Det som senere skulle bli Arabs In Aspic ble grunnlagt i Trondheim i 1997 av deltidsgitaristen Jostein Smeby og skihopperen Tommy Ingebrigtsen. De var begge lidenskapelig forelsket i Black Sabbath og de to startet opp gitarprosjektet Plastic Fingers. Seinere fikk de med seg trommis, organist og bassist og spilte Sabbath-låter på full guffe under bandnavn som Electric Snowjogs og Pilot før de tok navnet Arabs In Aspic i 2002. På den tiden var de kjent for å være et himmelstormende godt Sabbath-coverband, men de hadde også blitt lokale helter grunnet egne låter, og spesielt på grunn av låta "Prince virus", som handler om en HIV-positiv kar fra Oppdal. Bandet ga ut sin første ep i 2003 og "Progeria" ble godt mottatt ute og hjemme. Når jeg skriver ute så mener jeg utlandet, og da spesielt i land hvor skihopping står sterkt, for det er selvsagt gøyalt at det finnes eksperimentelle progressive psykedeliske metalband i Norge som i hovedsak består av skihoppere som har hoppet lenger enn 210 meter.

Disse skihopperne har ikke bare brukt tida si til å sveve i lufta, men også til å lytte knallhardt og lenge til rock fra rockens gullalder, som sikkert ifølge logisk tidsregning for Arabs in Aspic kan tidfestes til den tida Sabbath var store, altså pluss minus 5 år fra 1972. Men aspikkvintetten har hørt på mye mer enn Black Sabbath, for albumet "Far out in Aradabia", som hadde slippdato i oktober 2004, er kun bygd på en såle av Sabbath, men selve skoa er fylt med de merkeligste former for liv, i sum blir det nesten umulig å katalogisere musikken riktig, og det er da heller ikke nødvendig da musikk først og fremst skal lyttes til og ikke analyseres i hjel.

Hvis du slår sammen albumet "Larks' tongues in aspic" med King Crimson, "Wish you were here" med Pink Floyd, "Hall of the mountain grill" med Hawkwind, "Paranoid" med Black Sabbath, "Hostile ambient takeover" med Melvins, "In search of..." med Fu Manchu, "Wretch" med Kyuss og "Physical graffiti" med Led Zeppelin så vil du få et album som høres ut som "Far out in Aradabia".

Nesten 19 minutter lange "Butterpriest jam" er jo nøkkelsporet her. I løpet av den låta hører du det meste av det Arabs in Aspic har å by på, og de har ikke noe hastverk. Det er orgel-møter-elektrisk gitar-dueller som varer i flere minutter, det er musikk som hadde passet inn i "2001- en romodysse", det er stonerrock-utbrudd, det er Sabbath-riff, det er Floydske atmosfæriske stemninger, og orgelpartier som hadde passet inn på en plate med Emerson, Lake & Palmer (Tarkus), ja, dette er vel det nærmeste du kan komme norsk psykedelisk progressiv stonermetal på denne siden av årtusenskiftet.

Men "Butterpriest jam" er det siste du hører, og det har skjedd mye før den. For eks. åpningssporet "Arabs In Aspic II. Det kunne vært en Sabbath-låt fra "Sabotage" bare at araberne har lagt til et organisk fettete orgel som gjør susen. Så, litt ut i låta, begynner et slags mellomspill med tysk prating og et musikalsk bakteppe jeg ikke klarer å plassere, deretter tilbake igjen til doom-land.

Denne anmeldelsen kunne blitt riktig så lang skulle jeg fortsatt som dette, men jeg velger å avslutte moroa nå. For meg er denne skiva et must, og bandet signaliserer at de også kommer til å gi den ut på 180g vinyl med utbrettscover og det hele, noe som vil være perfekt for å få fullt utbytte av musikken til Arabs In Aspic. Lydbildet til bandet er stort og rommer masse lyd, vibrasjoner, stemninger, detaljer og groover og fortjener det beste et lydanlegg kan tilby, og da er vinyl uungåelig.

Selvsagt kunne enkelte ting vært bedre hvis man skal pirke, plata er tross alt spilt inn i bandets eget studio, Børse Music, med de begrensninger et lite hjemmesnekret studio har, og det finnes låter her som jeg personlig synes er lite spennende, som "Siseneg", men det ligger ikke til min natur å pirke. Her er det så mye bra og så mye god musikk at det gleder og varmer mens kulda trenger seg gjennom marg og bein på årets foreløpig kaldeste dag, minus 17 blå.

Rock Engh Roll 2 mars 2005