåt), rammer inn albumets helhetlige uttrykk og beviser hvor fantastisk Cartwright og co. er til å snekre låter, rocke uuut, og hvorfor enhver tulling absolutt burde dyrke dem I ren gudfryktighet over en slik musikalsk gave til menneskeheten! Vel, det er i hvertfall min personlige mening.. Rent objektivt sett kan man si at dette er hoftevrikkende goodtime musikk som fungerer fint som en krysning av klassisk rock ala Stones, krysset med for eksempel garasjeheltene i Sonics, med en liten touch beinhard punk attityd. Det er gitarvrenging, og frenetisk trommespill servert over tretten låter, hvorav to av dem er coverlåter. På en måte er Too Much Guitar et slags nikk tilbake til fortiden for Cartwright. De heseblesende låtene levner ingen tvil om at det gamle Oblivians-medlemmet fremdeles kan dette. Tekstene er også verdt å merke seg. Der flere andre ”ny-garasjeband” synger om jenter, biler, og lignende, velger Reigning Sound å skrive tekster om dypere ting enn som sådan. Tekstene er modne, og omhandler selvsagt temaet ”Love”. <<< Too Much Guitar 2004 <<< Home For Orphans 2005

Til slutt i denne lille Reigning Sound presentasjonen må vi jo selvsagt komme litt innpå deres foreløpig siste album, Home For Orphans. Forgjengeren, Too Much Guitar, ble gitt ut på In The Red Records. Denne gangen er bandet tilbake på Sympathy For The Record Industry, men absolutt ikke med en typisk Sympathy-utgivelse. Egentlig er forgjengeren deres, med sin kompromissløse utrocking, en mer typisk plate å gi ut for Sympathy enn det Home For Orphans er. Denne plata er faktisk den mest lavmælte i Reigning Sounds diskografi, og består av låter som ble til overs da bandet laget forgjengeren i 2004. Denne gangen har de fire valgt å legge riffrocken på hylla, og igjen konsentrere seg om soulbasert musikk. Albumet, som for øvrig bare er 28 minutter lang, inneholder ti spor hvor av to av dem er coverlåter, og tre låter var å finne på Too Much Guitar, med det unntak av at dem denne gangen er strippet ned til et mer lavmælt og sjelfylt uttrykk. Hele godsaken, ja, for dette er virkelig en godsak, starter opp med albumets kanskje sterkeste spor, find Me Now. En klassisk Cartwright komposisjon. Deretter følger If You Can’t Give Me Everything som også var å finne på Guitar-plata året tidligere. Legg merke til den fantastiske teksten på dette kuttet. Med på denne plata er også en låt kalt If Christmas Can’t Bring You Home, som tidligere var å finne på en nå utgått julesingel (7”). En fin gave til fansen med andre ord. Siste sporet, Don’t Send Me No Flowers I Ain’t Dead Yet, er definitivt kuttet som skiller seg mest ut blant de ti. Dette er en låt fremført live, og i et mye mer rocka og dirty uttrykk enn de resterende ni. Bandet har blitt kritisert for å ha inkludert dette sporet på HFO i diverse anmeldelser med det argumentet at det ødelegger helheten i albumet. Mulig det, men selv mener jeg det er en eksplosiv og stilig avslutning på en fabelaktig bra utgivelse

Men jeg skal ikke fortsette min messing om hvor fantastisk dette bandet er. Hvis ikke du alt har gjort det, burde du sjekke det ut selv. Jeg lover deg at du kommer til å oppleve storartet rock, og mange fine opplevelser foran stereoen din.

Rune Riff 2 mars 2006